hits

Case

Det er en ting i bakhodet mitt. Jeg har hatt veldig lyst å skrive om det, trodde jeg skulle gjøre det istad, men jeg trenger litt mer tid tror jeg. Eller kanskje ikke forresten. Tror jeg skriver utkast nå (06.01.12 - 04:10), så får jeg ta det fra der. Jeg skrev først "Innleggelse" som overskrift, men måtte fort ta det bort.

 


Da jeg var hjemme i jula traff jeg ei av de venninnene som har kjent meg lengst. Vi er familie, faktisk i blodet. Hun har vært der siden jeg ble født. Vi ser hverandre svært sjeldent, men har et bånd som er utrolig sterkt. Hun leser mye mellom mine linjer for å si det sånn.
Første juledag kom hun innom en tur. Vi snakket, en del. Hun spurte meg litt ut om alt som har vært mørkt i det siste. Så sa hun hva hun syns jeg burde gjøre: Ta en pause fra både jobb og skole. Sykemelding en måneds tid, fire uker. Jeg ble ganske skeptisk, det må jeg innrømme. Hva i all verden skulle jeg ta meg til da? - Innleggelse, fikk jeg til svar.

Jeg himlet med øynene tror jeg. Virket kanskje som jeg ikke tok det seriøst, men jeg lover jeg gjør det. Jeg bare trengte tid til å tenke. Litt mer tid. Jeg vet ikke om jeg tørr. Det passer så dårlig. Hva skulle det forandre?

Jeg vet jeg har snakket litt om det, og jeg har jo drømt om hvite vegger eller hvordan jeg sa det, men likevel. Det er en ting å tenke på det, drømme om det, romantisere det. Gjøre det i realiteten er en helt annen ting!
For det første skremmer det meg, og jeg begynner å bagatellisere og ro meg bort. Det går jo fint med meg, jeg bare klager litt. Jeg bare sliter, det er helt normalt. Jeg har hatt det værre, mye værre, det ordner seg ... osv.
Videre passer det ikke. Det er ikke bare, bare å ta en måneds fri fra skole og jobb. Det er ikke bare alt det praktiske som må ordnes med det (selv om det er en del det også), men hva med etterpå?
For det bekymrer meg. Hva med etter den måneden? Hvordan skulle jeg komt meg tilbake i hverdagen? Hentet meg inn? Gjort alt som måtte gjøres? Hvordan skulle jeg få ta igjen alt jeg hadde gått glipp av?
- Nei. Jeg tror ikke det er det rette for meg akkurat nå. Jeg kunne jeg nok kanskje trengt det, jeg kan innrømme det. Kanskje til sommeren.

Men, så er det realiteten. Jeg ville aldri blitt lagt inn uansett. Som fastlegen min sa: Det er ikke noe galt med meg. Jeg er ikke psyk nok. Har det ikke vondt nok. Sliter rett og slett ikke tilstrekkelig til å få skikkelig hjelp. Sånn er det bare.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv