hits

In general...

Himmelen er nydelig nå. Faktisk helt perfekt. Det er skumring, litt mørkere. Himmelen er mørkeblå og jeg kan akkurat se siste skjær av solen bak fjellene. Det er kommet en stjerne. Den lyser klart og tydelig. Flott er det.



Ja, så sånn er det. Tenkte jeg skulle komme med en litt generell oppdatering. En som ikke er kryptisk eller et emosjonelt utbrudd fra bunnen av flaska.

Om dagen går det tungt. Jeg er ferdig etter en fin tid i praksis, det er trist men sånn er det.
Eksamenstid står for dør og det er en del oppgaver som skal skrives og finpusses og diverse. Det ordner seg, tenker jeg.
I morgen er det siste time i terapi. Jeg har helt ærlig tenkt å lyve meg gjennom den også, slik at det går så smertefritt og enkelt som mulig. Smile pent, og slikt.
Rundt meg skjer det masse, som alltid er det både positive og negative ting. Livet og omstendighetene er egentlig helt normale.

Inni meg er det ikke like lett. Jeg føler meg helt forferdelig om dagen. Jeg sliter virkelig. Selv etter idag, som igrunn har vært en veldig fin og produktiv dag så er det vondt. Jeg vet ikke hvorfor, og det gjør det ikke lettere. Problemet er at det er vondt å være i live. Det er en intens smerte inni meg som forfølger meg dag ut og dag inn. Den sliter meg helt ut og river sjelen min i filler. Tankene er ikke akkurat glansbilder om dagen. Jeg må vel ærlig innrømme at det hender at tankene mine stikker mot vann og piller og andre "utveier". Det er ikke noe å bekymre seg over, jeg skal ikke gjøre noe drastisk. Likevel er det ikke bra at disse tankene har begynt å snike seg tilbake...

Så, hva gjør jeg med det? Jeg prøver, så hardt jeg kan. Jeg står som regel opp, jeg puster og setter den ene foten foran den andre. Jeg prøver å prate, selv om jeg ikke eier ordene. Jeg sier det; at jeg ikke klarer å si det. Jeg forteller at det er vondt, ikke fordi livet mitt er fælt (for det er det absolutt ikke), men fordi psyken min syns det er smertefult å være i live.
Konkret så skal jeg ringe legen imorgen. Jeg skal bestille time og min venninne skal bli med meg. Kanskje jeg kan få noe hjelp. Kanskje er det noen som kan gi meg ordene, språket jeg så sterkt ønsker, men mangler. Det er et enormt mørkt hull der ordene skulle vært, eller kanskje gleden.

Atferd er språk, sies det. Det jeg gjør (og ikke gjør) betyr noe. Det er slik jeg kommuniserer når jeg ikke har ordene.

 

Nå tar jeg kvelden tenker jeg. Skal prøve å skrive litt oftere igjen, men tørr ikke love noe.
Håper alle dere søte, kjære, har det bra der ute, vit at jeg tenker på dere!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv