hits

Er det verdt det?

Jeg snakker om skolen - er det virkelig verdt det?

Jeg sliter meg helt ut, og hver gang jeg starter på nytt igjen på skolen, så blir jeg minnet på hvorfor jeg sluttet med det. Jeg liker det virkelig ikke. Jeg tror ikke jeg er lagd for det. I fjor jobbet jeg bare. Jeg skal ikke si at det var på topp psykisk da heller akkurat, men det var det mange grunner for. Jeg trivdes i jobben min, jeg var riktignok litt lei, men det var likevel for det meste helt greit. Så fort jeg begynte på skolen igjen begynte nedoverbakken. Bratt. Jeg er for lengst utenfor stupet, jeg bare faller. På dette tidspunktet aner jeg ikke hvordan jeg kommer til å lande. Mest sannsynlig hardt, det kjennes slik ut. Det er et hardt fall jeg prøver å forberede meg til. Det nærmer seg og, jeg kjenner det.

Poenget, altså det jeg tenkte da jeg begynte å skrive dette var som følger: Kanskje det ikke er det at jeg ikke kan "skole" (og alt det omfatter), kanskje jeg bare ikke vil. Det, i seg selv, ville vært en lettelse. Akkurat nå er det slik det føltes. Det var nesten som en åpenbaring da jeg tenkte det. Jeg kan, men jeg vil ikke! Wow! Det hørtes kanskje ikke så forskjellig ut, men det er det. Hvis det er det at jeg ikke vil, så er jeg ikke dum, jeg er ikke helt ubrukelig og en skam for samfunnet og alle rundt meg - jeg bare vil noe annet.

Jeg vet ikke helt om det er sånn, kanskje jeg lager unnskyldninger.
Jeg prøver å tenke på det. slik: Hva vil jeg gjøre det neste året, og de neste tre årene?
(som er så lenge før jeg er ferdig med skolen, skulle jeg fortsette)
- Jeg vil være fri. Jeg vil spare penger så jeg kan reise. Ta skrivekurs i Italia. Sykle på sene sommerkvelder. Jeg vil kose meg, ta et glass vin hvis jeg føler for det. Jeg vil sove om nettene, men ha muligheten til å være våken og nyte natta også. Jeg vil gjøre det jeg vil, og ikke alt jeg må.
Ingen av delene samsvarer med å gå på skole. Ikke egentlig. Skolen føltes som fengsel. Det føltes som en straff.
På en annen side kan jeg tenke slik: Vil jeg være og jobbe som lærer om tre år?
Det er her det skjærer seg, for jeg kunne jo godt tenke meg det.

Så, er de tre årene verdt det?
Jeg tror spørsmålet jeg må finne ut av er: Hva er det egentlig jeg vil med livet mitt?

Til ettertanke:
Hvordan kan det ha seg at jeg alltid ender tilbake til det spørsmålet?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv