hits

Case

Det er en ting i bakhodet mitt. Jeg har hatt veldig lyst skrive om det, trodde jeg skulle gjre det istad, men jeg trenger litt mer tid tror jeg. Eller kanskje ikke forresten. Tror jeg skriver utkast n (06.01.12 - 04:10), s fr jeg ta det fra der. Jeg skrev frst "Innleggelse" som overskrift, men mtte fort ta det bort.


Da jeg var hjemme i jula traff jeg ei av de venninnene som har kjent meg lengst. Vi er familie, faktisk i blodet. Hun har vrt der siden jeg ble fdt. Vi ser hverandre svrt sjeldent, men har et bnd som er utrolig sterkt. Hun leser mye mellom mine linjer for si det snn.
Frste juledag kom hun innom en tur. Vi snakket, en del. Hun spurte meg litt ut om alt som har vrt mrkt i det siste. S sa hun hva hun syns jeg burde gjre: Ta en pause fra bde jobb og skole. Sykemelding en mneds tid, fire uker. Jeg ble ganske skeptisk, det m jeg innrmme. Hva i all verden skulle jeg ta meg til da? - Innleggelse, fikk jeg til svar.

Jeg himlet med ynene tror jeg. Virket kanskje som jeg ikke tok det serist, men jeg lover jeg gjr det. Jeg bare trengte tid til tenke. Litt mer tid. Jeg vet ikke om jeg trr. Det passer s drlig. Hva skulle det forandre?

Jeg vet jeg har snakket litt om det, og jeg har jo drmt om hvite vegger eller hvordan jeg sa det, men likevel. Det er en ting tenke p det, drmme om det, romantisere det. Gjre det i realiteten er en helt annen ting!
For det frste skremmer det meg, og jeg begynner bagatellisere og ro meg bort. Det gr jo fint med meg, jeg bare klager litt. Jeg bare sliter, det er helt normalt. Jeg har hatt det vrre, mye vrre, det ordner seg ... osv.
Videre passer det ikke. Det er ikke bare, bare ta en mneds fri fra skole og jobb. Det er ikke bare alt det praktiske som m ordnes med det (selv om det er en del det ogs), men hva med etterp?
For det bekymrer meg. Hva med etter den mneden? Hvordan skulle jeg komt meg tilbake i hverdagen? Hentet meg inn? Gjort alt som mtte gjres? Hvordan skulle jeg f ta igjen alt jeg hadde gtt glipp av?
- Nei. Jeg tror ikke det er det rette for meg akkurat n.Jeg kunne jeg nok kanskje trengt det, jeg kan innrmme det. Kanskje til sommeren.

Men, s er det realiteten. Jeg ville aldri blitt lagt inn uansett. Som fastlegen min sa: Det er ikke noe galt med meg. Jeg er ikke psyk nok. Har det ikke vondt nok. Sliter rett og slett ikke tilstrekkelig til f skikkelig hjelp. Snn er det bare.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv