hits

Borte

Bad day, bad days...

Jeg har ikke orket å skrive på en stund. Jeg vet ikke om jeg orker å skrive nå heller, men jeg føler jeg må. I skrivende stund burde jeg enten vært på vei til skolen, eller jobb. Jeg drar på jobb snart. Jeg er helt borte om dagen. Jeg aner ikke hva som skjer. Skjønner fint lite. Natt til mandag sov jeg ingenting, null sekunder, nada. Men jeg var nå med gruppa mi å øvde på fremføringen. Det var koselig. Liker gruppa mi, de er søte. Vi brukte litt tid på å snakke om meg å mine issues. Det var litt skummelt, men også litt godt. Nå skjønner de meg bedre, kjenner meg bedre. Etterpå var det terapi. Blir en stund til neste gang nå, over jul og nyttår. Det gjør meg litt usikker, men it is what it is. Etter jeg kom hjem og fikk spist litt, sovnet jeg. Våknet litt, noen ganger, men sov ca rundt. Så var det tidlig opp og på skolen for å ha fremføring. Det gikk veldig fint. Jeg var der over pausen og satt der hele tiden, hele forelesningen ut. Flinke meg. Når timen var over var det over for meg også. Jeg løp praktisk talt ut og bort. Klarte ikke mer. Det må ha sett litt rart ut, men men, jeg var der hele forelesningen. Det er en bra ting. Så var det jobb på kvelden. Det var ok, var ganske hissig men, tirsdag var en helt grei dag. Onsdag sov jeg. Egentlig hele dagen. Aner ikke hvorfor. Kom meg ikke på skolen, var bare så usannsynlig trøtt. Kom meg opp en gang for å ta en dusj, en gang for å spise litt og en gang for å hente noe vann. Følte meg helt borte, helt utslitt. Føler meg slik enda. Klart å komme meg opp da, men jeg er så sliten. Alt inni meg er tomt eller helt fult eller noe. Jeg vet ikke. Noe er veldig rart. Det er så ekkelt når jeg ikke vet hva som skjer inni meg. Jeg prøver å puste dypt, kjenne etter hva jeg føler. Jeg kjenner masse, men klarer ikke definere det. Jeg kjenner det er mye der som jeg er nødt til å slippe ut snart, før det spiser meg opp. Det bare funker ikke. Klarer ikke kjenne på det. Bare jeg er oppe og beveger meg så kjenner jeg det verker. Jeg klarer det bare ikke, er for mye. Rømmer.

Rotete. Skjønner det bare ikke...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv