hits

"Your time isn't up, it's just beginning"

Kanskje det er riktig.

Etter en terapitime som var vanskelig, så merker jeg at jeg er veldig følsom i dag. Jeg er psykisk sliten og har faktisk vondt i hodet av all tenkingen. Terapien tok meg litt ut av min komfortsone. Jeg kjenner jeg fortsatt syns det er ubehagelig, selv om det er flere timer siden jeg var der. Terapeuten min har en fin evne til å nesten bokstavlig få meg til å stille meg på sidelinjen å se på meg selv. Se på hvordan jeg behandler meg selv. Jeg merker mye motstand i meg når hun gjør det, men jeg er likevel glad for det. Det hjelper jo. Jeg skjønner jo det.
Det er så mye blandede følelser, og det er meg i ett nøtteskall. Motsetninger. Ikke "litt her og litt der", men ytterpunkter og motpoler. Aldri noen mellomting, bare begge deler. Konstant krig. Jeg er nødt til å prøve å finne en måte der motsetningene mine kan jobbe sammen, og slutte å kjempe mot hverandre. Det er en blodig krig. I en kamp mot meg selv ser jeg ingen vinnere. Det at jeg er sånn, svart/hvitt, yin/yang, hva enn du vil kalle det, det er jo egentlig en enorm styrke. Det å kunne være så sterk og så svak på en å samme tid, det å kunne stå på og være ydmyk, det gir meg så mange muligheter. Jeg må slutte å fokusere på alle kreftene det tar (for ja, det er slitsomt), men heller ta av sjansene det byr på.

Så nå sitter jeg her da, litt henslengt på sofaen og hører på Elvis. Kanskje det fortsatt er håp for meg. Kanskje er klisjèen sann; Kanskje er det langt fra over og livet mitt akkurat har begynt.

There's a place for me yet...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv