hits

Handlingslammet

Hvordan skal det gå med meg?

Hvordan skal det gå med jenta som frykter selve livet mer enn noe annet?
Hvordan skal det gå med jenta som ikke finner seg selv, sin identitet og sin plass i livet?
Hvordan skal det gå med hun som ikke klarer de mest hverdagslige ting?
Hvordan skal det gå med hun som bare kommer halvveis?
Hvordan skal det gå?

Jeg føler meg lam. Jeg føler meg fastbundet. Kvalt. Jeg måtte faktisk kjenne etter, om jeg hadde noe rundt halsen, for det slipper ikke taket. Jeg kjenner presset stramme. Hele halsen kribler, som om blodet ikke har nok plass til å strømme gjennom. Det verker, i en slags V fra hjerterota og opp til ørene. Rart, men det er slik det føles. Jeg hikker, og en ny smerte sprer seg i kroppen, som ringer i vannet når du kaster en stein.

Jeg vil ut, ut i været og nyte sola. Likevel sitter jeg inne, alene, i mørket. Jeg prøver å puste dypt, men luften kommer ikke lenger enn akkurat ned i halsen før den blir kastet ut igjen. Jeg kommer ikke videre. Det er sirup og lim. Det har ingenting å si om jeg bor her eller der, om det er grunnskole eller høyere utdanning, om det er skole eller jobb, venner eller familie - jeg er akkurat på samme sted som jeg alltid har vært. Jeg føler meg litt som klokka, som går og går og aldri kommer til døra. Jeg må flire av den gamle vitsen. Tårene svulmer opp øynene mine, likevel gråter jeg ikke. De er som gamle minner, jeg ikke helt får tak i.

 

Det er en merkelig følelse. Det føles som jeg har mistet noen, noe - kanskje er det meg selv?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv