hits

Trekke pusten dyyypt inn...

Heihei, ANGST.
Hadde jo en oppgave å levere, etter jobb. Jeg har levert den nå. Ferdigoggreier. Jeg måtte da inn på Fronter. Kjente panikken spre seg da jeg logget meg inn, kjente hvordan det hugget i meg da den festet taket: Jeg hadde fått mail, fra kontaktlæreren min. To stykker.
Jeg kjappet meg å levere oppgaven, i frykt for at jeg bare skulle lukke ned alt, smelle igjen pc'n å ignorere det hele totalt - Altså min vanlige rømningsstrategi (...) .

Jeg sjekket mailene. Jeg kom ikke på kontaktlærersamtale, det ville hun gjerne vi skulle få til.
(Oida, visste ikke om den gitt...)
Den andre var at jeg ikke hadde fått godkjent ene oppgaven, og at min siste frist var satt til søndag.
(Huffda, jaja, hadde tenkt å gjøre den i helgen uansett...)
- Håper du forstår alvoret i situasjonen. Avslutter hun mailen med.
Innen da var angsten for lengst et faktum. Jeg måtte bare le. Det er klart jeg forstår alvoret! Herregud, er det noe jeg faktisk forstår på den skolen, så er det   a l v o r e t ! Jeg vet godt det er "vinn, eller forsvinn" for meg nå. Jeg vet jeg er rimelig på kanten og balanserer med både det ene og det andre. Det hun ikke vet, er at jeg allerede har ramlet mange ganger. I've got the scars to prove it. Jeg har snublet og ramlet, skrapt meg og kuttet meg opp, gravd meg opp og kavet og klatret - men jeg er her stadig. Enn så lenge iallefall...

En dag av gangen, babysteps. En fot foran den andre, slik ja, venstre, høyre, venstre, høyre... Det går nok.

Nå er det piller og søvn. Satser på å rekke en tur før jobb. Vi får se. I natt er jeg takknemlig for pillene, med angsten som herjer nå, hadde jeg aldri fått sove uten.

 

Sleep well !
*starsarebright*

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv