urobat

Stop the train

In cases of emergancy

Pull on the chain

Pull on the cahin

Penalty for inproper use

50 pence

Denne lille regla/sangen-whatever har jeg på hjernen nå.

Jeg får helt angst.
Kan vi please stoppe verden litt?
Bare sette alt på frys?
Der jeg falt av er for lengst forbikjørt.
Jeg trenger litt tid til å hente meg inn, slik at jeg kan komme meg på igjen...

Jeg snakker om skolen - er det virkelig verdt det?

Jeg sliter meg helt ut, og hver gang jeg starter på nytt igjen på skolen, så blir jeg minnet på hvorfor jeg sluttet med det. Jeg liker det virkelig ikke. Jeg tror ikke jeg er lagd for det. I fjor jobbet jeg bare. Jeg skal ikke si at det var på topp psykisk da heller akkurat, men det var det mange grunner for. Jeg trivdes i jobben min, jeg var riktignok litt lei, men det var likevel for det meste helt greit. Så fort jeg begynte på skolen igjen begynte nedoverbakken. Bratt. Jeg er for lengst utenfor stupet, jeg bare faller. På dette tidspunktet aner jeg ikke hvordan jeg kommer til å lande. Mest sannsynlig hardt, det kjennes slik ut. Det er et hardt fall jeg prøver å forberede meg til. Det nærmer seg og, jeg kjenner det.

Poenget, altså det jeg tenkte da jeg begynte å skrive dette var som følger: Kanskje det ikke er det at jeg ikke kan "skole" (og alt det omfatter), kanskje jeg bare ikke vil. Det, i seg selv, ville vært en lettelse. Akkurat nå er det slik det føltes. Det var nesten som en åpenbaring da jeg tenkte det. Jeg kan, men jeg vil ikke! Wow! Det hørtes kanskje ikke så forskjellig ut, men det er det. Hvis det er det at jeg ikke vil, så er jeg ikke dum, jeg er ikke helt ubrukelig og en skam for samfunnet og alle rundt meg - jeg bare vil noe annet.

Jeg vet ikke helt om det er sånn, kanskje jeg lager unnskyldninger.
Jeg prøver å tenke på det. slik: Hva vil jeg gjøre det neste året, og de neste tre årene?
(som er så lenge før jeg er ferdig med skolen, skulle jeg fortsette)
- Jeg vil være fri. Jeg vil spare penger så jeg kan reise. Ta skrivekurs i Italia. Sykle på sene sommerkvelder. Jeg vil kose meg, ta et glass vin hvis jeg føler for det. Jeg vil sove om nettene, men ha muligheten til å være våken og nyte natta også. Jeg vil gjøre det jeg vil, og ikke alt jeg må.
Ingen av delene samsvarer med å gå på skole. Ikke egentlig. Skolen føltes som fengsel. Det føltes som en straff.
På en annen side kan jeg tenke slik: Vil jeg være og jobbe som lærer om tre år?
Det er her det skjærer seg, for jeg kunne jo godt tenke meg det.

Så, er de tre årene verdt det?
Jeg tror spørsmålet jeg må finne ut av er: Hva er det egentlig jeg vil med livet mitt?

Til ettertanke:
Hvordan kan det ha seg at jeg alltid ender tilbake til det spørsmålet?

Det virker som om dette liksom er mirakelkuren for alle mine problemer. Kanskje er det det, men det er ikke så lett! Både eks-terapeuten min og legen min synes å være særdeles opptatt av dette, noe som selvfølgelig slår helt feil på meg. Jo mer de snakker om (og presser på) at jeg må "si fine ting om meg selv" og "ikke være så selvkritisk", jo mer spiller jeg skuespill. Jeg tror jeg nevnte det igår også. Jo mer de forteller meg hvor bra jeg er, jo tydeligere blir det for at jeg overhodet ikke er god nok. Jeg er jo ikke den jenta de snakker om... Jeg vet helt ærlig ikke om jeg kan stole på noen før de tørr å faktisk si ifra til meg.

Uansett, det var egentlig ikke poenget. Jeg tenkte at jeg skulle prøve da, siden det tydeligvis er selvforakt som er min greie, å høre på disse fagfolka. Jeg fikk streng beskjed før jeg dro fra legen i går om at jeg skulle henge opp post-it lapper med komplimenter til meg selv. Jeg lovet dyrt og hellig, som jeg jo alltid gjør, men har tradisjonen tro ikke gjort noe med det. Enda. Jeg gjør ikke en dritt fornuftig idag uansett, og humøret mitt er ganske på bånd, så kanskje det er akkurat litt oppmuntring fra meg selv jeg trenger.
Så nå sitter jeg her da, tenkte jeg skulle finne noe fint å si. Tenkte så jeg fikk en lettere hodepine før jeg fant ut at jeg ikke hadde svarene. What to do?
Jo, jeg googlet "pene ting man burde si til seg selv". Det som dukket opp var mer eller mindre ubrukelig, som for eksempel dette blogginlegget. Jeg er rimelig sikker på at det enten er diktert eller lest av min gamle terapeut, for det er rimelig ordrett det hun gjentok til meg. Ikke misforstå, jeg tror nok det er fint og flott, men jeg trenger noe mer konkret.
Jeg og meg er ikke venner, det faller meg naturlig og snakke til (og med) meg selv, men ikke på den måten. Jeg trenger noen konkrete forslag, gjerne en liste av typen "10 pene ting å si om seg selv". Hvor er den google? Ikke var det noe nyttig der heller... Jeg kunne selvsagt kopiert noen andres liste, men jeg tror litt av poenget er at man skal mene det, eller at det iallefall skal være sant. For eksempel, så har jeg ikke lange, fine ben, det er igrunnen ikke noe å diskutere.

Jeg fant en ting da, som jeg kan bruke. Det er noe jeg faktisk mener, og som faktisk er helt sant. Jeg har også fått høre det av andre, som er hyggelig og jo gjør det lettere å tro på. Dette blir nok et nytt mini-blogg(/terapi)-prosjekt, jeg lukter en ny kategori!

Link til nr 1, av "10 pene ting jeg kan si om meg selv"

Jaja, da er jeg iallefall i gang, og alle vet at 1 er bedre enn 0, so there. Vurderer å skrive noen fine å henge på speilet til roomie, det er mye lettere!

1. Jeg kler briller.

- Det er helt sant: Jeg kler virkelig briller, og det er bra, for nå bruker jeg jo det.

Disse brillene har jeg faktisk...

Jeg ser smart og sofistikert ut.
 Ja, jeg ser rett og slett bra ut med briller.

Hvordan skal det gå med meg?

Hvordan skal det gå med jenta som frykter selve livet mer enn noe annet?
Hvordan skal det gå med jenta som ikke finner seg selv, sin identitet og sin plass i livet?
Hvordan skal det gå med hun som ikke klarer de mest hverdagslige ting?
Hvordan skal det gå med hun som bare kommer halvveis?
Hvordan skal det gå?

Jeg føler meg lam. Jeg føler meg fastbundet. Kvalt. Jeg måtte faktisk kjenne etter, om jeg hadde noe rundt halsen, for det slipper ikke taket. Jeg kjenner presset stramme. Hele halsen kribler, som om blodet ikke har nok plass til å strømme gjennom. Det verker, i en slags V fra hjerterota og opp til ørene. Rart, men det er slik det føles. Jeg hikker, og en ny smerte sprer seg i kroppen, som ringer i vannet når du kaster en stein.

Jeg vil ut, ut i været og nyte sola. Likevel sitter jeg inne, alene, i mørket. Jeg prøver å puste dypt, men luften kommer ikke lenger enn akkurat ned i halsen før den blir kastet ut igjen. Jeg kommer ikke videre. Det er sirup og lim. Det har ingenting å si om jeg bor her eller der, om det er grunnskole eller høyere utdanning, om det er skole eller jobb, venner eller familie - jeg er akkurat på samme sted som jeg alltid har vært. Jeg føler meg litt som klokka, som går og går og aldri kommer til døra. Jeg må flire av den gamle vitsen. Tårene svulmer opp øynene mine, likevel gråter jeg ikke. De er som gamle minner, jeg ikke helt får tak i.

Det er en merkelig følelse. Det føles som jeg har mistet noen, noe - kanskje er det meg selv?

Legetimen gikk...vel, fint og flott. Jeg er sint på meg selv nå. Allerede har jeg begynt med tullet mitt. Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg driver med. Jeg ber om hjelp, og når noen prøver å hjelper, later jeg som om alt er fint så de ikke trenger. Jeg blir så oppgitt, hva er det egentlig jeg vil? Jeg vet en ting jeg ikke vil, og det er å fortsette med all denne jugingen. Eller det er ikke egentlig løgner, men det er liksom ikke sant heller. Det som er, er at jeg forteller deler av sannheten, den fine delen, jeg pynter på og smiler pent. Hvorfor?! Jeg sier det jeg vet de vil høre, og ikke de jeg trenger å si! Jeg blir helt gal av meg selv... Så idag har jeg bare småpratet, egentlig, med legen min. Veldig idiotisk og egentlig bortkastet.
Det jeg sa, var at sovepillene har fungert fint, at jeg har sovet godt og at det har gått greit å sove etterpå. Det er jo helt sant, men det jeg ikke sier, er at jeg ikke tok pillen den ene dagen, fordi jeg ikke orket å sove.
Jeg sa også at jeg for det meste hadde komt meg på skolen, men at vi ikke hadde hatt så mange forelesninger. Det er jo også forsåvidt sant, men det jeg ikke sier er at jeg egentlig knapt har gått.
Jeg fortalte om den ene dagen jeg ikke gikk, fordi jeg måtte skrive oppgave, men ikke at jeg ikke gikk i dag, eller i går. Jeg smilte og sa jeg hadde gjort alle oppgavene jeg skulle, igjen, helt sant. Det jeg unnlater å si er hvor forferdelig vanskelig det var, at jeg hadde sammenbrudd når jeg skrev den ene og at jeg virkelig begynner å tro at jeg ikke kan klare det.

O'lykke.

Jeg sa også at det går bedre med meg. Jeg vet ikke om det er sant. Men jeg hadde det fint der og da, så da gikk det jo bedre. Jeg sa ikke at sliter. At jeg virkelig, virkelig sliter med å holde det gående, alt sammen. Halleluja, jeg er frelst. Eller noe...

Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg er drittlei av å late som om jeg er denne fantastisk blide stå-på-jenta. For det er jeg ikke. Jeg er et emosjonelt kaos, jeg er svak og jeg føler virkelig ikke jeg hører til her. La meg gå... Jeg begynte nesten å gråte flere ganger etter legetimen. Det er ikke legen sin skyld, det er bare meg. Jeg er så altfor vant til dette "snill pike"-småpratet mitt. Det er et mønster jeg har fulgt siden jeg var bitteliten. Det funker ikke! Det er virkelig på tide å snu. Ny time om to uker. Jeg skal skrive ned de tingene jeg ikke sier, så skal jeg være ærlig. Hun begynte også med det at jeg må si fine ting om meg selv, og at jeg må lære å bli glad i meg selv. Joda, det er nok viktig, jeg ser den, men jeg er bare ikke der enda! Dessuten, så fort den der greia dukker opp, så blir jeg altfor opptatt med å spille skuespill, jeg spiller jenta de vil se, og det er en rolle jeg kan. Snart må jeg virkelig vise hvem jeg er. Så får det være det samme med alt annet.

Jeg er så opptatt med å være medgjørlig, HERREGUD, hun er legen min, hun får betalt for å se meg, jeg kan være så vanskelig som jeg bare vil!

Såsånnvardetda. Kjenner jeg er på gråten igjen. Faen. Går å legger meg istedenfor. Fuck this shit...

Jeg merker en liten uro i kroppen. Jeg liker virkelig ikke å gå til legen... Skulle få svar på blodprøvene mine allerede i dag, så det er jo sikkert fint. Jeg regner med de er ok egentlig. Gruer meg mer til snakkingen. Hva skal jeg si med sovingen? Hva skal jeg si med skolen? Hva skal jeg si, sånn generelt? Til å være så pratsom som jeg er, så er jeg virkelig ikke glad i å snakke. Motsetninger og atter motsetninger. Vi får se hvordan det går. Kanskje finner vi ut av noe. Er jo litt spent også. En time til. Nervene kribler i magen. Jeg har aldri vært fan av å dra til legen, har egentlig litt legeskrekk, men ikke så mye. Det går fint. Prøver å snakke meg litt ned, kjenner jeg. Berolige meg selv. Det funker sånn tålig. Det er fint vær da, og det er jo hyggelig.

Jeg er alt og ingenting - samtidig. Konstant. Er det rart jeg er litt sliten?

Jeg dro ikke på skolen idag. Jeg var så trøtt, og hadde ikke lyst. Jeg ser bare ikke poenget i å dra i de forelesningene, jeg får så lite ut av dem uansett. Samme kan det være. Var de siste forelesningene i dag, så jeg burde nok helt sikkert virkelig ha gått. Jeg liker bare ikke å være på skolen. En del av meg håper litt at jeg ikke står på eksamnene, slik at jeg ikke kommer meg videre, slik at jeg slipper å gå på skolen til neste år. Det er litt rart, for utdanningen er egentlig svært viktig for meg. Kanskje det er derfor det er så vanskelig? Jeg er så innmari redd jeg ikke klarer det, at jeg er for dum.

Etter legetimen er det rett på jobb. Gleder meg igrunnen. Skal bli godt å surre rundt der i kveld.

Random innlegg, blir sånn når tankene krasjer litt. En tråd her, og en der.

Good day, sir!

Klikke på for å se den skikkelig...

Nå skal jeg gå en tur *

Først og fremst har jeg skaffet meg mailadresse til bloggen. Jippi!
Den er veldig enkel og grei: urobat@live.no. Ikke noe "hokus pokus".
Der er det altså bare å sende spørsmål, kommentarer eller hva det skulle være, hvis noe i det hele tatt. - Praktisk.

Jeg tenker også på å lage et "om meg" innlegg. Bare fordifor.

Så var det dette nye såkalte "prosjektet" mitt da.
Jeg har bestemt meg for, sånn for å holde på rutiner og greier, at jeg skal samle mine ukentlige greier (in lack of a better word) i en kalendertypeting her. Så blir det en ukentlig oppdatering på hvordan det har gått. Tanken bak er litt sortering, og mest det at hvis jeg skriver det her, så har jeg litt mer press på at jeg må gjøre det. Jeg skal iallefall prøve det litt, så får vi se hvordan det funker. For å gjøre det enklest mulig, så bruker jeg personligalmanakk.com sin blogg-greie. Jeg skriver inn hver søndag eller mandag, hva som er planene for uken, og så søndagen etter blir det en oppdatering på hvordan det har gått (type: har jeg gjort det jeg skulle?).

Vi får se. Sortering og rutiner. Jippi! Jeg tror det blir fint.
- Struktur here I come!

Jeg har faktisk vært ganske så flink når jeg har vært hjemme. Jeg har lagt meg til greie tider, og stått opp ca like tider hver dag. En dag det ble litt senere enn planlagt, men det var rett etter en krangel og noen stygge ord, det tar litt tid å svelge, sånn er det bare. Ellers har det gått greit også igår, uten piller. Tok jo litt lenger tid å sovne, men jeg sovnet og sov godt. Styrte litt i drømmene mine, men hadde likevel en god natts søvn. Jeg er spent på hvordan det blir ikveld og videre fremover. Jeg må vel bare fortsette å jobbe hardt og bli flinkere og flinkere til å holde rutinene, så skal det nok gå til slutt. Nå, rutinen tro, er det straks natta for meg.

Her er en søt liten nattasang: