hits

When the waves come crashing in

Nå har jeg vondt i hele kroppen. Jeg er nødt til å starte på oppgaven snart. Den siste setningen i eposten fra læreren min skriker i hodet mitt. Jeg har lyst til å skrike tilbake. Sparke og slå, men det nytter ikke. Helt ærlig, så er det hun som ikke skjønner alvoret.
Jeg gråter. Tårene pipler frem nå, mens jeg skriver.

Hva hvis jeg ikke klarer å gjøre oppgaven ferdig?
Hva hvis jeg aldri klarer noen ting?

Jeg prøver å stoppe de negative tankene, erstatte de med noe positivt, men det nytter ikke. Akkurat nå er det ikke mulig. Hodet mitt vil ikke høre på at:
jeg ikke er dum, at jeg kan,
at jeg har klart det før,
at jeg er sterk,
at jeg er flink,
at jeg KAN.

Akkurat i dette øyeblikket, så kan jeg ikke. Og selv om jeg vet at morgendagen kommer og jeg nok har mye fint i vente, så ser fremtiden bare mørk og dyster ut. Jeg vet bedre, men jeg kan ikke se det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv