hits

29. desember

I dag er en sånn dag der arrene klør.
Årstallet blir litt blurry. Bytter litt. Ikke så mye, faktisk. Tankene er flere steder, i flere tider. Jeg er en plass midt i alt. Veksler. I dag er en vanskelig dag, men jeg har gjort den ganske bra, likevel. For ting er annerledes nå. Jeg forteller meg selv det, igjen og igjen. Det er jo sant. Det er så utrolig mye som er forandret. Livet mitt er ikke slik det var. Jeg er fortsatt meg da. Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere meg i livet mitt, som vanlig, egentlig. Jeg står midt mellom destruktive tanker og konstruktive handlinger. Jeg vil ikke mer samtidig som jeg skaper nye, gode, minner. Jeg er så todelt og jeg kan helt ærlig ikke forstå hvordan jeg klarer å være så innmari begge plasser samtidig. Jeg vet det ser bra ut, men det er ingen balanse og føles som kaos. Likevel funker det. Jeg blir ikke like overrasket lenger. Jeg vet at ting fortsetter å funke selv om jeg ikke gjør det.

Jeg skriver ikke så mye lenger, ikke slik som før. Jeg trenger det. Jeg trenger det nå og jeg trenger det siden. Det er kanskje bare surr, men det gjør ikke noe.

Anker

Jeg er et anker i et sort hull.

Jeg trekker alle med meg ned og holder dem der.
Unnskyld.

19. juni

♡♡♡♡♡

and still I don't know where the hell I should be going

Har ikke sovet noe i natt. Ikke for noen grunn, egentlig, det bare ble ikke slik. Jeg har dusjet da, så det er jo bra. Ellers ligger jeg på sofaen og gjør ingenting. Det er mer enn nok.

Hvordan var det igjen?

Jeg har glemt hvordan man gjør noen av de mest basis tingene.

Legge seg på kvelden. Stå opp om morningen. Føre en samtale. Holde kontakten med venner og de man er glad i. Høre hvordan det går med de man bryr seg om. Møte folk. Være sosial i det hele tatt. Kjenne på følelser. Kjenne hva kroppen trenger og få med seg signalene...

Jeg blir mer og mer borte i min egen boble. Det er ikke det at jeg føler meg så ille, nødvendigvis. Jeg bare er borte. Ofte kan jeg føle at jeg forsvinner inn i meg selv, at det skjer for mye i meg til å takle noe utenfor, men sånn er det ikke nå. Jeg mister mer og mer kontakt med meg selv. Mister mer og mer kontakt med alt, igrunnen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snu det eller hva jeg skal gjøre med det.

29. januar

Nytt år er igang igjen.

Som vanlig er det vanskelig. Nytt år i seg selv er et problem, for meg. Mange triggere... Så i år er det mangel på behandling/behandler. Mangel på rutiner. Mangel på livsgnist, glede og håp.

Begynte skikkelig bra med en gang jeg kom hjem fra svigers. Varte et par dager før jeg ble syk og dårlig. Er blitt mer eller mindre frisk, men har fucka til døgnet så innmari. Tror egentlig at det største problemet er at jeg ikke vil sove på nettene, men at jeg vil sove hele dagen. Det er lettere. Da kan jeg være i fred. Jeg sliter med å være sosial for tiden. Orker liksom ikke være med folk, holde samtaler gående...noe som helst. Unngår det meste og de fleste. Har ikke konsentrasjon. Vet at dette ikke er bra. Nå er det nok en natt jeg rett og slett ikke har lagt meg. Det er så idiotisk. Skjønner ikke hvorfor jeg gjør det så vanskelig... Jeg er så dust. Godt å ha bloggen å kunne syte litt til da. Eller æsj. Får prøve å gjøre litt mer konstruktive valg til kvelden igjen... Bør vel snart ta del i livet igjen...

Mte med NAV

Møtet med NAV på mandag gikk veldig bra. Saksbehandleren jeg har er utrolig flink, og istedenfor å bare prate eller jatter med, så gjør hn konkrete ting. I løpet av timen jeg var der, fikk vi både skrevet og sendt en søknad, en klage pluss avtalt nytt møte og lagt et par "ekstra" planer. Gikk ut fra kontoret der med mer håp enn jeg har hatt på lenge. Jeg er så takknemlig for saksbehandleren min, skulle virkelig ønske alle var sånn.

I går kom henvisning og epikrise fra DPS i posten. Så nå er det bare å begynne "jakten" på ny behandler. Så hvis noen har noen gode (eller dårlige) erfaringer med privatpraktiserende psykologer i Asker, så vil jeg gjerne høre om det. 0verlegen hadde såklart skrevet et par idiotiske ting i epikrisen, og selv om det ikke var noe alvorlig galt, så blir jeg skikkelig sint. Han er en dust. Men, det gjør meg bare enda mer sikker på at jeg tok det rette valget ved å avslutte med han. Merker at jeg gikk noen skritt tilbake bare med de få gangene jeg var der...

Prøver. Prøver så hardt å komme meg videre. Bli bedre. Prøver.

Where do I go from here?

Det føles som om alt faller fra hverandre. Ikke at det egentlig var så mye som fungerte og var samlet egentlig...

Jeg har ikke behandling lenger. Den nye behandleren og jeg funket ikke, så ba om å bytte. Fikk ikke ny behandler på DPS. Får henvisning så jeg kan finne egen privat (med avtale). Så nå er jeg uten noen oppfølging. Uten medisiner. Uten jobb.

AAP går ut i februar. Da har jeg gått på det i fire år. Da er det big deal om man skal få fortsette. Eller så er det ufør eller finne en jobb. 100%. Alt eller ingenting. Står helt på bar bakke. Omtrent akkurat der jeg begynte. Det er visse ting som er annerledes, såklart, men min "grunnfølelse" er den samme. Jeg vil ikke leve. Jeg takler ikke livet. Jeg får det bare ikke til. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

På mandag har jeg møte med NAV, som jeg har bedt om selv. Jeg må jo fortelle dem om situasjonen min. Selv om det ikke er stort annet å si om den enn "fucked". Vil bare gråte hver gang jeg tenker på det, for jeg skjønner ikke hvordan dette skal løse seg. Nok engang er det krise. Krise fordi jeg ikke klarer... Gråter ikke, for selv om det er full panikk så er jeg likegyldig.

Hsten er ekte.

I dag var jeg ute litt i regnet. Hadde på støvler og med paraply. I mørket. Musikk i ørene og bare meg. Det var godt. Jeg var ganske slått ut, så gikk ikke lange biten, var ikke lenge ute, men bare den lille stunden gjorde godt. Jeg fikk kjenne etter, kjenne på tristheten i meg. Selv om følelsen i seg selv er sår og vond, så er det noe med å bare føle på det man føler...

Håper høsten endelig er kommet.
Jeg trenger høsten.
Høsten er så ekte.

Når jeg tenker over det, så kjenner jeg veldig lite på hva jeg egentlig føler. På hvordan det egentlig er. Det er liksom mest fokus på symptomer. Det er vanskelig å kjenne skikkelig på innsiden. Ikke bare vanskelig fordi jeg er redd for å ikke takle det, men mest fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal hente dem frem igjen. Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å lære meg å dytte dem vekk og regulere dem ned - ikke faktisk ta dem frem å finne veien gjennom dem...

Det er vel på tide, men jeg vet ikke hvordan. Derfor blir det mest overfladisk til kaoset av alt eksploderer og jeg må samle sammen bitene som best jeg kan.

2. time med ny behandler

Jeg går ukentlig til behandling hos DPS. I dag var andre timen med ny behandler. Første timen gikk ikke så veldig bra. Mye grunnet at sånne første timer ofte er veldig lite nyttige og man snakker mest om ting man har sagt tusen ganger før og som ikke har noe særlig terapeutisk verdi. Mye fjas rett og slett. Hadde ganske dårlig innstilling også, og syns det var trist å måtte bytte behandler.
Men ja, i dag gikk det mye bedre. Fikk et bedre inntrykk enn sist og fikk snakket og fortalt litt om hvordan ting faktisk er nå. Hvordan depresjonen arter seg og hva som er vanskelig. Gikk faktisk ut derfra og følte at timen hadde vært nyttig.
Dessverre havnet den følelsen ganske i skyggen av sinnet jeg følte. Fikk nemlig vite av behandler at mamma har ringt dit. "Hun er bekymret for at jeg har falt ut av arbeidslivet". For det første så har jeg sagt til henne, flere ganger, at jeg ikke vil at hun skal blande seg. For det andre så blir jeg direkte kvalm av at det hun er mest bekymret for er at jeg ikke jobber. Det er så utrolig typisk henne. Jobb, prestasjoner og "det ytre" er det som er viktigst for henne. Det gjør meg både sint og lei meg. Skjønner ikke hvorfor hun skal blande seg når jeg har bedt henne holde seg unna. Syns det er regelrett frekt av henne å ikke respektere meg. Det er også veldig sårt at, igjen, så handler det om å prestere. Det er alltid det som er viktigst. Jeg vet det høres veldig fjortis ut, men mamma skjønner ingenting. Det bringer opp så mye gamle følelser også. Så mange ting fra fortiden der jeg ikke er viktig, bare det jeg kan prestere... Det trykker på mange såre punkt. Får vel prøve å snakke med henne, nok en gang...

Altfor mange tanker og følelser til å få sove nå. Hjelper vel ikke heller at jeg sov noen timer på sofaen i kveld. Fortalte behandler om døgnrytmen min, og hn var enig i at den var fucka. Henta nye sovepiller i dag da. De kan iallefall hjelpe meg å snu tilbake igjen. Når jeg er klar. Vet ikke hvorfor jeg ikke vil, det er liksom vare fint med natt. Bedre å sove bort dagen...

Natttanker

Jeg trenger å øve meg opp på å skrive igjen. Det blir så lite av det, for jeg får det liksom ikke til. Jeg savner ordene. Så jeg prøver, her, for det har hjulpet og gitt så mye tidligere.

Det går ikke så bra. Det går igrunnen ganske dårlig. Jeg er deprimert, igjen. Det tar mye. De siste dagene har jeg likevel hatt det ganske ok, men jeg har ikke gjort noe. Livet er liksom ok så lenge jeg ikke gjør noe annet enn å se serier og isolere meg. Virkeligheten og menneskene "utenfor" er rett og slett for mye. Jeg vet det ikke er bra, men jeg har isolert meg likevel. Døgnrytmen er helt elendig. Jeg mener å gjøre noe med den, men helt ærlig så er det så lett å la være. Jeg er lat. Dessuten er jeg ganske langt nedi depresjonen og en del av meg vil ikke. Bryr meg ikke. Jeg har det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra på lenge. Det har gått mange krefter på å kjempe mot det. På å være konstruktiv. Jeg har ikke fått det til så bra. Jeg har prøvd, men nå har jeg hatt en pause fra å prøve. For all prøvingen har ikke fått meg noen vei. Bare lengre ned. Lengre ned til tross for prøving og kjemping og konstruktivitet.

Æsj, det var egentlig ikke meningen at jeg skulle bli så negativ. Men kanskje ikke så rart når jeg er så fylt opp av det. I morgen skal jeg gjøre noe konstruktivt igjen. Det har jeg forresten gjort i dag også; dusja (sist gang var på onsdag...). Et skritt videre i morgen.
De små skrittene...

Har lyst begynne blogge igjen, men vet ikke om jeg klarer.

Hjemme i Asker.
Rart, men samtidig ikke.
Fles som om 2016 starter n.
Glad jeg slapp den faktiske starten, snn vanlig. Liksom. Rart at rstall og datoer kan holde s mye makt. Det hender enda at jeg tror det er 2012, eller 2014. ret i mellom er fortsatt ubehagelig skrive, selv om det, forlengst, er over (-levd).

Rar tekst.
Rare tanker.
Beklager.

Godt nyttr!
Ta den tiden du trenger, p gjre akkurat det du trenger. Punktum.

Jeg er her.

Det har ikke vrt meningen bli helt stille, forsvinne helt.
Rundt nyttr ble bloggen triggende, helt plutselig.
S jeg kunne ikke vre her.
Det var ikke planlagt.
Men jeg finnes, fortsatt.

Jeg lever.

Det har skjedd mye,
mye BRA.
Jeg er fortsatt meg,
hva enn det vil si.

Jeg er aktiv p insta, s der er det mulig flge meg.

Jeg vil ikke forsvinne.

N er det jul, igjen...

Hei h, eller noe snt. Selveste julaften. Faen. Litt av en feiring i r, hos mamma med sstrene mine og eksen til ene med sin snn og niesa mi. Det blir ganske rart. Veldig takknemlig for jul med niese, s gjr ikke noe at faren og broren hennes er her ogs. Bare rart. Uvant. Jeg har endelig lagt meg. Mamma skal jobbe i morgen og har stressa i kveld. Jeg kjenner Flink Pike presse seg frem. Tidlig opp i morgen. Yngste sster er syk og hun andre er kjent for finne p ukoseligheter. Mammas stress stresser meg ogs. Jeg fler meg alene, for sstrene mine gjr ingenting. De bare forventer at alt skal ordne seg selv (bli ordnet av andre) og klager hvis alt ikke er perfekt. Luntene blir korte, her i hus, nr tiden blir knapp. Jeg skal st opp tidlig i morgen, i syvtiden, nr mamma drar p jobb, for f gjort mest mulig fr hun kommer hjem. Jeg har skrevet en liste. Mye som m gjres. Det er ikke det at det er noe problem, for jeg liker hjelpe til. Det er bare det at dette er mer angstpreget enn hjelpsomhet for min del. Angst for klagingen og kjeftingen. Angst for alle de vonde minnene som dukker opp. Angst for sprekk i koseligheten og fasaden. For det er klart det blir koselig! Det er bare det at man aldri vet hvor lenge det varer. Enten blir mamma s stresset at hun klikker, eller s er eldste lillesster misfornyd sur, eller s er jeg s full av angst at jeg sprekker og alt faller som dominobrikker. Oftest en blanding av alt, som gr til helvete fort. Jeg fler meg ikke trtt. Jeg er sliten, absolutt, men jeg klarer ikke slappe av. Gruer meg. Jeg gleder meg ogs, men gleden har alltid en skyggeside. Det er alltid ett men. Jeg fler meg s alene.

Jeg er her...

...nesten...

Jeg er kommet meg hjem til pappa i Kristiansand. Jul. Det er veldig koselig og veldig triggende p en gang. Det hele er veldig forvirrende. Jeg vet ikke hva jeg skal si, fle eller tenke. Det er mye. Det er vanskelig, midt oppi alt det fine. Skjnner ikke s mye av det som skjer i meg. Eller kanskje det er nettopp det jeg gjr, og derfor jeg unngr det. Lettere vre stille. Alt det andre er s vanskelig. Komplisert. Jul ja. Supre greier. Det gr over det ogs. Heldigvis.

...

Det blir ikke noe innlegg om Englandturen idag heller. Jeg orker ikke. Slitenslitensliten. Fy faen s lei jeg er det ordet! Men hva andre ord er det? Jeg kom hjem fra jobb for halvannen time siden. Planen var ta en dusj legge seg p sofaen under dyna. Jeg ligger p badegulvet. Har gjort det i snart en og en halv time ... Ehh ...

Skjnner ikke hva som er vitsen med dette. Jul og det fryktede nyttr er her straks. Skjnner ingenting. Er for sliten for dette.

Vet ikke hva jeg skal si. Jeg er bare s sliten av leve dette livet jeg ikke fr til.

13.12.2014

I skrivende stund sitter jeg p toget. Trene triller. Jeg er s rrt av kommentarkommentarene fra dere. Ordene betyr mye. Jeg skal svare, jeg skal det. Bare akkurat n er jeg litt overveldet. Takk.

Jeg er p vei til min tante n. Vi skal ha juleverksted, tradisjonen tro. S da blir det overnatting der. Lage kaker i kveld og pynt med fetterne mine i morgen. Vi har gjort det hvert r siden jeg flyttet til stlandet. Det er en god tradisjon, som jeg er veldig glad i. Jeg gleder meg, jeg gjr jo det.

Jeg tenker skrive et innlegg om Englandturen. P mandag kanskje. Tror det. Ellers er det som vanlig. Ikke merket noe til medisinene enda, ikke bivirkninger heller. Har jo bare hatt opptrapping denne uken. Frste dag p vanlig dose i morgen. Jeg vet det kan ta litt tid, men jeg er utlmodig.

Nyttrsaften nrmer seg, og jeg vil fjerne meg.

Jeg har hatt vanskelig for skrive her i det siste. Vanskelig med alt, egentlig. For det som opptar tankene mine mest er noe jeg er redd for dele.

Det er bde vondt og vanskelig innrmme at jeg gruer meg til nyttrsaften. I r, igjen. Jeg er redd for si det hyt. Redd det gir frykten makt. Redd andre skal bekymre seg. Redd det skal bli noe bekymre seg over.

Det er ikke slik det var for to r siden. Det er det ikke. Men, jeg sitter fortsatt fast. Jeg switcher frem og tilbake mellom 2012 og 2014. Det er vanskelig skille mye av det. For selv om mye er annerledes n, og bedre(!), s er det fortsatt mye som er det samme. Den strste forskjellen mellom n og da er at n vil jeg leve, det ville jeg virkelig ikke for bare to r siden. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg gjr det. Og selv om jeg vil leve, s er jeg enda ikke der at jeg ikke vil dd. Dette tar tid. Tid jeg, noen ganger, er redd jeg ikke har. Nettopp fordi at selv om s mange ting er annerledes n, s er fortsatt tomheten, hplsheten og meningslsheten veldig, veldig sterk.

Folk som sier at tanker bare er tanker og at de ikke kan skade en, de tar feil. Jeg har erfart at tanker kan g fra ord i hodet til handling man ikke kan komme tilbake fra. Det er ikke alltid en tanke bare blir med tanken, og det er ikke alltid det er mulig stoppe det selv. Jeg har noe i meg. Noe som er sterkere enn meg. Jeg kjemper mot, hver eneste dag, men det er ikke alltid jeg vinner. Vunnet salg er ikke vunnet krig, men tapt salg, kan vre tapt krig. En dag vil det vre over, fordi det m det. Jeg vet ikke hvem som vinner. Jeg vet ikke om man egentlig kan vinne i en krig mot seg selv. Jeg vet ikke. Jeg fortsetter kjempe, men det finnes dager jeg ikke husker hvorfor.

Du tar feil hvis du tror jeg kjemper for meg selv. Jeg hper det en dag vil bli slik, men det kan jeg ikke forestille meg hvordan vil vre. Kanskje er det dagen jeg har vunnet? Jeg str i denne kampen, livet, for de som er glad i meg. De jeg er s uendelig glad i, og aldri vil skal ha det vondt. Det finnes stunder jeg ikke vet hva som er vrst, for dem; se meg kjempe denne kampen, eller mtte leve videre nr jeg har gitt opp. Det er ikke lett. Det er ikke bare snn eller snn. Det er ikke ok og det er iallefall ikke greit!

Jeg har det ikke bra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre.

Krykke

De siste dagene har vrt helt pyton. Angstnivet har vrt hyt og det har vrt veldig vanskelig. Alle bildene bak yelokka gjr meg s forstyrret. I gr var en lang dag. Natten hadde vrt vanskelig og uten srlig med svn. Tidlig opp og ut for komme meg til DPS. Time med bde behandler og psykiater. Medisinsamtale. Var der over en time og gikk ut med resept i hnda. Fontex. Noen som har erfaring? Det var en lettelse. Jeg klarer ikke dette p egenhnd, s jeg hper inderlig at disse pillene kan vre til hjelp.

Etter dette var det lunsj med Kjrest, s legetime. Legen min er s god. Vi snakket litt og satt opp ny time i februar, s hn kan fortsette flge med meg litt. Jeg endte opp med fortelle noe jeg som jeg ikke snakker om. Jeg fikk beskjed om at det bare var ta kontakt, nr som helst. Legen stiller opp. Hn var ogs fornyd med at jeg hadde ftt medisiner. "Jeg tror virkelig de kan hjelpe deg Therese."

Jeg var apoteket i dag hentet ut frste pakke. Jeg er ikke helt sikker p om jeg skal begynne med dem fr neste time med behandler. I skrivende stund er jeg p toget p vei til flyplassen. Jeg reiser en langhelg til England med mamma, for treffe fine nissekusine. Litt usikker p om det er s lurt begynne med nye medisiner da, med mulige bivirkninger og det som er. Samtidig s tar nissekusine doktorgrad i psykologi, s hun skjnner jo. Veit ikke jeg. Noen som har noen gode rd?

Svar - del 2

Svar p sprsmlsrunden, del 2.
Frste del med svar finnes her.

  • Hvilke diagnoser har du og hva syns du om de?
    Mener at jeg "bare" har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som offisiell diagnose. Jeg hater ha det, men samtidig s har det hjulpet ftt selve diagnosen (med tanke p behandling). Jeg skulle selvflgelig nske jeg ikke hadde noen diagnose, men jeg vet jo at den stemmer, dessverre.
  • Hvilke symptomer er verst/plager deg mest?
    Symptomene som plager meg mest er litt varierende. Snn generelt er det tomhetsflelsen og selvmordstankene som er aller mest hemmende og forstyrrende. Imulsiviteten har ogs medfrt mye vondt og vanskelig, men den har jeg blitt bedre p kontrollere de siste rene. Traumesymptomer som angst, flashbacks og mareritt er ogs ganske vanskelig til tider.
  • Gr du p medisiner, og hvilke(n)?
    Jeg gr ikke p medisiner n. Bortsett fra at jeg har noen imovane som eventuelt, hvis svn blir for vanskelig. Skal faktisk ha en samtale om medisiner i morgen, s fr vi se hva det blir til da.
  • Nr oppdaget du at du var syk?
    Jeg syns det er veldig vanskelig si akkurat nr jeg oppdaget at jeg var syk. S langt jeg kan huske har jeg alltid fryktet at det var noe galt med meg. Selv fra barnehagealder har jeg skjnt at jeg ikke var som alle andre. Gjennom store deler av livet mitt trodde jeg at jeg hadde en hjerneskade, eller var psykisk utviklingshemmet eller noe. Frst da jeg gikk p videregende begynte jeg underske "mulige" diagnoser innen psykisk helse, men jeg hadde egentlig aldri noe konkret svar for meg selv. Mest tenkte jeg at jeg bare var svak og lagde problemer. Jeg overreagerte, som jeg alltid fikk hre. Jeg var ogs veldig opptatt av virke mest mulig frisk, lykkelig og normal utad. Nr jeg ser tilbake tenker jeg at jeg nok var en god del i fornektelse. Masken var alt. I og med at alt var s skjult, s manglet jeg sprk og de rette ordene, som ogs gjorde at det tok veldig lang tid fr jeg fikk hjelp.
  • Hva er det verste med ha en personlighetsforstyrrelse?
    Jeg vet helt rlig ikke. Jeg har litt lyst si at det verste er ha et hodet som ikke fungerer slik det burde, men jeg kan ikke si jeg vet hvordan det er ha et hodet som er skikkelig. Kanskje det ikke er noe bedre..?
  • Hvem er det som snakker til deg?
    Helt rlig er jeg ikke sikker p akkurat hvem denne Stemmen egentlig er. Det hres ut som min egen stemme, bare at det er ikke meg, og tonefallet er ikke likt meg. Det er ikke noe konkret kjnn p Stemmen heller.
  • Nr snakker denne stemmen til deg?
    Stemmen snakker til meg sttt og stadig. Spesielt hvis jeg gjr noe galt/"galt".
  • Hvorfor gjr den det?
    Jeg antar at den snakker til meg fordi jeg trenger det. Jeg trenger f beskjed nr jeg gjr noe galt. Jeg trenger hjelp for forst hva som skjer rundt meg og i meg, hvorfor jeg er s mislykket og hvordan jeg burde vre bedre.
  • Hvilken funksjon har stemmen i hverdagen din?
    Stemmen, i samarbeid med Flink Pike, jobber for holde masken min oppe og srge for at jeg flger lovene og reglene, samt passe p at jeg fr straff om jeg gr imot. Den konkrete funksjonen er vel korrigere atferden snn at jeg kan vre et mer verdig menneske.
  • Hva trigger deg?
    Det kommer vel litt an p hva du mener som trigges, om det er flashbacks, angst, selvmordstanker, selvskading og annen destruktiv adferd osv. Generelt er det mye "sm" og hverdagslige ting. For eksempel papirkutt, oppmerksomhet fra gutter, noen som krangler, diverse sanger, en reklame eller Jude Law. Noen ting trigger mer enn andre og oftere. Det skrelle en potet kan, for eksempel, vre veldig triggende noen ganger, mens andre ganger er det problemfritt."Sikre" triggere kan vre for eksempel nr den eldste lillessteren min er sint, eller eksemen min.
  • Og hva tilfrer livet mening?
    En bedre periode, en annen dag, s kunne jeg sikkert skrevet masse fint her, men akkurat n, s vet jeg ikke. Kanskje jeg kan prve skrive om dette en dag jeg har litt mer klare tanker. Beklager.

  • Kan du bertta din historia?
    Tror det blir litt for omfattende akkurat her og n, men kan helt sikkert prve gjre det en gang.

Spesielt takk til A Dreamy World,Luftballong i vildens sky, Ekahmog Karin,
som har kom med sprsmlene i dette innlegget. Hper dere fikk svar p det dere lurte p.

Da er alle sprsmlene mer eller mindre besvart. Er det noe mer du lurer p, eller har du noen oppflgingssprsml, s er det bare komme med dem, s skal jeg svare s godt som mulig.

1. Desember

Frste desember. Den starten det burde ha: Vkne opp med pepperkakelukt i nesa og kram sn ute. Tidlig p jobb i frosten. Komme inn til julemusikk og kolleger med nisseluer og brede smil.

Frste desember. I virkeligheten: Vkne opp en time for sent, etter en real drittnatt. Kvalm fordi du sov ca to timer til sammen (inkludert den timen ekstra). De stakkarslige timene fulle av mareritt. Tankekjr fra helvete og bildene som ligger klare bak yelokka er s groteske og grafiske at du blir livredd. Angst for fotsporene i den forfrosne snen. Kanskje fordi det minner deg om alle som sitter fast. At du selv ikke kommer noen vei. Uroen som skriker i brystet. Therese, det er bare mobilisere alt du har igjen av krefter, for dette blir en snn dag. En snn dag, der smerten kan svelge deg hel, hvis du ikke holder fast hardt nok. Jeg vet du vil gi slipp, gi inn, gi opp.

Faen, jeg hater leve! Jeg kan ikke si at jeg hater livet mitt, for livet mitt er fylt med s mye vakkert og fint som jeg burde vre evig takknemlig for. Hva er galt med meg?! For jeg mener det nemlig, det at jeg hater leve. Det gjr s jvla vondt! Jeg fr det ikke til! Jeg hater vkne hver bidige morgen.

Jeg er s sint! Jeg er rasende frustrert om dagen. Jada, ting er annerledes n, men samtidig s er det s intenst det samme. Jeg bare handler annerledes. Tankene, uroen, smerten og tomheten er like overdvende som alltid. Hvorfor har det ikke noe si hva jeg gjr? Jeg har kjempet, jeg har prvd, s hardt jeg bare klarer. Jeg lover! Det fles s uendelig hplst! Jeg vil skrike. Aller helst vil jeg spy. Kaste opp denne svarte, seige massen som fyller meg s til randen og tar over alt jeg var, er ville bli. Jeg vil bare ha dette ut av meg! Jeg vil ut av meg..!

Hvor lenge har det vrt snn, ille?

Jeg vil ikke ha det snn her lenger. Jeg vil ikke!

Svar - del 1

Litt forsinka, men bedre sent enn aldri?

Frst vil jeg bare si at jeg var redd det ikke kom noen sprsml, og at hele sprsmlsrundenkom til bli skikkelig klein. S jeg var ganske s overveldet da det faktisk ble en del sprsml. Jeg har valgt dele dem opp i flere deler. Litt for gi meg selv litt mer tid (haha) til svare p alt, men ogs for unng et altfor langt innlegg. Jeg ser jo n at det ble ganske langt uansett, men det fr s vre. Jeg har prvd svare s skikkelig som mulig.

  • Hvorfor blogger du?
    Jeg startet denne bloggen for skrive ned tankene mine og kanskje komme i kontakt med noen som var i liknende situasjoner. Jeg savnet ha et sted f ut alt det vonde som ingen forstod. Dette ble etterhvert mitt fristed der jeg kunne uttrykke meg f vre meg selv uten noen maske. Jeg har ogs blitt kjent med mange beundringsverdige og flotte mennesker som inspirerer meg hver dag til fortsette kjempe. Bloggen har gitt meg mye og samfunnet jeg er blitt en del av er s stttende og fantastisk.
  • Hva er din favorittrstid og hvorfor?
    Jeg tror jeg m svare vinteren. Jeg har ting jeg liker og misliker med alle rstidene, men om vinteren er det lettere vre meg. Det er mer forstelse for vre inne og gjemme seg bort i store klr. Det er mer aksept ikke vre smilende og strlende hvert sekund. Det er ogs mindre folk ute, som gjr at det er lettere komme seg ut.
  • Hvis du bare kunne brukt ett sosialt media, hva ville det vrt?
    Tror det mtte blitt bloggen. Nettopp fordi den gir meg noe jeg ikke finner andre steder. Skrivingen her har hjulpet meg gjennom mange tunge stunder. Det er en frihet her og s er det ikke like "masete" som mange andre sosiale media. Instagram ville vrt nummer to p lista.
  • Hvem er ditt strste forbilde?
    Mitt strste forbildet tror jeg m vre min kjre. Hun er den sterkeste personen jeg noengang har mtt. Hun er s fylt opp med godhet som hun deler ut til alle rundt seg, enten de fortjener det eller ikke.
  • Hvilken sang hrer du mest p om dagene?
    N for tiden er det "Rain" med Patty Griffin som gr p repeat.
  • Hva er ditt aller beste minne?
    Det kjennes umulig velge mitt aller beste minne.
    Ett av dem er definitivt frste gang jeg holdt min lille niese i armene mine.
    Ett annet m vre dagen jeg og Kjrest forlovet oss.

  • Nevn tre ting du liker med deg selv.
    1.Jeg liker at jeg bryr meg om andre.
    2. Jeg liker at jeg kan vre en god lytter.
    3. Jeg liker at jeg kler briller (selv om jeg bruker dem altfor sjeldent.)
  • Hva har de siste rene endret seg- p godt og vondt?
    Det er utrolig mye som har endret seg de siste rene. Noen av de strste endringene har vel vrt det g fra bli ansett som frisk til (endelig) f en diagnose og starte behandling. Jeg har vrt lydls og prvd stenge alt inne, n jobber jeg med pne meg. Det har frt med seg et helt ras av andre endringer i bde strre og mindre grad. Jeg har gtt fra vre kononisk selvstendig og jobbe 100%+, til starte med arbeidsavklaringspenger og jobbe omtrent 20%. Jeg har mttet innse at utdanning ikke er noe jeg har mulighet eller kapasitet til slik det er n. Det har vrt mange tunge lft som har vrt harde svelge. Det har ogs vrt mye fremgang og utrolig mye fint. Jeg har mtt og blitt kjent med mange nydelige sjeler. Deriblant min vakre Kjrest, som jeg ogs har flyttet inn med og forlovet meg med. Det er vanskelig kategorisere hva som er godt og hva som er vondt, for det meste har helt rlig vrt mye av begge deler. Den strste og tffeste endringen har vrt det slutte g mot dden, og istedet jobbe for leve. Det er en endring som enda er underveis, men det at den er underveis gjr livet mitt til noe helt annet enn det var.
  • Har du noen ambisjoner eller drmmer?
    Min strste drm her i livet har alltid vrt og bli mamma. Snn ting er i dag har jeg frst og fremst ambisjoner om og drmmer om bli frisk (i det minste p bedre dager...). Jeg skulle gjerne hatt en utdannelse. Drmmen jeg hadde da jeg var barn var bli psykolog og/eller forfatter. Dette med drmmer og ambisjoner virker s uoppnelig om dagen, men det hender jeg lukker ya og ser for meg bedre tider, der drmmer kan realiseres og ambisjoner oppns.

Spesielt takk til Victoria, En vei, A Dreamy WorldogLuftballong i vildens sky
som har kom med sprsmlene i dette innlegget.

Angst p toget.

Prver puste. Trene truer. Jeg er kvalm og anspent. Angst. Mest har jeg lyst til lpe av toget igjen. Vekk fra dette. S mange folk og jeg vet ikke. S mye. Redd. Ser ut av vinduet p trene som triller der. Lurer p hvorfor dette er s ille. Lurer p hvorfor ynene svir og halsen er s trang. Igjen prver jeg puste. Heldigvis sitter ingen ved siden av meg akkurat n. Hper ingen kommer. Lurer p hva som skjer hvis noen kommer. Lurer p om jeg spyr. Jeg krller meg sammen til en ball og hper jeg blir usynlig. Skulle nske jeg hadde beroligende. Skulle nske jeg var hjemme. Akkurat n vil jeg aldri ut av huset igjen. Akkurat n vil jeg forsvinne. Hvorfor er det s skummelt kjre tog n? Jeg er jo ikke redd for det. Jeg tror det hjelper skrive. Trr ikke slutte helt enda. Svimmel. Snart kommer konduktren. Er jeg trygg? Jeg m si at jeg sitter p en annen plass enn jeg skulle. Det er nok derfor angsten kom. Det var noen som ville sitte sammen. Egentlig var det litt fint ogs, for n sitter jeg i det minste p oddetall. Faen. Jeg hater at jeg er s dust. Vanskelig. Hver eneste lyd og hver bevegelse i sidesynet fr kroppen til hoppe. Hy beredskap. Kommer det noen hit? Hvem er de og hva vil de? Det kom ingen. Ikke enda. Jeg legger ned armlenet innbiller meg at det hjelper. Det gjr det. Litt s. Neste stasjon blir annonsert og jeg fr krampe i magen. Snart skal toget stoppe. Nye folk skal p. Tenk hvis noen kommer hit! Jeg holder pusten nr drene gr opp. Presser meg inntil veggen. Ikke kom hit! Pipingen varsler om at drene lukkes. Ingen har sneket seg i min retning. Jeg skuler opp, fra under luggen. Jeg ser ingen. Jeg hrer vte sko mot gulvet, men de kommer ikke hit. Jeg puster ut og slapper av i to sekunder fr det kommer ei jente, lydlst, forbi. Hun fortsetter g men jeg kjenner at jeg hater henne litt uansett. Kan folk vrssnill bare bli sittende! Vi har kjrt i ett kvarter. 4 timer igjen. Faen i helvete. Jeg vil ringe Kjrest, men jeg trr ikke n. Trr ikke svare p meldingen fra henne heller. Trr ikke stoppe skrive. Hva hvis det er skrivingen som holder meg oppe? Hva hvis jeg knekker sammen i en pl hvis ordene slutter forme seg foran meg. Jeg hrer konduktrens stemme bak meg og kvalmen rykker ett hakk opp. Jeg begynner ve meg p mitt hflige smil. Forbereder ordene jeg skal si i hodet mitt. Hodet spinner og synet blir uklart. Det gr ikke lenger fort skrive. Hun str ved siden av meg n jeg fr ikke puste. "ikke puste" skrev jeg etter at hun var godt forbi. Det gikk helt fint. Jeg m se vekk fra telefonen n. Jeg tror jeg m spy. Jeg klarer ikke. M skrive. Litt til. Jeg tror det. Jeg vet ikke. Det skjedde ikke noe og det er nesten mer skremmende. Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker det, men jeg tror det. Vet det, nesten. Faen faen faen. Hvorfor er det s varmt p toget? Hvorfor er det s tung og stram luft? Gr det an vre tung og stram samtidig. Klarer ikke tenke p det sprsmlet. Hodet raser videre. Nr er egentlig neste stopp? Hvem kommer p der og hvor skal de sitte? Kan jeg f vre i fred eller vil det sette seg noen her? Hvem er det som kommer? Er det noen som er skumle? Farlige? Ufine? Rar rekkeflge. Hper jeg fr vre i fred. Orker ikke mer. M stoppe n. Uhh...

Vanskelig forklare

Det er s fint vre med sstrene, familien min og gode gamle venner. Det er virkelig det. Bare at jeg fler meg s tom. Jeg klarer ikke la vre tenke at de hadde hatt det s fint uten meg. De hadde klart seg bra. Bedre. Det er en sr tanke, men jeg smiler nr jeg tenker det. Det hadde liksom vrt riktig da. Jeg passer ikke inn her, og det er noe ingen kan nekte for.

positivpositivpositiv

Dagen igr snudde. Den ble bedre. Jeg hadde laget ferdig middag til Kjrest kom hjem, s vi spiste og slappet av litt sammen. S var det ut treffe ei venninne fra kurs. Det var s koselig! Mange gode timer til prate vs og litt annet, le og fnise. Det gjorde virkelig godt. P vei hjem var jeg helt utslitt, men det var verdt det. Ikke hatt noen srlig god natt, og var s trtt at jeg forsov meg i dag morges. Sliten n ogs, men p en grei mte. Kvelden i gr var s fin, og jobb har vrt bra i dag. Jeg vil s gjerne kjenne p det gode..!

Det er s rart vre i slutten av 2014. Jeg skulle jo ikke vre i 2013. I 2012 var jeg ferdig. Det er s mange av tankene og flelsene som er de samme. Det er ogs mye som er annerledes. Jeg m huske det. Jeg m ikke gi opp n...

I morgen drar jeg til Kristiansand og har helga der. Det blir ogs mye fint. Jeg hper psyken kan vre litt grei, og at jeg ikke blir for sliten. Jeg orker ikke vre s sliten. Jeg vil ha det fint..!

(Faen. Det er noe i meg som faller. Nei! Hysj Therese! Det er ikke lov si. Du skulle ikke si det n. Du skal ikke kjenne p det. Du skulle vre positiv.Stopp.)

Vil ogs nevne sprsmlsrunden. Tenker svare p sndag eller mandag.

19.11.2014

Flsom dag. Kaos. Tom. For mye. S fullt at det blir tomt. Hatt time p DPS og vi snakket om s mange ting. Muligens for mange ting. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller fle. Stemmen er sinna og hodet er mildt sagt brkete. Sorgen er nr i dag. Jeg hrer p "A birds song" med Ingrid Michaelson og fler meg tom og trist og s uendelig utilstrekkelig. Ssteren min hadde bursdag p mandag. Hun ble 23 r. I dag er det 2 r og 5 mneder siden E dde. Hun som var like gammel som meg er n yngre enn lillessteren min. Det gir ingen mening. Det er s uforstelig og hplst at jeg blir kvalm. Noen ganger er det for mye. Noe ganger er det bare altfor mye hodet mitt ikke klarer finne ut av. Jeg vil skrike. Hylgrte. Sparke, sl, lpe avgrde. Jeg sitter bare her, stille. Helt uten fred.

En snn dag

Det er en snn dag i dag. En snn dag der alt er fint, men kun p overflaten. En snn dag der tankene har styringen, eller prver ta den, hele tiden. Uten at jeg fr det med meg fr jeg blir bombardert med bilder og tanker som egentlig ikke er mine. Tanker jeg ikke vil ha, og tar avstand fra, men som samtidig virker groteskt fristende og betryggende. Kvalmen fortsetter stige i takt med de blodige og pillefylte tankene. Jeg har pakket boller. Det m ha sett s normalt ut. En jente som str der og pakker boller med et lite smil, s konsentrert og effektiv. Det ingen ser, er scenariene som utspiller seg i mitt syke sinn. Det er bare jeg som ser rullende bilder fra nyttrsaften for to r siden. Det er bare meg som ser den fristende paracetpakken, som ligger i sekken min, danse rundt foran ya mine. Snn er det i dag. Det var heller ingen som s, eller kunne sett, at hodet mitt var fylt av blodige bilder da jeg hoppet ned trappa p jobb i dag morges. Hvordan det fristet s inderlig se ut som jenta i hodet mitt; meg, med kutt p lr, legger og mage. Bldende rifter i huden min. Jeg vet jeg ville flte meg bedre da. Roligere. Det er en snn dag i dag. Jeg vil ikke si noe om det til noen, for aller helst vil jeg la tankene styre meg. Flge Stemmen som s iherdig vil jeg skal skade meg. Det er en snn dag, og jeg er s sliten av snne dager. Jeg trenger en pause, s inderlig srt en pause. Men, det kan jeg ikke si, egentlig, for det er ikke lov si.

...any questions?

Det er n over 3 r siden jeg startet denne bloggen. Det har vrt tre r fylt med veldig mye. Jeg er veldig takknemlig for alt denne bloggen har gitt meg. Spesielt det "samfunnet" her jeg har ftt vre en del av. Jeg har mtt s mye vakre mennesker som jeg aldri vil glemme. Jeg har aldri hatt #sprsmlsrunde her, og tenker at det kanskje er tid for det.

S, er det noe du lurer p?

Her er anledningen til sprre. Du kan sprre om hva som helst, s skal jeg svare etter beste evne!

Rows and rows of big dark clouds.

Jeg fler meg tom. Tom og tung. Hele dagen gr og jeg orker ingenting. Enda en snn dag. Jeg som til og med har sovet i natt! Riktignok ikke noe srlig godt, men lenge og uten de aller vrste drmmene. Jeg burde ha mer energi. Jeg burde ha satt over en klesvask, tatt oppvasken, vrt ute, stvstvsugd, lagd middag, i det minste tatt en dusj. Jeg er udugelig. Hele helgen har jeg ingen planer. Kjrest er bortreist og jeg er alene. Helt rlig s nyter jeg kunne isolere meg helt. Samtidig er jeg ensom. Det er vanskelig vre alene. Takle alt selv. Gjre alt selv. Motivere seg selv. I dag har det jo ikke godt s bra.

Jeg tenker mye. Jeg prver dytte vekk bde tanker og flelser, p ren automatikk. Flelsene er s vanskelige f tak i n. Det er blitt en stor smrje av alt. Trene spyr ut sorg og jeg sitter bare her. Tom i blikket men full av trer. Jeg hrer p en sang, "Rain" med Patty Griffin, igjen og igjen. Den treffer noe i meg og forstr.

Det er komplisert om dagen. Behandling. Det er ikke bare rett frem, som folk virker tro. Jeg vet at jeg har en veldig tff periode fremfor meg. Hvis jeg skal bli bedre noengang, s m jeg gjennom det. Da m jeg pirke bort gamle skorper, kutte opp gamle arr, flenge opp gamle rifter. Det er ingen vei utenom. Jeg kan ikke fortsette leve snn som n. Jeg hverken vil eller klarer. Det vet jeg. S da er det behandling. Beintff jobbing og hardt arbeid. Jeg m se alle traumene mine rett i ansiktet og p en eller annen mte mte dem. Jeg vet ikke hvordan. Jeg er heldig, jeg vet det, for jeg har hjelp. Hjelp i form av behandler, psykolog, lege, NAV og resten av systemet. Hjelp i form av Kjrest, som er den sterkeste og vakreste jeg vet om, som aldri viker og som gir meg mer sttte og forstelse enn jeg fortjener. Hjelp i form av familie og venner som kun nsker meg godt og som gjr sitt beste for vre her og for at jeg skal ha det bra. Hjelp i form av kollegaer og en jobb som gir og er der, som tler meg og sttter meg. Hjelp i form av denne bloggen, der skrivingen gir meg en frihet og penhet jeg ikke finner andre steder. Hjelp i form av den endelse sttten og kjrligheten jeg mottar fra dere som leser her, kommenterer og tar del i livet mitt, slik jeg og fr ta del i deres liv. Jeg vet helt rlig ikke om jeg klarer dette. Men, jeg vet med absolutt sikkerhet, at hadde det ikke vrt for alle dere, s hadde jeg ikke turt prve.

Jeg er redd. Jeg er redd for veien mine ftter m g. Redd for fremtiden. Redd for mine egne reaksjoner og redd for deres. Jeg er redd for at det vil ta lang tid (noe jeg vet det kommer til gjre, men jeg sliter med akseptere). Jeg er redd for hva livet har tilby hvis jeg faktisk kommer meg igjennom dette. Jeg er redd for skuffe. Jeg er redd jeg ikke er sterk nok. Jeg er redd det skal bli for mye.

Jeg er livredd for at jeg ikke klarer dette.


Dette ble langt. Jeg setter virkelig pris p at du har lest hele og kommet helt hit. Takk.

Les mer i arkivet Desember 2017 Juni 2017 Februar 2017
T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer