hits

"Dreams don't come true because you believe they will, but beacuse you fight strong enough to make them real."

Det sitatet har vært en del av min skrivebordsbakgrunn ganske lenge nå. Det har liksom passa så innmari bra. Jeg har virkelig jobbet hardt for å forbedre psyken min, for å overvinne angsten, for å komme meg gjennom hverdagen, for å klare skolen, for å gjøre det bra på jobb... For alt. Jeg har jobbet drithardt. Jeg trodde jeg begynte å se resultater. Humøret mitt har vært mer stabilt, og selv når det har vært motgang har jeg fått til å reise meg opp igjen, og ikke latt meg synke så dypt som jeg har gjort før. Jeg har kommet meg på skolen og angsten har vært fraværende. Aller mest ar jeg gitt meg selv en sjanse, jeg har latt meg selv håpe. . .

 

"Dreams don't come true."

For øyeblikket er jeg mer der. Jeg la meg tidlig igår, jeg fikk sove, hadde satt på alle alarmene og ikke minst, gledet jeg meg til kurset vi skulle ha. Et obligatorisk ped-kurs på skolen. Klokken ni.
Jeg våknet, så på klokka: 09:21. Faen.

Jeg har resignert. Gir faen. Har gitt opp. Hva i all verden er vitsen?!
Uansett hvor hardt jeg jobber og hvor mye jeg strever og prøver, så går det aldri. Det føles som om hele kroppen min bare ler av meg. "Hahaha, trodde du det hadde snudd nå?! SUCKAAAAAH!!!!"
Jeg skammer meg sånn! Skammer meg fordi jeg lot meg selv håpe. "Kanskje jeg skulle klare å komme meg gjennom dette skoleåret! Kanskje jeg skulle klare å bli noe..! Kanskje..." Men neida. Not gonna happen. Jeg føler meg så mislykka. Så intenst håpløs.

Jeg vil ingenting.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv