hits

Skumring

Greit, vi er vel langt over skumringstid, men det er på en måte en slags skumringstid likevel, for min del. Jeg tenker på søvn. Det er liksom i disse timene som jeg skal/burde pusse tenner og slikt og legge meg. Jeg har ikke gjort det enda. Jeg har skrevet ferdig ene oppgaven. Jippiyey. Burde skrive den andre også. Eller tegne litt. Jeg er så usikker på søvn. Jeg vet jeg burde. Skal jo lese til eksamen imorgen! Må komme meg på skolen, helst før ti. Jobb etterpå så. Jeg har bakt muffins da. Følte plutselig så for det. Også så jeg på psyk forandring. Hadde glemt det bort igår. Vet jeg ikke burde gjøre så mye annet enn skolearbeid. Men noen pauser må jeg bare ta, hvis ikke sier det helt stopp..! Er det så galt?

I terapien idag prøvde terapeuten min å få meg til å se meg selv utenifra, og si en setning, en god, støttende setning, til meg selv. Hun har prøvd flere ganger. Dette er tredje på rad. Jeg klarer ikke, eller vil ikke, nei faktisk klarer ikke. Jeg kommer ikke på noe å si. En av de andre gangene har hun prøvd å få meg til å se for meg en av vennene mine, eller søstrene mine, som om dem var i min "situasjon", og så si en støttende setning til dem. Det er lett. Det er annerledes. Veldig annerledes. Jeg er ikke sikker på hvorfor. Det er bare mer naturlig. Det blir så kunstig å si det til seg selv. Altså, jeg kan godt snakke høyt til meg selv, det gjør jeg også, både positive og negative ting. Men akkurat det å finne en setning, for så å si det høyt. Nei. Hodet mitt sier bare det. "Nei. Jeg vil ikke." Hun sier jeg bare skal ta det helt spontant, det første som dukker opp. Det er ikke så lett. For det første (og eneste) som dukker opp er: "Nei. Jeg vil ikke." Jeg sa det. Det var greit. Det var bra, at det var greit. For det ville seg ikke. Oppi hodet mitt ville det seg ikke.

Så, tilbake til dette med soving.

To sleep,

or not

to sleep.

- That is the question..!

 

Do you have the answear?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv