hits

Innrømmelse(r)

Jeg er sliten. Jeg er ikke "kurert". Jeg er fortsatt mørk.
Jeg vet det ikke er rart, og dette er helt ok for meg å innrømme. Jeg har alltid vært den som skulle ønske jeg bare kunne ta en pille og det så var alt bra, men jeg har aldri trodd på mirakelkurer. Og jeg vet veldig godt at selv ved hardt arbeid, så går ikke ting alltid slik man vil. Jeg har hatt det fint helt til nå, det har vært godt og jeg tror på en fin morgen og dag imorgen. Men akkurat nå... Vel, jeg føler meg tom. Trist. Mørk og tung. Jeg føler at noe har rast i hodet mitt, magen vrenger seg og alt er bare  tungt. Jeg kjenner at jeg er sliten. At jeg trenger å snakke med noen snart. Ikke terapeuten min, men vennene mine. Jeg bare vet ikke hvem. Det er mange av dem jeg kan snakke med, det er ikke det, jeg bare orker ikke. Dessuten er det flaut. Ja faktisk. Mange av tingene jeg vil snakke om er helt banale, og har ikke stort med noe å gjøre. Jeg bare... Jeg har alle disse følelsene og tankene, men likevel kjenner jeg meg bare tom.

Jeg savner Han...
Dette er vanskelig å skrive. Vondt å innrømme. Skal jeg være ærlig så irriterer det meg. At jeg savner Han. At Han fortsatt er i hodet mitt og i drømmene mine. Jeg snakker ikke om det. Selvfølgelig. Herregud vi holdt på i en måned eller noe! Og det er over en måned siden... Jeg føler meg så patetisk. Jeg vet ikke. Faen. Angrer på at jeg lot meg selv tenke på dette, men let's face it, det er bedre enn tomheten. Han har vært i bakhodet mitt i hele dag. Det er først nå, når jeg sitter alene i mørket jeg orker å slippe det frem. Det var bare så utrolig deilig å ha noen. Å kunne snakke med noen, med Han. Jeg vet med meg selv at det ikke var "ment to be" eller noe som helst sånn, men jeg vet da faen. Det var fint. Nå er det null. Ingenting.

Alt er bare ingenting

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv