hits

Turn it around

Dagen i dag startet som en rimelig bad day. Jeg hadde terapitime klokken ni, og våknet fem over ni! Jeg spurtet (uten sminke, tannpuss eller noe), for å rekke neste bane, tenkte jeg kunne få med meg det jeg rakk. Hadde heldigvis booket en dobbelttime ettersom det var såpass lenge siden sist. Jeg kom meg på banen, og omtrent halvveis fikk jeg beskjed om at "det ble ett lite opphold". Jeg sukket tungt og satt og ventet. Etter ikke altfor lenge var den igang igjen. Så kom jeg meg til trikkestoppet, et par min før trikken skulle gå, men det må ha vært noe tull der også, for neste gikk visst ikke før om en halvtime. På dette tidspunktet så jeg rimelig mørkt på hele dagen å hele opplegget. Vurderte å gi f og ta banen hjem igjen. Jeg tenkte meg litt om og fant ut at jeg virkelig trengte denne terapitimen, universet skal ikke få røvet fra meg hele timen, så jeg spurtet nedover bogstadveien og kom meg dit tidsnok til å rekke omtrent halve timen. Great. Det ganske kort og kjapt men det hjalp iallefall noe. Ny time booket om en uke (forteste jeg hadde tid), halv ett! Wish me luck!

Etter dette var den egentlige planen å stikke på skolen i forelesning eller å gjøre den dumme oppgaven (som skulle leveres fredag og fremføres imorgen), men jeg var rimelig slått ut og hadde det ikke så greit. Bad day. Dro hjem, lagde litt mat (yey me!) og slappet av og koblet ut.

Så på kvelden/ettermiddagen hadde jeg planer om å treffe en kjær venninne for å ta en kaffe og gå på kino. Dette så jeg frem til så jeg dro. Det var utrolig koselig og filmen var akkurat like forutsigbar, romantisk og morsom som jeg hadde håpet. Det hjalp godt på både humøret og psyken. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Uten vennene mine vet jeg virkelig ikke om jeg hadde vært her... Min gode venninne og samboer var kommet hjem fra turen sin når jeg kom hjem. Fikk hatt en samtale med (til) henne også. Godt å holde hverandre litt oppdatert ;)

Nå føler jeg meg igrunnen ganske bra, iallefall rimelig ok. Nei, bra. Jeg holder på den. Føler meg ikke spesielt trøtt, men skal prøve å sove likevel. Jeg fikk sove igår ved hjelp av øvelsen min terapeut har lært meg, så tenkte å benytte meg av den inatt også. Er litt urolig for imorgen, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, skole eller ikke skole? Den dumme oppgaven, hvordan skal jeg komme meg videre med og fra den? Skal jeg kanskje bare være ærlig med læreren min, og håpe de forstår å gir meg en sjanse? Men, så er det jo min store redsel: Hva hvis jeg ikke blir trodd?!

Tar gjerne imot gode forslag og tips fra mine få, søte lesere!

 

Stikkord:

2 kommentarer

tilltak

15.11.2011 kl.21:04

Jeg synes du skal være dønn ærlig med læreren din. Ikke for at du skal hige etter noe sympati men at de skal forstå!

Synes du skal gjøre akkurat så mye som du føler for at du takler og så trekker du fra en ting du vet du kunne orket. Dermed vil du få gjort noe nesten hver dag, men alikevel sitte igjen med overskudd når dagen er omme. Hvis du på slutten av dagen føler at du hadde orket å vaske leiligheten så la være. Da sitter du igjen med litt overskudd. Så kan du heller vaske leiligheten imorra på energien din da, bare pass på at energien din ikke går tom noen dager. Sitt igjen med litt overskudd hver dag!

:)

Klem

T

15.11.2011 kl.23:51

tilltak: tusen takk for gode råd :)

Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det, hvordan jeg skal forklare meg. Hva skal jeg skrive liksom? "Hei du, jeg klarte ikke å gjøre oppgaven, fordi jeg har en hel masse menn som skriker så fælt i hodet mitt." Ellers alt bra liksom :P Haha...

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv