hits

Take cover

Jeg merker jeg glir mer og mer bort. Mørket henter meg inn, sakte men sikkert, og isoleringen er godt i gang. Det er på en måte litt deilig, så jeg skjuler det. På en annen måte vil jeg ikke tilbake dit, så jeg utfordrer det.

Sist jeg gikk inn i en slik fase, startet det ganske brått. Det var en dag jeg sluttet å gå på skolen. Jeg husker jeg sto opp og visste at jeg ikke kom til å dra dit igjen. Selv om jeg prøvde i etterkant, så visste jeg at jeg egentlig ikke hadde noen ambisjoner om å dra tilbake. Ting gikk jo gradvis der også, jeg gikk mindre og mindre ut og fant mindre og mindre glede i noe som helst. Det tok faktisk enormt kort tid, selv om jeg vet jeg hadde bygget opp til det iallefall et år før, så var det likevel en ganske plutselig greie. Som om noen slo av en bryter; så hadde jeg null motivasjon, livsglede, ambisjoner eller noe som helst igjen. Det eneste som var der var mørke og tid. Jeg sov jo ikke bra, og på helt feile tider av døgnet. Jeg pleide å spøke med det, si jeg var jet-lagged på USA-tid. Ikke at jeg hadde vært der men. Jeg begynte å hate å sove. Jeg skjønte etterhvert hvorfor: Det jeg egentlig hatet, var å stå opp. Jeg fant ingen grunn til å stå opp om morgenen, derfor var det best å bare unngå å legge seg. Twisted logic, makes sense.

(mer om denne tiden her)



Jeg kjenner noen av de samme tegnene nå. Mange. Det går mye saktere denne gangen, og jeg har heldigvis nå en liten faen inni meg som ikke vil tilbake. Likevel merker jeg jo at jeg forsvinner stadig mer. Jeg mangler glede. Det jeg trivdes så godt med før, har blitt et ork og et slit. Jeg liker for eksempel ikke jobben min lenger. Jeg som egentlig alltid gleder meg til å jobbe, som sier altfor mye ja til ektravakter fordi jeg trives... Jeg vil ikke lenger. Jeg vurderer heller å bytte vekk noen av vaktene mine, sier nei selv om jeg egentlig sikkert kunne jobbet. Gruer meg. Gleder meg bare til å gå hjem. Bryr meg ikke så mye lenger om jeg har fått gjort en god jobb eller ikke. Jeg gjør det jeg rekker. Care. Etter en vakt er jeg alltid supersliten, uavhengig om det har vært mye å gjøre eller ikke.

Jeg bare bryr meg ikke lenger. Orker ikke, gidder ikke. Vil ikke. Can't be bothered.

Ellers trekker jeg meg mer og mer unna alt annet. Finner på enormt lite sosialt lenger. Orker ikke gå ut. Gidder ikke ha besøk. Syns det er ufattelig slitsomt bare tanken på å være sosial. Jeg vil bare være i fred. Alene. Gjemme meg bort under teppet. Det er bedre.
Jeg utfordret det på mandag. Det var godt, men jeg vet ikke om jeg orker å gjøre det igjen med det første. Det føles bedre, lettere, å bare forsvinne litt. I ingenting.

Jeg merker det også veldig godt på smilet mitt. Jeg har et smil som alltid sitter løst, et fint smil, et ekte smil (selv når det ikke nødvendigvis er det). Nå er det en enorm kraftanstrengelse hver eneste gang. Jeg sto foran speilet her om dagen (tror det var lørdag), og prøvde å smile. Jeg kunne ikke kjenne meg selv igjen. Jeg trekker bare på skuldrene istedet.

Urh, who cares...

6 kommentarer

strongenough

09.03.2012 kl.11:48

Åh, du kjære! Skulle egentlig ønske jeg bare kunne gitt deg en stor klem. Du er så utrolig sterk som holder ut, og som står på. Er så stolt av deg! <3

Finnes det ingen du kan snakke med eller si ifra til? Noen som kanskje kan hjelpe deg ut av tilstanden som du er i nå? Jeg vet at det ikke trenger å være lett, for jeg klarer det ikke alltid selv heller, men det kan være verdt det, å prøve.

Håper du vil føle deg bedre, klem! <3

fragileme

09.03.2012 kl.13:45

Dette føltes så utrolig kjent...! For jeg føler liksom at man bare eksisterer, uten noe glede eller lyst. Man våkner, dag etter dag, mens man egentlig bare skulle ønske at man kunne slippe! Og det er så tungt. For man må jo fortsette å leve... Jeg kjenner at det å jobbe sliter meg helt ut, samtidig som man jo trenger penger. Og det å holde smilet på plass krever så mye, at det er lettere å holde sengen enn å være ute med mange mennesker og venner. Det er utrolig tungt, men du er ikke alene vennen! Ikke at jeg helt kan forstå hvordan du har det, men jeg ser og skjønner at du føler du mister livslysten og gnisten. At alt blir jobb og ingenting lengre gjøres av lyst!

Men kanskje du skal gi deg selv litt tid? Tid til å gjøre noe som gir deg litt mer glede og litt mer lys i hverdagen uten at det blir for mye. Kanskje være med en venninne en dag? Gå en tur til et sted du er glad i? Høre på musikk som får deg i litt bedre humør? Kanskje finner du ut at det fotsatt er små lyspunkt i livet, som ikke sliter deg helt ut?

Jeg håper virkelig dagene dine blir bedre snart vennen <3

T

09.03.2012 kl.20:18

strongenough: Skulle gjerne gitt den en stor klem tilbake! Ser ikke ut som det er bare meg som sliter om dagen... :/

Kan si akkurat det samme til deg, du er nå utrolig søt!

Det er nok noen jeg kan snakke med, spørsmålet er vel bare om jeg vil. Jeg syns det er innmari vanskelig å snakke med folk om dette her. Snakker litt med henne jeg bor med da... Det er så godt å ha henne...

Håper du har noen du kan støtte deg på snupp! Tenker masse på deg <3

Vi får vel bare prøve så godt vi kan, være så sterke som vi er og finner gleder i det små.

T

09.03.2012 kl.20:27

fragileme: Jah, akkurat ca sånn det er... Er både godt og vondt å vite jeg ikke er alene <3 Unner deg det absolutt ikke..!

Du har nok rett... Jeg sliter med å samle nok krefter til å gjøre noesomhelst, men kanskje jeg bare må ta meg sammen, så jeg vil få litt mer energi. Heldigvis er det fortsatt noen lysglimt, og jeg kan fortsatt få en liten "gledesrus" av de små tingene her i livet.

Helt ærlig tror jeg at jeg trenger et kraftig spark bak, haha...

Tusen takk! Håper absolutt det samme for deg <3

Sandra - There is hope

10.03.2012 kl.12:44

Kjenner igjen mye her. Ønsker deg alt godt og håper at det blir bedre snart..

T

12.03.2012 kl.22:39

Sandra: Tusen takk! Måtte innom bloggen din også. Du skriver veldig mye bra, så nå er den lagret i favoritter.

Stå på :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv