hits

Hos legen - nikk og smil...

Legetimen gikk...vel, fint og flott. Jeg er sint på meg selv nå. Allerede har jeg begynt med tullet mitt. Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg driver med. Jeg ber om hjelp, og når noen prøver å hjelper, later jeg som om alt er fint så de ikke trenger. Jeg blir så oppgitt, hva er det egentlig jeg vil? Jeg vet en ting jeg ikke vil, og det er å fortsette med all denne jugingen. Eller det er ikke egentlig løgner, men det er liksom ikke sant heller. Det som er, er at jeg forteller deler av sannheten, den fine delen, jeg pynter på og smiler pent. Hvorfor?! Jeg sier det jeg vet de vil høre, og ikke de jeg trenger å si! Jeg blir helt gal av meg selv... Så idag har jeg bare småpratet, egentlig, med legen min. Veldig idiotisk og egentlig bortkastet.
Det jeg sa, var at sovepillene har fungert fint, at jeg har sovet godt og at det har gått greit å sove etterpå. Det er jo helt sant, men det jeg ikke sier, er at jeg ikke tok pillen den ene dagen, fordi jeg ikke orket å sove.
Jeg sa også at jeg for det meste hadde komt meg på skolen, men at vi ikke hadde hatt så mange forelesninger. Det er jo også forsåvidt sant, men det jeg ikke sier er at jeg egentlig knapt har gått.
Jeg fortalte om den ene dagen jeg ikke gikk, fordi jeg måtte skrive oppgave, men ikke at jeg ikke gikk i dag, eller i går. Jeg smilte og sa jeg hadde gjort alle oppgavene jeg skulle, igjen, helt sant. Det jeg unnlater å si er hvor forferdelig vanskelig det var, at jeg hadde sammenbrudd når jeg skrev den ene og at jeg virkelig begynner å tro at jeg ikke kan klare det.

O'lykke.

Jeg sa også at det går bedre med meg. Jeg vet ikke om det er sant. Men jeg hadde det fint der og da, så da gikk det jo bedre. Jeg sa ikke at sliter. At jeg virkelig, virkelig sliter med å holde det gående, alt sammen. Halleluja, jeg er frelst. Eller noe...

Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg er drittlei av å late som om jeg er denne fantastisk blide stå-på-jenta. For det er jeg ikke. Jeg er et emosjonelt kaos, jeg er svak og jeg føler virkelig ikke jeg hører til her. La meg gå... Jeg begynte nesten å gråte flere ganger etter legetimen. Det er ikke legen sin skyld, det er bare meg. Jeg er så altfor vant til dette "snill pike"-småpratet mitt. Det er et mønster jeg har fulgt siden jeg var bitteliten. Det funker ikke! Det er virkelig på tide å snu. Ny time om to uker. Jeg skal skrive ned de tingene jeg ikke sier, så skal jeg være ærlig. Hun begynte også med det at jeg må si fine ting om meg selv, og at jeg må lære å bli glad i meg selv. Joda, det er nok viktig, jeg ser den, men jeg er bare ikke der enda! Dessuten, så fort den der greia dukker opp, så blir jeg altfor opptatt med å spille skuespill, jeg spiller jenta de vil se, og det er en rolle jeg kan. Snart må jeg virkelig vise hvem jeg er. Så får det være det samme med alt annet.

Jeg er så opptatt med å være medgjørlig, HERREGUD, hun er legen min, hun får betalt for å se meg, jeg kan være så vanskelig som jeg bare vil!

 

Såsånnvardetda. Kjenner jeg er på gråten igjen. Faen. Går å legger meg istedenfor. Fuck this shit...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv