hits

Grått - både tårer og skyene

Himmelen er helt grå. Det er ikke tegn til noe som helst, hverken sol, vind eller regn. Det har regnet da. Jeg hørte det i natt og kan se at bakken er våt. Været beskriver humøret mitt på en prikk.

Jeg sov lite i natt, tok lang tid å falle til ro. Så når jeg endelig gjorde det var det for sent. Jeg våknet brått og var sent ute. Jeg løp på badet, men ble sittende på badekarskanten. Angst. Jeg hadde (og har enda) fryktelig vondt i hodet. Jeg var svimmel og veldig kvalm. Panikken strammet hver muskel i kroppen min. Jeg kikket kjapt på klokka, lukket øynene og bestemte meg for at idag blir jeg hjemme. En sykedag må man kunne ta for å ikke gå på veggen. Jeg unner faktisk meg selv det, selv om jeg nå har dårlig samvittighet. Jeg er ikke egentlig syk, eller kanskje, men ikke slik syk som er godkjent fravær. Det er litt ekkelt å tenke på, for hvem bestemmer egentlig hva det å være syk vil si?

Jeg kjenner folk som holder seg hjemme og er "syke" når de er forkjølet. Uten feber, uten noenting annet enn litt snufsing og tetthet. Ja, det er ubehagelig, men suck it up! Tenker jeg. Jeg er oppdradd ganske strengt på det punktet, hos oss måtte man nesten kaste opp blod for at man skulle få slippe å gå på skolen. Man måtte iallefall ha feber. Jeg er egentlig enig. Jeg liker ikke folk som ikke møter opp for hver minste lille ting. Med det sagt,  så kjenner jeg meg selv, veldig godt. Jeg vet at det i grunnen var rimelig uaktuelt å gå idag. Jeg burde kanskje presse meg selv litt mer, men hadde jeg gjort det er det gode muligheter for at morgendagen hadde blitt mye værre. Jeg hadde mest sannsynlig ikke fått sovet noe neste natt heller, vært helt ødelagt og bortreis oppi hodet og slitt, rett og slett. Jeg blir fort irritabel når jeg sliter. Det passer dårlig. Hadde jeg kommet meg ut imorgen også, hadde jeg mest sannsynlig stengt meg inne hele ettermiddagen og grått. Det hørtes kanskje rimelig patetisk ut, og det føles ofte sånn også. Jeg har 22 års erfaring med meg selv å bygge mine antakelser på, de stemmer nok. Derfor tok jeg en "personal day" i dag.

Jeg føler jeg må forklare meg. Samvittigheten gnager. Det går ikke utover noen andre at jeg ikke drar idag. Det er ingen som må gjøre mer arbeid på grunn av det, kanskje faktisk mindre. Det er bare meg.

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv