hits

Trang

Jeg har en trang til å gjøre noe.

Jeg kjenner på trangen. Den er sterk, den river inni meg. Jeg er nummen i kroppen. Det er kanskje fordi jeg tok litt paracet. Noen ganger tenker jeg at jeg skulle hatt skikkelige piller, men jeg er egentlig glad for at noen uskyldige paracet er det eneste jeg tillater meg selv. Jeg sender stjålne blikk mot stedet der Den ligger. Den ligger ganske skjult, i åpenheten. Jeg vet jeg ikke burde, men det er ikke noen big deal, jeg lover. Jeg vurderer det. Jeg får litt noia for at de få jeg har fortalt om denne bloggen til skal lese dette. Vurderer å la det bli et utkast. Jeg angrer litt, på at jeg har sagt noe til noen. Hindrer meg noen ganger i å skrive alt. Men jeg prøver. Jeg er så ærlig som jeg klarer. Jeg lyver fortsatt en del. For mange. Jeg bare orker ikke. Jeg kjenner også på trangen til å isolere meg igjen. Gjemme meg bort. Noen ganger verker dagslys. Det gir meg hodebry. Jeg vet ikke helt alltid hvordan jeg skal klare meg. Klare meg gjennom hva, tenker du kanskje. Nei det var det da...

Jeg har fått noen spørsmål om hva som egentlig er galt. Det er igrunnen veldig gode spørsmål. Hadde jeg visst det, skulle jeg gjerne svart, og gjort noe med det. Helt ærlig, så aner jeg ikke. Jeg kunne skrevet en liste en hver psykolog hadde elsket å lese. Det kan jeg forsåvidt også gjøre en gang, hvis jeg tørr. Men helt ærlig, er det ingen av disse tingene som egentlig er problemet mitt. Skal ikke si de har gjort ting bedre eller lettere, men det er ikke det som ligger til grunn. Jeg har bare en tristhet inni meg som ikke gir slipp. Den er vond og mørk. Til tider hjelper den meg, faktisk, den har gjort meg veldig empatisk. Andre ganger ødelegger den meg. Jeg kan fysisk kjenne den, men ikke se den.
Det er forresten ingen i hodet mitt om dagen. Det er ganske ok. Det er bare meg der, som riktignok surrer fint nok på egenhånd. Likevel. Det er en trøst. Jeg føler meg ikke like gal. Av og til hater jeg at jeg er så innmari bevisst min egen galskap. Jeg vet det egentlig er en styrke, og at det er en av tingene som har holdt meg gående. Samtidig trekker det meg ned. Jeg vet hvor langt fra normalt det er. Jeg vet det ikke er meningen det skal være sånn...

Løst og fast. Tankesurr. Måtte bare få ut litt. Jeg burde virkelig komme meg på skolen snart. Skal egentlig jobbe med en fremføring med gruppen min. En ting er å ditche forelesning, er noe annet når noen andre regner med meg. Hater å svikte, men vet ikke om det går. Jeg skal prøve. Snart. Nytt stjålent blikk.

Vi får se...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv