hits

Anker

Jeg er et anker i et sort hull.

Jeg trekker alle med meg ned og holder dem der.
Unnskyld.

19. juni

♡♡♡♡♡

and still I don't know where the hell I should be going

Har ikke sovet noe i natt. Ikke for noen grunn, egentlig, det bare ble ikke slik. Jeg har dusjet da, så det er jo bra. Ellers ligger jeg på sofaen og gjør ingenting. Det er mer enn nok.

Hvordan var det igjen?

Jeg har glemt hvordan man gjør noen av de mest basis tingene.

Legge seg på kvelden. Stå opp om morningen. Føre en samtale. Holde kontakten med venner og de man er glad i. Høre hvordan det går med de man bryr seg om. Møte folk. Være sosial i det hele tatt. Kjenne på følelser. Kjenne hva kroppen trenger og få med seg signalene...

Jeg blir mer og mer borte i min egen boble. Det er ikke det at jeg føler meg så ille, nødvendigvis. Jeg bare er borte. Ofte kan jeg føle at jeg forsvinner inn i meg selv, at det skjer for mye i meg til å takle noe utenfor, men sånn er det ikke nå. Jeg mister mer og mer kontakt med meg selv. Mister mer og mer kontakt med alt, igrunnen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snu det eller hva jeg skal gjøre med det.

29. januar

Nytt år er igang igjen.

Som vanlig er det vanskelig. Nytt år i seg selv er et problem, for meg. Mange triggere... Så i år er det mangel på behandling/behandler. Mangel på rutiner. Mangel på livsgnist, glede og håp.

Begynte skikkelig bra med en gang jeg kom hjem fra svigers. Varte et par dager før jeg ble syk og dårlig. Er blitt mer eller mindre frisk, men har fucka til døgnet så innmari. Tror egentlig at det største problemet er at jeg ikke vil sove på nettene, men at jeg vil sove hele dagen. Det er lettere. Da kan jeg være i fred. Jeg sliter med å være sosial for tiden. Orker liksom ikke være med folk, holde samtaler gående...noe som helst. Unngår det meste og de fleste. Har ikke konsentrasjon. Vet at dette ikke er bra. Nå er det nok en natt jeg rett og slett ikke har lagt meg. Det er så idiotisk. Skjønner ikke hvorfor jeg gjør det så vanskelig... Jeg er så dust. Godt å ha bloggen å kunne syte litt til da. Eller æsj. Får prøve å gjøre litt mer konstruktive valg til kvelden igjen... Bør vel snart ta del i livet igjen...

Møte med NAV

Møtet med NAV på mandag gikk veldig bra. Saksbehandleren jeg har er utrolig flink, og istedenfor å bare prate eller jatter med, så gjør hn konkrete ting. I løpet av timen jeg var der, fikk vi både skrevet og sendt en søknad, en klage pluss avtalt nytt møte og lagt et par "ekstra" planer. Gikk ut fra kontoret der med mer håp enn jeg har hatt på lenge. Jeg er så takknemlig for saksbehandleren min, skulle virkelig ønske alle var sånn.

I går kom henvisning og epikrise fra DPS i posten. Så nå er det bare å begynne "jakten" på ny behandler. Så hvis noen har noen gode (eller dårlige) erfaringer med privatpraktiserende psykologer i Asker, så vil jeg gjerne høre om det. 0verlegen hadde såklart skrevet et par idiotiske ting i epikrisen, og selv om det ikke var noe alvorlig galt, så blir jeg skikkelig sint. Han er en dust. Men, det gjør meg bare enda mer sikker på at jeg tok det rette valget ved å avslutte med han. Merker at jeg gikk noen skritt tilbake bare med de få gangene jeg var der...

Prøver. Prøver så hardt å komme meg videre. Bli bedre. Prøver.

Where do I go from here?

Det føles som om alt faller fra hverandre. Ikke at det egentlig var så mye som fungerte og var samlet egentlig...

Jeg har ikke behandling lenger. Den nye behandleren og jeg funket ikke, så ba om å bytte. Fikk ikke ny behandler på DPS. Får henvisning så jeg kan finne egen privat (med avtale). Så nå er jeg uten noen oppfølging. Uten medisiner. Uten jobb.

AAP går ut i februar. Da har jeg gått på det i fire år. Da er det big deal om man skal få fortsette. Eller så er det ufør eller finne en jobb. 100%. Alt eller ingenting. Står helt på bar bakke. Omtrent akkurat der jeg begynte. Det er visse ting som er annerledes, såklart, men min "grunnfølelse" er den samme. Jeg vil ikke leve. Jeg takler ikke livet. Jeg får det bare ikke til. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

På mandag har jeg møte med NAV, som jeg har bedt om selv. Jeg må jo fortelle dem om situasjonen min. Selv om det ikke er stort annet å si om den enn "fucked". Vil bare gråte hver gang jeg tenker på det, for jeg skjønner ikke hvordan dette skal løse seg. Nok engang er det krise. Krise fordi jeg ikke klarer... Gråter ikke, for selv om det er full panikk så er jeg likegyldig.

Høsten er ekte.

I dag var jeg ute litt i regnet. Hadde på støvler og med paraply. I mørket. Musikk i ørene og bare meg. Det var godt. Jeg var ganske slått ut, så gikk ikke lange biten, var ikke lenge ute, men bare den lille stunden gjorde godt. Jeg fikk kjenne etter, kjenne på tristheten i meg. Selv om følelsen i seg selv er sår og vond, så er det noe med å bare føle på det man føler...

Håper høsten endelig er kommet.
Jeg trenger høsten.
Høsten er så ekte.

Når jeg tenker over det, så kjenner jeg veldig lite på hva jeg egentlig føler. På hvordan det egentlig er. Det er liksom mest fokus på symptomer. Det er vanskelig å kjenne skikkelig på innsiden. Ikke bare vanskelig fordi jeg er redd for å ikke takle det, men mest fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal hente dem frem igjen. Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å lære meg å dytte dem vekk og regulere dem ned - ikke faktisk ta dem frem å finne veien gjennom dem...

Det er vel på tide, men jeg vet ikke hvordan. Derfor blir det mest overfladisk til kaoset av alt eksploderer og jeg må samle sammen bitene som best jeg kan.

2. time med ny behandler

Jeg går ukentlig til behandling hos DPS. I dag var andre timen med ny behandler. Første timen gikk ikke så veldig bra. Mye grunnet at sånne første timer ofte er veldig lite nyttige og man snakker mest om ting man har sagt tusen ganger før og som ikke har noe særlig terapeutisk verdi. Mye fjas rett og slett. Hadde ganske dårlig innstilling også, og syns det var trist å måtte bytte behandler.
Men ja, i dag gikk det mye bedre. Fikk et bedre inntrykk enn sist og fikk snakket og fortalt litt om hvordan ting faktisk er nå. Hvordan depresjonen arter seg og hva som er vanskelig. Gikk faktisk ut derfra og følte at timen hadde vært nyttig.
Dessverre havnet den følelsen ganske i skyggen av sinnet jeg følte. Fikk nemlig vite av behandler at mamma har ringt dit. "Hun er bekymret for at jeg har falt ut av arbeidslivet". For det første så har jeg sagt til henne, flere ganger, at jeg ikke vil at hun skal blande seg. For det andre så blir jeg direkte kvalm av at det hun er mest bekymret for er at jeg ikke jobber. Det er så utrolig typisk henne. Jobb, prestasjoner og "det ytre" er det som er viktigst for henne. Det gjør meg både sint og lei meg. Skjønner ikke hvorfor hun skal blande seg når jeg har bedt henne holde seg unna. Syns det er regelrett frekt av henne å ikke respektere meg. Det er også veldig sårt at, igjen, så handler det om å prestere. Det er alltid det som er viktigst. Jeg vet det høres veldig fjortis ut, men mamma skjønner ingenting. Det bringer opp så mye gamle følelser også. Så mange ting fra fortiden der jeg ikke er viktig, bare det jeg kan prestere... Det trykker på mange såre punkt. Får vel prøve å snakke med henne, nok en gang...

Altfor mange tanker og følelser til å få sove nå. Hjelper vel ikke heller at jeg sov noen timer på sofaen i kveld. Fortalte behandler om døgnrytmen min, og hn var enig i at den var fucka. Henta nye sovepiller i dag da. De kan iallefall hjelpe meg å snu tilbake igjen. Når jeg er klar. Vet ikke hvorfor jeg ikke vil, det er liksom vare fint med natt. Bedre å sove bort dagen...

Natttanker

Jeg trenger å øve meg opp på å skrive igjen. Det blir så lite av det, for jeg får det liksom ikke til. Jeg savner ordene. Så jeg prøver, her, for det har hjulpet og gitt så mye tidligere.

Det går ikke så bra. Det går igrunnen ganske dårlig. Jeg er deprimert, igjen. Det tar mye. De siste dagene har jeg likevel hatt det ganske ok, men jeg har ikke gjort noe. Livet er liksom ok så lenge jeg ikke gjør noe annet enn å se serier og isolere meg. Virkeligheten og menneskene "utenfor" er rett og slett for mye. Jeg vet det ikke er bra, men jeg har isolert meg likevel. Døgnrytmen er helt elendig. Jeg mener å gjøre noe med den, men helt ærlig så er det så lett å la være. Jeg er lat. Dessuten er jeg ganske langt nedi depresjonen og en del av meg vil ikke. Bryr meg ikke. Jeg har det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra på lenge. Det har gått mange krefter på å kjempe mot det. På å være konstruktiv. Jeg har ikke fått det til så bra. Jeg har prøvd, men nå har jeg hatt en pause fra å prøve. For all prøvingen har ikke fått meg noen vei. Bare lengre ned. Lengre ned til tross for prøving og kjemping og konstruktivitet.

Æsj, det var egentlig ikke meningen at jeg skulle bli så negativ. Men kanskje ikke så rart når jeg er så fylt opp av det. I morgen skal jeg gjøre noe konstruktivt igjen. Det har jeg forresten gjort i dag også; dusja (sist gang var på onsdag...). Et skritt videre i morgen.
De små skrittene...

Har lyst å begynne å blogge igjen, men vet ikke om jeg klarer.

 

 

Hjemme i Asker.
Rart, men samtidig ikke.
Føles som om 2016 starter nå.
Glad jeg slapp den faktiske starten, sånn vanlig. Liksom. Rart at årstall og datoer kan holde så mye makt. Det hender enda at jeg tror det er 2012, eller 2014. Året i mellom er fortsatt ubehagelig å skrive, selv om det, forlengst, er over (-levd).

Rar tekst.
Rare tanker.
Beklager.

Godt nyttår!
Ta den tiden du trenger, på å gjøre akkurat det du trenger. Punktum.

Jeg er her.

Det har ikke vært meningen å bli helt stille, å forsvinne helt.
Rundt nyttår ble bloggen triggende, helt plutselig.
Så jeg kunne ikke være her.
Det var ikke planlagt.
Men jeg finnes, fortsatt.

Jeg lever.

Det har skjedd mye,
mye BRA.
Jeg er fortsatt meg,
hva enn det vil si.

 

Jeg er aktiv på insta, så der er det mulig å følge meg.

Jeg vil ikke forsvinne.

Nå er det jul, igjen...

Hei hå, eller noe sånt. Selveste julaften. Faen. Litt av en feiring i år, hos mamma med søstrene mine og eksen til ene med sin sønn og niesa mi. Det blir ganske rart. Veldig takknemlig for jul med niese, så gjør ikke noe at faren og broren hennes er her også. Bare rart. Uvant. Jeg har endelig lagt meg. Mamma skal jobbe i morgen og har stressa i kveld. Jeg kjenner Flink Pike presse seg frem. Tidlig opp i morgen. Yngste søster er syk og hun andre er kjent for å finne på ukoseligheter. Mammas stress stresser meg også. Jeg føler meg alene, for søstrene mine gjør ingenting. De bare forventer at alt skal ordne seg selv (bli ordnet av andre) og klager hvis alt ikke er perfekt. Luntene blir korte, her i hus, når tiden blir knapp. Jeg skal stå opp tidlig i morgen, i syvtiden, når mamma drar på jobb, for å få gjort mest mulig før hun kommer hjem. Jeg har skrevet en liste. Mye som må gjøres. Det er ikke det at det er noe problem, for jeg liker å hjelpe til. Det er bare det at dette er mer angstpreget enn hjelpsomhet for min del. Angst for klagingen og kjeftingen. Angst for alle de vonde minnene som dukker opp. Angst for sprekk i koseligheten og fasaden. For det er klart det blir koselig! Det er bare det at man aldri vet hvor lenge det varer. Enten blir mamma så stresset at hun klikker, eller så er eldste lillesøster misfornøyd å sur, eller så er jeg så full av angst at jeg sprekker og alt faller som dominobrikker. Oftest en blanding av alt, som går til helvete fort. Jeg føler meg ikke trøtt. Jeg er sliten, absolutt, men jeg klarer ikke slappe av. Gruer meg. Jeg gleder meg også, men gleden har alltid en skyggeside. Det er alltid ett men. Jeg føler meg så alene.

Jeg er her...

...nesten...

Jeg er kommet meg hjem til pappa i Kristiansand. Jul. Det er veldig koselig og veldig triggende på en gang. Det hele er veldig forvirrende. Jeg vet ikke hva jeg skal si, føle eller tenke. Det er mye. Det er vanskelig, midt oppi alt det fine. Skjønner ikke så mye av det som skjer i meg. Eller kanskje det er nettopp det jeg gjør, og derfor jeg unngår det. Lettere å være stille. Alt det andre er så vanskelig. Komplisert. Jul ja. Supre greier. Det går over det også. Heldigvis. 

...

Det blir ikke noe innlegg om Englandturen idag heller. Jeg orker ikke. Slitenslitensliten. Fy faen så lei jeg er det ordet! Men hva andre ord er det? Jeg kom hjem fra jobb for halvannen time siden. Planen var å ta en dusj å legge seg på sofaen under dyna. Jeg ligger på badegulvet. Har gjort det i snart en og en halv time ... Ehh ... 

 Skjønner ikke hva som er vitsen med dette. Jul og det fryktede nyttår er her straks. Skjønner ingenting. Er for sliten for dette. 

Vet ikke hva jeg skal si. Jeg er bare så sliten av å leve dette livet jeg ikke får til.

13.12.2014

I skrivende stund sitter jeg på toget. Tårene triller. Jeg er så rørt av kommentarkommentarene fra dere. Ordene betyr mye. Jeg skal svare, jeg skal det. Bare akkurat nå er jeg litt overveldet. Takk.

Jeg er på vei til min tante nå. Vi skal ha juleverksted, tradisjonen tro. Så da blir det overnatting der. Lage kaker i kveld og pynt med fetterne mine i morgen. Vi har gjort det hvert år siden jeg flyttet til Østlandet. Det er en god tradisjon, som jeg er veldig glad i. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det. 

Jeg tenker å skrive et innlegg om Englandturen. På mandag kanskje. Tror det. Ellers er det som vanlig. Ikke merket noe til medisinene enda, ikke bivirkninger heller. Har jo bare hatt opptrapping denne uken. Første dag på vanlig dose i morgen. Jeg vet det kan ta litt tid, men jeg er utålmodig. 

Nyttårsaften nærmer seg, og jeg vil fjerne meg.

Jeg har hatt vanskelig for å skrive her i det siste. Vanskelig med alt, egentlig. For det som opptar tankene mine mest er noe jeg er redd for å dele. 

Det er både vondt og vanskelig å innrømme at jeg gruer meg til nyttårsaften. I år, igjen. Jeg er redd for å si det høyt. Redd det gir frykten makt. Redd andre skal bekymre seg. Redd det skal bli noe å bekymre seg over.

Det er ikke slik det var for to år siden. Det er det ikke. Men, jeg sitter fortsatt fast. Jeg switcher frem og tilbake mellom 2012 og 2014. Det er vanskelig å skille mye av det. For selv om mye er annerledes nå, og bedre(!), så er det fortsatt mye som er det samme. Den største forskjellen mellom nå og da er at nå vil jeg leve, det ville jeg virkelig ikke for bare to år siden. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg gjør det. Og selv om jeg vil leve, så er jeg enda ikke der at jeg ikke vil død. Dette tar tid. Tid jeg, noen ganger, er redd jeg ikke har. Nettopp fordi at selv om så mange ting er annerledes nå, så er fortsatt tomheten, håpløsheten og meningsløsheten veldig, veldig sterk.

Folk som sier at tanker bare er tanker og at de ikke kan skade en, de tar feil. Jeg har erfart at tanker kan gå fra ord i hodet til handling man ikke kan komme tilbake fra. Det er ikke alltid en tanke bare blir med tanken, og det er ikke alltid det er mulig å stoppe det selv. Jeg har noe i meg. Noe som er sterkere enn meg. Jeg kjemper mot, hver eneste dag, men det er ikke alltid jeg vinner. Vunnet salg er ikke vunnet krig, men tapt salg, kan være tapt krig. En dag vil det være over, fordi det må det. Jeg vet ikke hvem som vinner. Jeg vet ikke om man egentlig kan vinne i en krig mot seg selv. Jeg vet ikke. Jeg fortsetter å kjempe, men det finnes dager jeg ikke husker hvorfor.

Du tar feil hvis du tror jeg kjemper for meg selv. Jeg håper det en dag vil bli slik, men det kan jeg ikke forestille meg hvordan vil være. Kanskje er det dagen jeg har vunnet? Jeg står i denne kampen, livet, for de som er glad i meg. De jeg er så uendelig glad i, og aldri vil skal ha det vondt. Det finnes stunder jeg ikke vet hva som er værst, for dem; å se meg kjempe denne kampen, eller å måtte leve videre når jeg har gitt opp. Det er ikke lett. Det er ikke bare sånn eller sånn. Det er ikke ok og det er iallefall ikke greit! 

Jeg har det ikke bra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Krykke

De siste dagene har vært helt pyton. Angstnivået har vært høyt og det har vært veldig vanskelig. Alle bildene bak øyelokka gjør meg så forstyrret. I går var en lang dag. Natten hadde vært vanskelig og uten særlig med søvn. Tidlig opp og ut for å komme meg til DPS. Time med både behandler og psykiater. Medisinsamtale. Var der over en time og gikk ut med resept i hånda. Fontex. Noen som har erfaring? Det var en lettelse. Jeg klarer ikke dette på egenhånd, så jeg håper inderlig at disse pillene kan være til hjelp. 

Etter dette var det lunsj med Kjærest, så legetime. Legen min er så god. Vi snakket litt og satt opp ny time i februar, så hn kan fortsette å følge med meg litt. Jeg endte opp med å fortelle noe jeg som jeg ikke snakker om. Jeg fikk beskjed om at det bare var å ta kontakt, når som helst. Legen stiller opp. Hn var også fornøyd med at jeg hadde fått medisiner. "Jeg tror virkelig de kan hjelpe deg Therese."

Jeg var apoteket i dag å hentet ut første pakke. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal begynne med dem før neste time med behandler. I skrivende stund er jeg på toget på vei til flyplassen. Jeg reiser en langhelg til England med mamma, for å treffe fine nissekusine. Litt usikker på om det er så lurt å begynne med nye medisiner da, med mulige bivirkninger og det som er. Samtidig så tar nissekusine doktorgrad i psykologi, så hun skjønner jo. Veit ikke jeg. Noen som har noen gode råd? 

Svar - del 2

Svar på spørsmålsrunden, del 2.
Første del med svar finnes her

 

  • Hvilke diagnoser har du og hva syns du om de?
      Mener at jeg "bare" har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som offisiell diagnose. Jeg hater å ha det, men samtidig så har det hjulpet å fått selve diagnosen (med tanke på behandling). Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg ikke hadde noen diagnose, men jeg vet jo at den stemmer, dessverre.
     
  • Hvilke symptomer er verst/plager deg mest?
     Symptomene som plager meg mest er litt varierende. Sånn generelt er det tomhetsfølelsen og selvmordstankene som er aller mest hemmende og forstyrrende. Imulsiviteten har også medført mye vondt og vanskelig, men den har jeg blitt bedre på å kontrollere de siste årene. Traumesymptomer som angst, flashbacks og mareritt er også ganske vanskelig til tider.
     
  • Går du på medisiner, og hvilke(n)?
     Jeg går ikke på medisiner nå. Bortsett fra at jeg har noen imovane som eventuelt, hvis søvn blir for vanskelig. Skal faktisk ha en samtale om medisiner i morgen, så får vi se hva det blir til da.
     
  • Når oppdaget du at du var syk?
     Jeg syns det er veldig vanskelig å si akkurat når jeg oppdaget at jeg var syk. Så langt jeg kan huske har jeg alltid fryktet at det var noe galt med meg. Selv fra barnehagealder har jeg skjønt at jeg ikke var som alle andre. Gjennom store deler av livet mitt trodde jeg at jeg hadde en hjerneskade, eller var psykisk utviklingshemmet eller noe. Først da jeg gikk på videregående begynte jeg å undersøke "mulige" diagnoser innen psykisk helse, men jeg hadde egentlig aldri noe konkret svar for meg selv. Mest tenkte jeg at jeg bare var svak og lagde problemer. Jeg overreagerte, som jeg alltid fikk høre. Jeg var også veldig opptatt av å virke mest mulig frisk, lykkelig og normal utad. Når jeg ser tilbake tenker jeg at jeg nok var en god del i fornektelse. Masken var alt. I og med at alt var så skjult, så manglet jeg språk og de rette ordene, som også gjorde at det tok veldig lang tid før jeg fikk hjelp.
     
  • Hva er det verste med å ha en personlighetsforstyrrelse?
     Jeg vet helt ærlig ikke. Jeg har litt lyst å si at det verste er å ha et hodet som ikke fungerer slik det burde, men jeg kan ikke si jeg vet hvordan det er å ha et hodet som er skikkelig. Kanskje det ikke er noe bedre..?
     
  • Hvem er det som snakker til deg?
     Helt ærlig er jeg ikke sikker på akkurat hvem denne Stemmen egentlig er. Det høres ut som min egen stemme, bare at det er ikke meg, og tonefallet er ikke likt meg. Det er ikke noe konkret kjønn på Stemmen heller.
     
  • Når snakker denne stemmen til deg?
     Stemmen snakker til meg støtt og stadig. Spesielt hvis jeg gjør noe galt/"galt". 
     
  • Hvorfor gjør den det?
     Jeg antar at den snakker til meg fordi jeg trenger det. Jeg trenger å få beskjed når jeg gjør noe galt. Jeg trenger hjelp for å forstå hva som skjer rundt meg og i meg, hvorfor jeg er så mislykket og hvordan jeg burde være bedre.
     
  • Hvilken funksjon har stemmen i hverdagen din?
     Stemmen, i samarbeid med Flink Pike, jobber for å holde masken min oppe og sørge for at jeg følger lovene og reglene, samt å passe på at jeg får straff om jeg går imot. Den konkrete funksjonen er vel å korrigere atferden sånn at jeg kan være et mer verdig menneske.
     
  • Hva trigger deg?
     Det kommer vel litt an på hva du mener som trigges, om det er flashbacks, angst, selvmordstanker, selvskading og annen destruktiv adferd osv. Generelt er det mye "små" og hverdagslige ting. For eksempel papirkutt, oppmerksomhet fra gutter, noen som krangler, diverse sanger, en reklame eller Jude Law. Noen ting trigger mer enn andre og oftere. Det å skrelle en potet kan, for eksempel, være veldig triggende noen ganger, mens andre ganger er det problemfritt. "Sikre" triggere kan være for eksempel når den eldste lillesøsteren min er sint, eller eksemen min. 
     
  • Og hva tilfører livet mening?
     En bedre periode, en annen dag, så kunne jeg sikkert skrevet masse fint her, men akkurat nå, så vet jeg ikke. Kanskje jeg kan prøve å skrive om dette en dag jeg har litt mer klare tanker. Beklager.

  • Kan du berätta din historia?
     Tror det blir litt for omfattende akkurat her og nå, men kan helt sikkert prøve å gjøre det en gang. 

 

Spesielt takk til A Dreamy WorldLuftballong i vildens sky , Ekahm og Karin,
som har kom med spørsmålene i dette innlegget. Håper dere fikk svar på det dere lurte på.

Da er alle spørsmålene mer eller mindre besvart. Er det noe mer du lurer på, eller har du noen oppfølgingsspørsmål, så er det bare å komme med dem, så skal jeg svare så godt som mulig. 

1. Desember

Første desember. Den starten det burde ha: Våkne opp med pepperkakelukt i nesa og kram snø ute. Tidlig på jobb i frosten. Komme inn til julemusikk og kolleger med nisseluer og brede smil.

Første desember. I virkeligheten: Våkne opp en time for sent, etter en real drittnatt. Kvalm fordi du sov ca to timer til sammen (inkludert den timen ekstra). De stakkarslige timene fulle av mareritt. Tankekjør fra helvete og bildene som ligger klare bak øyelokka er så groteske og grafiske at du blir livredd. Angst for fotsporene i den forfrosne snøen. Kanskje fordi det minner deg om alle som sitter fast. At du selv ikke kommer noen vei. Uroen som skriker i brystet. Therese, det er bare å mobilisere alt du har igjen av krefter, for dette blir en sånn dag. En sånn dag, der smerten kan svelge deg hel, hvis du ikke holder fast hardt nok. Jeg vet du vil gi slipp, gi inn, gi opp.

 

Faen, jeg hater å leve! Jeg kan ikke si at jeg hater livet mitt, for livet mitt er fylt med så mye vakkert og fint som jeg burde være evig takknemlig for. Hva er galt med meg?! For jeg mener det nemlig, det at jeg hater å leve. Det gjør så jævla vondt! Jeg får det ikke til! Jeg hater å våkne hver bidige morgen.

Jeg er så sint! Jeg er rasende frustrert om dagen. Jada, ting er annerledes nå, men samtidig så er det så intenst det samme. Jeg bare handler annerledes. Tankene, uroen, smerten og tomheten er like overdøvende som alltid. Hvorfor har det ikke noe å si hva jeg gjør? Jeg har kjempet, jeg har prøvd, så hardt jeg bare klarer. Jeg lover! Det føles så uendelig håpløst! Jeg vil skrike. Aller helst vil jeg spy. Kaste opp denne svarte, seige massen som fyller meg så til randen og tar over alt jeg var, er å ville bli. Jeg vil bare ha dette ut av meg! Jeg vil ut av meg..!

Hvor lenge har det vært sånn, ille?

Jeg vil ikke ha det sånn her lenger. Jeg vil ikke!

Svar - del 1

Litt forsinka, men bedre sent enn aldri?

Først vil jeg bare si at jeg var redd det ikke kom noen spørsmål, og at hele spårsmålsrunden kom til å bli skikkelig klein. Så jeg var ganske så overveldet da det faktisk ble en del spørsmål. Jeg har valgt å dele dem opp i flere deler. Litt for å gi meg selv litt mer tid (haha) til å svare på alt, men også for å unngå et altfor langt innlegg. Jeg ser jo nå at det ble ganske langt uansett, men det får så være. Jeg har prøvd å svare så skikkelig som mulig.

 

  • Hvorfor blogger du?
     Jeg startet denne bloggen for å skrive ned tankene mine og kanskje komme i kontakt med noen som var i liknende situasjoner. Jeg savnet å ha et sted å få ut alt det vonde som ingen forstod. Dette ble etterhvert mitt fristed der jeg kunne uttrykke meg å få være meg selv uten noen maske. Jeg har også blitt kjent med mange beundringsverdige og flotte mennesker som inspirerer meg hver dag til å fortsette å kjempe. Bloggen har gitt meg mye og samfunnet jeg er blitt en del av er så støttende og fantastisk.
     
  • Hva er din favorittårstid og hvorfor?
     Jeg tror jeg må svare vinteren. Jeg har ting jeg liker og misliker med alle årstidene, men om vinteren er det lettere å være meg. Det er mer forståelse for å være inne og å gjemme seg bort i store klær. Det er mer aksept å ikke være smilende og strålende hvert sekund. Det er også mindre folk ute, som gjør at det er lettere å komme seg ut.  
     
  • Hvis du bare kunne brukt ett sosialt media, hva ville det vært?
     Tror det måtte blitt bloggen. Nettopp fordi den gir meg noe jeg ikke finner andre steder. Skrivingen her har hjulpet meg gjennom mange tunge stunder. Det er en frihet her og så er det ikke like "masete" som mange andre sosiale media. Instagram ville vært nummer to på lista.
     
  • Hvem er ditt største forbilde?
     Mitt største forbildet tror jeg må være min kjære. Hun er den sterkeste personen jeg noengang har møtt. Hun er så fylt opp med godhet som hun deler ut til alle rundt seg, enten de fortjener det eller ikke. 
     
  • Hvilken sang hører du mest på om dagene?
     Nå for tiden er det "Rain" med Patty Griffin som går på repeat.
     
  • Hva er ditt aller beste minne?
     Det kjennes umulig å velge mitt aller beste minne.
     Ett av dem er definitivt første gang jeg holdt min lille niese i armene mine.
     Ett annet må være dagen jeg og Kjærest forlovet oss.

     
  • Nevn tre ting du liker med deg selv.
     1. Jeg liker at jeg bryr meg om andre. 
     2. Jeg liker at jeg kan være en god lytter.
     3. Jeg liker at jeg kler briller (selv om jeg bruker dem altfor sjeldent.)
     
  • Hva har de siste årene endret seg- på godt og vondt?
     Det er utrolig mye som har endret seg de siste årene. Noen av de største endringene har vel vært det å gå fra å bli ansett som frisk til å (endelig) få en diagnose og starte behandling. Jeg har vært lydløs og prøvd å stenge alt inne, nå jobber jeg med å åpne meg. Det har ført med seg et helt ras av andre endringer i både større og mindre grad. Jeg har gått fra å være økononisk selvstendig og jobbe 100%+, til å starte med arbeidsavklaringspenger og jobbe omtrent 20%. Jeg har måttet innse at utdanning ikke er noe jeg har mulighet eller kapasitet til slik det er nå. Det har vært mange tunge løft som har vært harde å svelge. Det har også vært mye fremgang og utrolig mye fint. Jeg har møtt og blitt kjent med mange nydelige sjeler. Deriblant min vakre Kjærest, som jeg også har flyttet inn med og forlovet meg med. Det er vanskelig å kategorisere hva som er godt og hva som er vondt, for det meste har helt ærlig vært mye av begge deler. Den største og tøffeste endringen har vært det å slutte å gå mot døden, og istedet jobbe for å leve. Det er en endring som enda er underveis, men det at den er underveis gjør livet mitt til noe helt annet enn det var. 
     
  • Har du noen ambisjoner eller drømmer?
     Min største drøm her i livet har alltid vært og bli mamma. Sånn ting er i dag har jeg først og fremst ambisjoner om og drømmer om å bli frisk (i det minste på bedre dager...). Jeg skulle gjerne hatt en utdannelse. Drømmen jeg hadde da jeg var barn var å bli psykolog og/eller forfatter. Dette med drømmer og ambisjoner virker så uoppnåelig om dagen, men det hender jeg lukker øya og ser for meg bedre tider, der drømmer kan realiseres og ambisjoner oppnås.

 

Spesielt takk til Victoria, En vei, A Dreamy World og Luftballong i vildens sky 
som har kom med spørsmålene i dette innlegget.

Angst på toget.

Prøver å puste. Tårene truer. Jeg er kvalm og anspent. Angst. Mest har jeg lyst til å løpe av toget igjen. Vekk fra dette. Så mange folk og jeg vet ikke. Så mye. Redd. Ser ut av vinduet på tårene som triller der. Lurer på hvorfor dette er så ille. Lurer på hvorfor øynene svir og halsen er så trang. Igjen prøver jeg å puste. Heldigvis sitter ingen ved siden av meg akkurat nå. Håper ingen kommer. Lurer på hva som skjer hvis noen kommer. Lurer på om jeg spyr.  Jeg krøller meg sammen til en ball og håper jeg blir usynlig. Skulle ønske jeg hadde beroligende. Skulle ønske jeg var hjemme. Akkurat nå vil jeg aldri ut av huset igjen. Akkurat nå vil jeg forsvinne. Hvorfor er det så skummelt å kjøre tog nå? Jeg er jo ikke redd for det. Jeg tror det hjelper å skrive. Tørr ikke slutte helt enda. Svimmel. Snart kommer konduktøren. Er jeg trygg? Jeg må si at jeg sitter på en annen plass enn jeg skulle. Det er nok derfor angsten kom. Det var noen som ville sitte sammen. Egentlig var det litt fint også, for nå sitter jeg i det minste på oddetall. Faen. Jeg hater at jeg er så dust. Vanskelig. Hver eneste lyd og hver bevegelse i sidesynet får kroppen til å hoppe. Høy beredskap. Kommer det noen hit? Hvem er de og hva vil de? Det kom ingen. Ikke enda. Jeg legger ned armlenet å innbiller meg at det hjelper. Det gjør det. Litt så. Neste stasjon blir annonsert og jeg får krampe i magen. Snart skal toget stoppe. Nye folk skal på. Tenk hvis noen kommer hit! Jeg holder pusten når dørene går opp. Presser meg inntil veggen. Ikke kom hit! Pipingen varsler om at dørene lukkes. Ingen har sneket seg i min retning. Jeg skuler opp, fra under luggen. Jeg ser ingen. Jeg hører våte sko mot gulvet, men de kommer ikke hit. Jeg puster ut og slapper av i to sekunder før det kommer ei jente, lydløst, forbi. Hun fortsetter å gå men jeg kjenner at jeg hater henne litt uansett. Kan folk værsåsnill bare bli sittende! Vi har kjørt i ett kvarter. 4 timer igjen. Faen i helvete. Jeg vil ringe Kjærest, men jeg tørr ikke nå. Tørr ikke svare på meldingen fra henne heller. Tørr ikke stoppe å skrive. Hva hvis det er skrivingen som holder meg oppe? Hva hvis jeg knekker sammen i en pøl hvis ordene slutter å forme seg foran meg. Jeg hører konduktørens stemme bak meg og kvalmen rykker ett hakk opp. Jeg begynner å øve meg på mitt høflige smil. Forbereder ordene jeg skal si i hodet mitt. Hodet spinner og synet blir uklart. Det går ikke lenger fort å skrive. Hun står ved siden av meg nå å jeg får ikke puste. "ikke puste" skrev jeg etter at hun var godt forbi. Det gikk helt fint. Jeg må se vekk fra telefonen nå. Jeg tror jeg må spy. Jeg klarer ikke. Må skrive. Litt til. Jeg tror det. Jeg vet ikke. Det skjedde ikke noe og det er nesten mer skremmende. Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker det, men jeg tror det. Vet det, nesten. Faen faen faen. Hvorfor er det så varmt på toget? Hvorfor er det så tung og stram luft? Går det an å være tung og stram samtidig. Klarer ikke tenke på det spørsmålet. Hodet raser videre. Når er egentlig neste stopp? Hvem kommer på der og hvor skal de sitte? Kan jeg få være i fred eller vil det sette seg noen her? Hvem er det som kommer?  Er det noen som er skumle? Farlige? Ufine? Rar rekkefølge. Håper jeg får være i fred. Orker ikke mer. Må stoppe nå. Uhh...

Vanskelig å forklare

Det er så fint å være med søstrene, familien min og gode gamle venner. Det er virkelig det. Bare at jeg føler meg så tom. Jeg klarer ikke la være å tenke at de hadde hatt det så fint uten meg. De hadde klart seg bra. Bedre. Det er en sår tanke, men jeg smiler når jeg tenker det. Det hadde liksom vært riktig da. Jeg passer ikke inn her, og det er noe ingen kan nekte for.

positivpositivpositiv

Dagen igår snudde. Den ble bedre. Jeg hadde laget ferdig middag til Kjærest kom hjem, så vi spiste og slappet av litt sammen. Så var det ut å treffe ei venninne fra kurs. Det var så koselig! Mange gode timer til å prate vås og litt annet, le og fnise. Det gjorde virkelig godt. På vei hjem var jeg helt utslitt, men det var verdt det. Ikke hatt noen særlig god natt, og var så trøtt at jeg forsov meg i dag morges. Sliten nå også, men på en grei måte. Kvelden i går var så fin, og jobb har vært bra i dag. Jeg vil så gjerne kjenne på det gode..!

Det er så rart å være i slutten av 2014. Jeg skulle jo ikke være i 2013. I 2012 var jeg ferdig. Det er så mange av tankene og følelsene som er de samme. Det er også mye som er annerledes. Jeg huske det. Jeg må ikke gi opp nå...

I morgen drar jeg til Kristiansand og har helga der. Det blir også mye fint. Jeg håper psyken kan være litt grei, og at jeg ikke blir for sliten. Jeg orker ikke være så sliten. Jeg vil ha det fint..!

(Faen. Det er noe i meg som faller. Nei! Hysj Therese! Det er ikke lov å si. Du skulle ikke si det nå. Du skal ikke kjenne på det. Du skulle være positiv. Stopp.)

 

Vil også nevne spørsmålsrunden. Tenker å svare på søndag eller mandag. 

19.11.2014

Følsom dag. Kaos. Tom. For mye. Så fullt at det blir tomt. Hatt time på DPS og vi snakket om så mange ting. Muligens for mange ting. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller føle. Stemmen er sinna og hodet er mildt sagt bråkete. Sorgen er nær i dag. Jeg hører på "A birds song" med Ingrid Michaelson og føler meg tom og trist og så uendelig utilstrekkelig. Søsteren min hadde bursdag på mandag. Hun ble 23 år. I dag er det 2 år og 5 måneder siden E døde. Hun som var like gammel som meg er nå yngre enn lillesøsteren min. Det gir ingen mening. Det er så uforståelig og håpløst at jeg blir kvalm. Noen ganger er det for mye. Noe ganger er det bare altfor mye hodet mitt ikke klarer å finne ut av. Jeg vil skrike. Hylgråte. Sparke, slå, løpe avgårde. Jeg sitter bare her, stille. Helt uten fred.

En sånn dag

Det er en sånn dag i dag. En sånn dag der alt er fint, men kun på overflaten. En sånn dag der tankene har styringen, eller prøver å ta den, hele tiden. Uten at jeg får det med meg før jeg blir bombardert med bilder og tanker som egentlig ikke er mine. Tanker jeg ikke vil ha, og tar avstand fra, men som samtidig virker groteskt fristende og betryggende. Kvalmen fortsetter å stige i takt med de blodige og pillefylte tankene. Jeg har pakket boller. Det må ha sett så normalt ut. En jente som står der og pakker boller med et lite smil, så konsentrert og effektiv. Det ingen ser, er scenariene som utspiller seg i mitt syke sinn. Det er bare jeg som ser rullende bilder fra nyttårsaften for to år siden. Det er bare meg som ser den fristende paracetpakken, som ligger i sekken min, danse rundt foran øya mine. Sånn er det i dag. Det var heller ingen som så, eller kunne sett, at hodet mitt var fylt av blodige bilder da jeg hoppet ned trappa på jobb i dag morges. Hvordan det fristet så inderlig å se ut som jenta i hodet mitt; meg, med kutt på lår, legger og mage. Blødende rifter i huden min. Jeg vet jeg ville følte meg bedre da. Roligere. Det er en sånn dag i dag. Jeg vil ikke si noe om det til noen, for aller helst vil jeg la tankene styre meg. Følge Stemmen som så iherdig vil jeg skal skade meg. Det er en sånn dag, og jeg er så sliten av sånne dager. Jeg trenger en pause, så inderlig sårt en pause. Men, det kan jeg ikke si, egentlig, for det er ikke lov å si.

...any questions?

Det er nå over 3 år siden jeg startet denne bloggen. Det har vært tre år fylt med veldig mye. Jeg er veldig takknemlig for alt denne bloggen har gitt meg. Spesielt det "samfunnet" her jeg har fått være en del av. Jeg har møtt så mye vakre mennesker som jeg aldri vil glemme. Jeg har aldri hatt #spørsmålsrunde her, og tenker at det kanskje er tid for det.

, er det noe du lurer på?

Her er anledningen til å spørre. Du kan spørre om hva som helst, så skal jeg svare etter beste evne! 

Rows and rows of big dark clouds.

Jeg føler meg tom. Tom og tung. Hele dagen går og jeg orker ingenting. Enda en sånn dag. Jeg som til og med har sovet i natt! Riktignok ikke noe særlig godt, men lenge og uten de aller værste drømmene. Jeg burde ha mer energi. Jeg burde ha satt over en klesvask, tatt oppvasken, vært ute, støvstøvsugd, lagd middag, i det minste tatt en dusj. Jeg er udugelig. Hele helgen har jeg ingen planer. Kjærest er bortreist og jeg er alene. Helt ærlig så nyter jeg å kunne isolere meg helt. Samtidig er jeg ensom. Det er vanskelig å være alene. Takle alt selv. Gjøre alt selv. Motivere seg selv. I dag har det jo ikke godt så bra.

Jeg tenker mye. Jeg prøver å dytte vekk både tanker og følelser, på ren automatikk. Følelsene er så vanskelige å få tak i nå. Det er blitt en stor smørje av alt. Tårene spyr ut sorg og jeg sitter bare her. Tom i blikket men full av tårer. Jeg hører på en sang, "Rain" med Patty Griffin, igjen og igjen. Den treffer noe i meg og forstår. 

Det er komplisert om dagen. Behandling. Det er ikke bare rett frem, som folk virker å tro. Jeg vet at jeg har en veldig tøff periode fremfor meg. Hvis jeg skal bli bedre noengang, så må jeg gjennom det. Da må jeg pirke bort gamle skorper, kutte opp gamle arr, flenge opp gamle rifter. Det er ingen vei utenom. Jeg kan ikke fortsette å leve sånn som nå. Jeg hverken vil eller klarer. Det vet jeg. Så da er det behandling. Beintøff jobbing og hardt arbeid. Jeg må se alle traumene mine rett i ansiktet og på en eller annen måte møte dem. Jeg vet ikke hvordan. Jeg er heldig, jeg vet det, for jeg har hjelp. Hjelp i form av behandler, psykolog, lege, NAV og resten av systemet. Hjelp i form av Kjærest, som er den sterkeste og vakreste jeg vet om, som aldri viker og som gir meg mer støtte og forståelse enn jeg fortjener. Hjelp i form av familie og venner som kun ønsker meg godt og som gjør sitt beste for å være her og for at jeg skal ha det bra. Hjelp i form av kollegaer og en jobb som gir og er der, som tåler meg og støtter meg. Hjelp i form av denne bloggen, der skrivingen gir meg en frihet og åpenhet jeg ikke finner andre steder. Hjelp i form av den endeløse støtten og kjærligheten jeg mottar fra dere som leser her, kommenterer og tar del i livet mitt, slik jeg og får ta del i deres liv. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg klarer dette. Men, jeg vet med absolutt sikkerhet, at hadde det ikke vært for alle dere, så hadde jeg ikke turt å prøve.

Jeg er redd. Jeg er redd for veien mine føtter må gå. Redd for fremtiden. Redd for mine egne reaksjoner og redd for deres. Jeg er redd for at det vil ta lang tid (noe jeg vet det kommer til å gjøre, men jeg sliter med å akseptere). Jeg er redd for hva livet har å tilby hvis jeg faktisk kommer meg igjennom dette. Jeg er redd for å skuffe. Jeg er redd jeg ikke er sterk nok. Jeg er redd det skal bli for mye.

Jeg er livredd for at jeg ikke klarer dette.


Dette ble langt. Jeg setter virkelig pris på at du har lest hele og kommet helt hit. Takk

Du skal få en dag i mårå...

Tingen er, at man starter ikke med blanke ark i morgen. Du får ikke engang nye. Du sitter stadig med de samme arkene som i går, dagen før og dagen før der igjen. De samme linjene er trukket opp. Det er fortsatt snylig der du skrev feil, men prøvde å hviske bort. Krøllene og riftene er like tilstedet som de var da de ble laget. Ingen nye ark, og ingen nye fargestifter. Hva gjør jeg hvis svart er alt jeg har igjen?

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Juni 2017 » Februar 2017
Therese

Therese

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg er såkalt "syk i hodet", men jeg er også mange andre ting. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg går til behandling hos DPS. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Facebook og Skype: send privat melding.

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer