hits

Realitycheck

Bare glem det. Glem alt. Jeg klarer ikke dette. Hvorfor skulle jeg absolutt prøve? Jeg blir bare skuffet, skuffer meg selv. Jeg er ett eneste stort feilgrep. Jeg klarer det ikke. Uansett om jeg har oppturer så ender jeg bare her nede igjen. Jeg prøver nye ting, andre veier, men ramler bare rett tilbake hit.

.

.

.

På bunnen.


La meg være i fred. Jeg vil ikke snakke med noen.

Det er egentlig ikke sant. Jeg vil ikke være alene.
Jeg er ikke spesielt flink på å være alene. Jeg kan være ganske destruktiv. Gjøre mye dumt. Jeg vil ikke være så ensom. Jeg vil ikke kjenne meg så tom og mørk inni meg. Alt bare verker. Nervene sitter utenpå kroppen. Den myke bomullsgenseren skjærer i huden min. Musklene skriver hver gang jeg beveger meg. Hodet mitt er fult av tjukk, svart tåke. Jeg ser ikke så bra. Alt er blurry og uklart. Jeg er så sliten av dette her. Jeg vil ikke være meg. Ikke i dag. Ikke akkurat nå. La meg gå.
Tankesurret mitt har vært ganske høylytt i det siste. Nå er det bråk igjen. Men det er ikke det samme bråket som sist. Det er ikke menn som brøler, det er gråtekoner med skrik-ansikt. De gråter, høyt og utrøstelig. Jeg vil hjelpe dem! Jeg ser de har det så vondt! De er skumle, men hvis jeg går nærme dem, så er de ikke gamle gråtkoner lenger, da er de meg. Alle sammen. Jeg er liten, kanskje 7-8 år, jeg er 11, jeg er 13. Hvorfor vil jeg ikke slutte?

Se meg! Herregud ikke la meg slippe unna med dette tullet! Jeg later stadig som jeg vil være usynlig. Jeg har lett for å gjemme meg bort, skjule meg. Lyve. Det er ikke litt vanskelig engang lenger. Jeg har gjort det, og kommet unna med det i så mange år nå at jeg blir nesten kvalm. Det burde ikke være så enkelt. Det burde være like enkelt å se som ett åpent sår, en avrevet arm, hva som helst. Det er det tyngste. At ingen ser det. At ingen egentlig vet det.

Kanskje ingen egentlig tror meg?

Akkurat nå, er jeg livredd. Jeg er på vei inn i det dype mørket der ingen får tak i meg. Der jeg ikke egentlig er meg selv. Det er akkurat som jeg svever over min egen kropp. Det dukker opp så mange rare tanker. Tanker jeg sverger jeg er ferdig med. Kniv. Piller. Vann. Jeg er ikke den personen lenger! Jeg er sterkere..? Jeg vil være sterkere...

Dette svarte, seige mørket... Hva er det det gjør med meg?

 

 

There's no way out

Of this dark place

No hope

No future

 

I know I can't be free

I can't see another way

I can't face another day

 

(Phil Collins - No way out)

Stikkord:

3 kommentarer

Den_flinke_jenta

22.11.2011 kl.17:46

Svar: Tusen, tusen takk!!

Og jeg mottar lykkeønskningene med glede og tar de med som motivasjon til neste møte som blir om noen uker :)

skrullehue

23.11.2011 kl.00:51

jeg håper virkelig du klarer dette og jeg kjenner meg igjen.... jeg kommenterte et annet innlegg hvor du skrev at du var svak men det er du ikke... du klarer å skrive om ting og jeg ser på deg som sterk

T

23.11.2011 kl.01:38

skrullehue: Tusen takk, setter pris på kommentar og støtte :) Jeg har nok mine øyeblikk, både svake og sterke...

Var innom bloggen din også, håper ting snart løsner litt for deg. Ha tro på deg selv! :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv