hits

Take cover

Jeg merker jeg glir mer og mer bort. Mrket henter meg inn, sakte men sikkert,og isoleringen er godt i gang. Det er p en mte litt deilig, s jeg skjuler det. P en annen mte vil jeg ikke tilbake dit, s jeg utfordrer det.

Sist jeg gikk inn i en slik fase, startet det ganske brtt. Det var en dag jeg sluttet g p skolen. Jeg husker jeg sto opp og visste at jeg ikke kom til dra dit igjen. Selv om jeg prvde i etterkant, s visste jeg at jeg egentlig ikke hadde noen ambisjoner om dra tilbake. Ting gikk jo gradvis der ogs, jeg gikk mindre og mindre ut og fant mindre og mindre glede i noe som helst. Det tok faktisk enormt kort tid, selv om jeg vet jeg hadde bygget opp til det iallefall et r fr, s var det likevel en ganske plutselig greie. Som om noen slo av en bryter; s hadde jeg null motivasjon, livsglede, ambisjoner eller noe som helst igjen. Det eneste som var der var mrke og tid. Jeg sov jo ikke bra, og p helt feile tider av dgnet. Jeg pleide spke med det, si jeg var jet-lagged p USA-tid. Ikke at jeg hadde vrt der men. Jeg begynte hate sove. Jeg skjnte etterhvert hvorfor: Det jeg egentlig hatet, var st opp. Jeg fant ingen grunn til st opp om morgenen, derfor var det best bare unng legge seg. Twisted logic, makes sense.

(mer om denne tiden her)



Jeg kjenner noen av de samme tegnene n. Mange. Det gr mye saktere denne gangen, og jeg har heldigvis n en liten faen inni meg som ikke vil tilbake. Likevel merker jeg jo at jeg forsvinner stadig mer. Jeg mangler glede. Det jeg trivdes s godt med fr, har blitt et ork og et slit. Jeg liker for eksempel ikke jobben min lenger. Jeg som egentlig alltid gleder meg til jobbe, som sier altfor mye ja til ektravakter fordi jeg trives... Jeg vil ikke lenger. Jeg vurderer heller bytte vekk noen av vaktene mine, sier nei selv om jeg egentlig sikkert kunne jobbet. Gruer meg. Gleder meg baretil g hjem. Bryr meg ikke s mye lenger om jeg har ftt gjort en god jobb eller ikke. Jeg gjr det jeg rekker. Care. Etter en vakt er jeg alltid supersliten, uavhengig om det har vrt mye gjre eller ikke.

Jeg bare bryr meg ikke lenger. Orker ikke, gidder ikke. Vil ikke. Can't be bothered.

Ellers trekker jeg meg mer og mer unna alt annet. Finner p enormt lite sosialt lenger. Orker ikke g ut. Gidder ikke ha besk. Syns det er ufattelig slitsomt bare tanken p vre sosial. Jeg vil bare vre i fred. Alene. Gjemme meg bort under teppet. Det er bedre.
Jeg utfordret det p mandag. Det var godt, men jeg vet ikke om jeg orker gjre det igjen med det frste. Det fles bedre, lettere, bare forsvinne litt. I ingenting.

Jeg merker det ogs veldig godt p smilet mitt. Jeg har et smil som alltid sitter lst, et fint smil, et ekte smil (selv nr det ikke ndvendigvis er det). N er det en enorm kraftanstrengelse hver eneste gang. Jeg sto foran speilet her om dagen (tror det var lrdag), og prvde smile. Jeg kunne ikke kjenne meg selv igjen. Jeg trekker bare p skuldrene istedet.

Urh, who cares...

6 kommentarer

strongenough

09.03.2012 kl.11:48

h, du kjre! Skulle egentlig nske jeg bare kunne gitt deg en stor klem. Du er s utrolig sterk som holder ut, og som str p. Er s stolt av deg! <3

Finnes det ingen du kan snakke med eller si ifra til? Noen som kanskje kan hjelpe deg ut av tilstanden som du er i n? Jeg vet at det ikke trenger vre lett, for jeg klarer det ikke alltid selv heller, men det kan vre verdt det, prve.

Hper du vil fle deg bedre, klem! <3

fragileme

09.03.2012 kl.13:45

Dette fltes s utrolig kjent...! For jeg fler liksom at man bare eksisterer, uten noe glede eller lyst. Man vkner, dag etter dag, mens man egentlig bare skulle nske at man kunne slippe! Og det er s tungt. For man m jo fortsette leve... Jeg kjenner at det jobbe sliter meg helt ut, samtidig som man jo trenger penger. Og det holde smilet p plass krever s mye, at det er lettere holde sengen enn vre ute med mange mennesker og venner. Det er utrolig tungt, men du er ikke alene vennen! Ikke at jeg helt kan forst hvordan du har det, men jeg ser og skjnner at du fler du mister livslysten og gnisten. At alt blir jobb og ingenting lengre gjres av lyst!

Men kanskje du skal gi deg selv litt tid? Tid til gjre noe som gir deg litt mer glede og litt mer lys i hverdagen uten at det blir for mye. Kanskje vre med en venninne en dag? G en tur til et sted du er glad i? Hre p musikk som fr deg i litt bedre humr? Kanskje finner du ut at det fotsatt er sm lyspunkt i livet, som ikke sliter deg helt ut?

Jeg hper virkelig dagene dine blir bedre snart vennen <3

T

09.03.2012 kl.20:18

strongenough: Skulle gjerne gitt den en stor klem tilbake! Ser ikke ut som det er bare meg som sliter om dagen... :/

Kan si akkurat det samme til deg, du er n utrolig st!

Det er nok noen jeg kan snakke med, sprsmlet er vel bare om jeg vil. Jeg syns det er innmari vanskelig snakke med folk om dette her. Snakker litt med henne jeg bor med da... Det er s godt ha henne...

Hper du har noen du kan sttte deg p snupp! Tenker masse p deg <3

Vi fr vel bare prve s godt vi kan, vre s sterke som vi er og finner gleder i det sm.

T

09.03.2012 kl.20:27

fragileme: Jah, akkurat ca snn det er... Er bde godt og vondt vite jeg ikke er alene <3 Unner deg det absolutt ikke..!

Du har nok rett... Jeg sliter med samle nok krefter til gjre noesomhelst, men kanskje jeg bare m ta meg sammen, s jeg vil f litt mer energi. Heldigvis er det fortsatt noen lysglimt, og jeg kan fortsatt f en liten "gledesrus" av de sm tingene her i livet.

Helt rlig tror jeg at jeg trenger et kraftig spark bak, haha...

Tusen takk! Hper absolutt det samme for deg <3

Sandra - There is hope

10.03.2012 kl.12:44

Kjenner igjen mye her. nsker deg alt godt og hper at det blir bedre snart..

T

12.03.2012 kl.22:39

Sandra: Tusen takk! Mtte innom bloggen din ogs. Du skriver veldig mye bra, s n er den lagret i favoritter.

St p :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv