hits

Tilbake

Nå er jeg tilbake fra påskeferie hos farmor. Det har vært en veldig hyggelig feiring. Jeg kan bare ikke få sagt det nok hvor glad jeg er i familien og hvor mye de betyr for meg. Nå er jeg hjemme, har akkurat spist litt sushi. Jeg sitter på sengen. Jeg var nødt, jeg orket ikke sitte ute i stua, være åpen liksom. Jeg fikk et enormt behov for å gjemme meg bort. Jeg er alene hjemme, så jeg aner ikke hvem eller hva jeg gjemmer meg for. Slik er det nå.

Jeg føler meg helt enormt tom. Jeg har det virkelig ikke bra om dagen. Jeg er kvalm av tankene mine, og angsten for livet er der nesten hele tiden. Den klør i halsen og i slår meg i magen. Jeg svimler av tankene mine, de er ikke pene. Jeg drømmer slitsomme og grusomme drømmer nesten hver natt og hodet skriker så fort tankekjøret er i gang. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er bare sliten og lei av å ha det sånn her. Det går så fint, hele tiden, liksom. Jeg hater det. Hater meg selv. Hater egentlig ingenting, for jeg har ikke krefter og det er ingen å hate. Jeg har bare vondt. En bowlingkule i brystet. Jeg har så lyst til å gråte, men det er akkurat som jeg ikke vet hvordan jeg skal gråte for meg selv, eller hva jeg skal gråte over. Jeg lar være. Som vanlig, så lar jeg være å gjøre noenting. Jeg bare vet ikke hva jeg kan gjøre, hva som vil fungere eller hva jeg har krefter til.

Jeg tenker på et sted. Jeg så det her om dagen og tenkte at det stedet, det passer fint som "hemmelig" sted, til et sted der jeg kan være i fred å bare tenke. Jeg skal gå en tur litt senere, er planen, så jeg får sette meg der da. tenktetanker, og slikt.

Hva skal jeg skrive? Hva skal jeg si?
Terapitime til uken. Kan ikke si jeg gleder meg. Har bestemt meg for at det er over. Jeg orker det ikke. Har ikke lyst.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv