hits

Trekke pusten dyyypt inn...

Heihei, ANGST.
Hadde jo en oppgave levere, etter jobb. Jeg har levert den n. Ferdigoggreier. Jeg mtte da inn p Fronter. Kjente panikken spre seg da jeg logget meg inn, kjente hvordan det hugget i meg da den festet taket: Jeg hadde ftt mail, fra kontaktlreren min. To stykker.
Jeg kjappet meg levere oppgaven, i frykt for at jeg bare skulle lukke ned alt, smelle igjen pc'n ignorere det hele totalt - Alts min vanlige rmningsstrategi (...) .

Jeg sjekket mailene. Jeg kom ikke p kontaktlrersamtale, det ville hun gjerne vi skulle f til.
(Oida, visste ikke om den gitt...)
Den andre var at jeg ikke hadde ftt godkjent ene oppgaven, og at min siste frist var satt til sndag.
(Huffda, jaja, hadde tenkt gjre den i helgen uansett...)
- Hper du forstr alvoret i situasjonen. Avslutter hun mailen med.
Innen da var angsten for lengst et faktum. Jeg mtte bare le. Det er klart jeg forstr alvoret! Herregud,er det noe jeg faktisk forstrp den skolen, s er det a l v o r e t !Jeg vet godt det er "vinn, eller forsvinn" for meg n. Jeg vet jeger rimelig p kanten og balanserer med bde det ene og det andre. Det hun ikke vet, er at jeg allerede har ramlet mange ganger. I've got the scars to prove it. Jeg har snublet og ramlet, skrapt meg og kuttet meg opp, gravd meg opp og kavet og klatret- men jeg er her stadig. Enn s lenge iallefall...

En dag av gangen, babysteps. En fot foran den andre, slik ja, venstre, hyre, venstre, hyre... Det gr nok.

N er det piller og svn. Satser p rekke en tur fr jobb. Vi fr se. I natt er jeg takknemlig for pillene, med angsten som herjer n, hadde jeg aldri ftt sove uten.

Sleep well !
*starsarebright*

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv