hits

Jeg føler jeg ikke hører til

Det føltes så kaldt og ensomt.


Man skal ikke bry seg for mye om ting, for det er bare matrialer.
Man skal ikke knytte seg for mye til folk heller, fordi de drar, eller du drar.
Alt tar slutt, og det er liksom ok.

Men, hva har man igjen?

2 kommentarer

Brian

26.04.2012 kl.00:36

Vet ikke nøyaktig hvor i byen du studerer, men siden jeg gjetter på at du går på høyskolen, antar jeg at du også iblant er på Deichmanske bibliotek ved regjeringsblokken. Så har du lyst, kunne vi kanskje møtes der en dag slik at jeg kan prøve å muntre deg litt opp; jeg skaper nok ikke like mye latter som Mr. Bean eller Chaplin, men når man tenker på alle oppmuntringene jeg kommer med med mindre jeg er halvveis død på grunn av søvnmangel, forstår man at jeg i det minste forsøker å spre livsglede rundt meg.

Synd at du skal ha det slik nå som våren har kommet og utetemperaturen er til å leve med; greit nok, jeg skjønner hva du vil frem til, men skal man bruke samme logikk, kan man ligge gjerne ta turen til nærmeste gravferdsbyrå og overveie å stikke av med et 150-kilos gravmonument siden man likevel skal dø en dag - før man skaper sterke overskrifter i avisene: "Nytt ran i Oslo. Tyvene tok med seg to gravsteiner og en bauta".

Livet er altfor alvorlig til å bli tatt på alvor, ukjente jente. Ja da, det kommer en dag da man skal forlate denne kloden, det kommer nok dager med sykdom og sorg - men i mellomtiden er det ingen grunn til å deppe når man kan smile i stedet.

Det eneste som plager meg, er at det finnes så mange som blir mobbet; så mange som har det vondt på grunn av andres dumhet; så mange salte tårer som renner nedover kinnene fordi folk er så flinke til å dømme andre uten å se seg selv i speilet først. Når Gandhi klarte å frigjøre India fra verdens største kolonimakt, ser jeg ingen grunn til å ikke ta opp kampen mot mobbing og kanskje lykkes - og det jeg vil fokusere på, er nettopp dømming av andre og hvor unødvendig det egentlig er, for ikke å snakke om hvor mye skade det gjør. Derfor gjør jeg mitt beste for å ikke dømme andre, samtidig som jeg ikke liker å bli satt i bås selv. Dømming er rett og slett dumt.

Så skulle du en dag få lyst til å få lyst til å møte meg, kan du iblant finne meg på Deichman; se etter

1. en bohem i svart skinnjakke

eller

2. en krumbøyd oldefar som veiver med stokken mens han hyler: "Hvem har tatt tennene mine?" :)

En av disse to er undertegnede; gjett hvem.

fragileme

26.04.2012 kl.14:47

Det er ikke alle som forsvinner vennen! Det er kanskje mye og mange man mister i løpet av livet. Men samtidig så er det de fantastiske få som alltid kommer til å være der!

Husk at jeg er her <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv