hits

Stopp opp

Pauseknapp, hvor er du?

Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, jeg har iallefall tenkt det. Kanskje jeg så det et sted. Tror det var en artikkel i et blad eller noe. Kanskje ikke, kanskje det bare var i hodet mitt. Jeg vet ikke. Uansett er tanken den:
at man hører ofte folk si noe sånt som "stop the world, I wanna get off". Jeg kjenner følelsen, men helt ærlig er jeg bare ikke der. Let's face it, jeg har vært "off" i mange år nå. Jeg tenker heller:

"Stop the world! I wanna get on"

Jeg har liksom vært utenfor ganske lenge nå. Verden går fort. Livet går fort. Jeg har ikke deltatt, ikke egentlig. Jeg har blitt stående på sidelinjen og sett det hele utspille seg foran øynene mine. Ting har skjedd, og jeg har vært en del av det, men jeg har ikke vært delaktig.
Det er som om livet er et tog og nå når jeg vil være med igjen er det mellom stasjoner. Der kjører på, i en rasende fart.
Har du noen gang prøvd å hoppe på et tog i fart?
Vel, ikke jeg heller, men jeg kan tenke meg at det er nokså vanskelig.

Jeg har brukt masse tid på å sperre meg inne. Mure murer av glass så det ser ut som jeg er der, selv om jeg er "trygg" langt der borte, bak muren min.

Jeg har kastet glass i steinhus og misforstått helt.

Nå har jeg skjønt det. Bare at det fortsatt ikke er riktig. Jeg kaster stein for å bryte ned muren av glass. Det er tykkere enn du tror. - Det er slik terapi og veien tilbake til normalen føles for meg. Som om jeg fysisk er inne i et glasshus. Terapien gir meg steiner som jeg kaster så hardt jeg kan. Den har langt fra knust, men det er begynt og bli noen sprekker. Kanskje det er is, og ikke glass. Jeg vet ikke. Det er kaldt og gjennomsiktig. Jeg kommer ikke ut. Hver gang jeg kaster og treffer godt, fyker det skår rundt meg. Noen treffer meg, river meg opp andre er farlig nære. Jo nærmere "ut" jeg kommer, jo bedre ser jeg. Ser alt rundt meg. Ser alt jeg har jobbet så hardt for ikke å se, ikke huske, ikke tenke på, ikke la påvirke meg og hele den regla der. Det er bare glass, eller is, og skår. Jeg trenger flere stein, mere tid. Bare litt mere tid.

Også trenger jeg plaster da. Plaster i form av venner. Venner som tåler å høre, orker å høre. Venner jeg ikke må tvinge til å høre. Byrde. Venner som spør. Det er vanskelig for meg, å komme ut av det her, komme tilbake. Bli hel og hele greia. Jeg tror ingen vet. Jeg lot dem aldri vite. Jeg må det nå, jeg vet det, men det er vanskelig. Så må jeg ha hjelp da.

6 kommentarer

Bare meg

29.01.2012 kl.19:37

Kjære deg, om du vil, kan jeg være vennen din. Jeg skjønner hva eu snakker om, og jeg kunne trengt en slik venn selv. Om vi kan hjelpe hverandre så kanskje man kan bryte ned ishuset?

Den_flinke_jenta

29.01.2012 kl.20:19

Kjære vennen, husk at det er ikke verden som skal stoppe. Men det er DU som skal ta din plass i verden. Akseptere at du er så verdifull at du lever ditt liv i denne verden!!

Jobber mye med dette selv, så jeg vet så utrolig godt hvordan du har det nå. Vær sterk ♥

Svar: Tusen takk for varme ord!

Ja, det er mye bra som skjer disse dager. Men formen er jo ikke helt på topp hele tiden likevel. MEN jeg må forsøke å nyte denne tiden likevel! Altså fokusere på det positive inn i mellom det vonde.

Bladet kommer ikke ut før 24.februar (om jeg ikke tar feil), men skal selvfølgelig gi deg beskjed!

Klem

littlebig

29.01.2012 kl.23:50

det er lov å ta en plass:D

sender over varme tanker jeg<3

T

30.01.2012 kl.10:54

littlebig: Tusen tusen takk! Det betyr så mye ^^

T

30.01.2012 kl.10:56

Bare meg: Veldig veldig gjerne! Søte, søte deg! Vi kan kjempe oss gjennom dette sammen! Setter så pris på støtten din!

Forresten må du ha masse lykke til med innleggelse, håper virkelig det kan lette litt på alt du bærer på <3

T

30.01.2012 kl.11:01

Den_flinke_jenta: Ja, du har vel rett... Jeg må vel bare fortsette å stå på! Støtte og fine kommentarer fra deg hjelper. Takk, virkelig <3

Jeg tror det å prøve å ha det bra, eller iallefall ok, selvom alt ikke er bra, er det vi virkelig jobber for, alle psyke. Ting vil aldri være perfekt, det vil alltid være noe som butter imot, noe som raser, noe som bare ikke fungerer. Noe.

Gleder meg!

Klem til deg også :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv