hits

Blurry

Jeg klarer ikke se klart. Synet mitt er helt blurry... Hva er det som skjer? Jeg er ikke svimmel, jeg har ikke vondt i hodet eller i øynene. Det er bare uklart. Jeg har ikke noe på øye, hverken øyevipp eller noe annet. Klarer bare ikke å fokusere blikket. Det er litt ekkelt...

Ellers har det vært en rar dag. En dag i gamle vonde vaner? Eller bare en liten pause? Det er aldri lett å si før dagen etterpå. Jeg tror bare det er en pause. En pause fordi jeg begynner å bli redd igjen. Fordi jeg kjenner på presset og forventningene som knytter seg i magen. De leker doktor knute, jeg kjenner det. Så jeg må leke doktor knute jeg også. Knyte opp uten å ødelegge noe. Prøve en måte, og så en annen. Det går, det er bare det at jeg trenger litt tid, og da må jeg ta en pause. En pust i bakken hvor jeg kan rømme fra alt og alle. Bli sittende alene på rommet. Gjemme meg under dyna og bare slippe litt.
Innen klokka var ni ikveld, hadde jeg ikke utvekslet et eneste ord med noen. Noen hadde ringt, men jeg orket ikke snakke, så tok den ikke. Svarte ikke på meldinger heller. Hadde bare mer enn nok med meg selv. Det var ikke før i nitiden, som sagt, da jeg trengte hjelp til å åpne et glass med fetaost jeg åpnet munnen. Like etter ringte pappa, jeg ventet på at maten min skulle bli ferdig og var ikke på rommet mitt, så jeg tok den. Er glad han ringer i ny og ne for å sjekke inn. Jeg er ikke alltid like flink til å ringe han. Jeg er ikke alltid spesielt flink til å ringe noen egentlig. I perioder.

Hmm.. Nå er synet mitt bedre igjen. Fortsatt en del blurry, men klarer iallefall å fokusere litt igjen. Jeg ser på en serie som har gått på tv3. Ikke egentlig hørt om den, bare fant den ved en tilfeldighet på tv3play. "Det blir bedre" - heter den. Den er litt fin. Anbefales. Tas opp en del tabu-temaer.

Imorgen er det terapi. Det blir bra..! Kjenner det absolutt er på tide igjen nå. To uker er for lenge. Faktisk. Jeg må bare innse det, jeg skjønner det nå. Jeg trenger mer hjelp enn jeg vil gi meg selv. Jeg er ikke like happy når jeg kommer dit nå, som jeg har vært. Ikke like sterk heller. Sånn er det da. Etterpå er det kaffe med Han. Hvis Han kommer. Gruer meg, men tror det blir ok. Så er det forelesning. Det blir en bra dag. Jeg tror det altså. Håper det.

Sommerfuglen min er borte nå. Jeg vurderer å tegne en ny. Ikke fordi jeg har kuttetrang, for det har jeg ikke, men jeg finner litt inspirasjon i det likevel. Vet ikke. Syns det burde være en på armen min. Oppå arret. Merker at psyken min svikter litt ikveld. Tror jeg bare kobler bort igjen. Føles tryggest.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv