hits

Melankolsk

Jeg er deprimert om dagen. Sånnhvisikkeduharmerketdet. Jeg orker ikke, vil ikke, bryr meg ikke. Jeg snakker med minst mulig, og blir ikke med på noe. Er ikke så interessert i noe som helst. Jeg gjemmer meg bort. Isolerer meg igjen. Solen mobber meg. Altså, jeg liker det fine været, varmen og solen, men jeg klarer ikke nyte det. Jeg tenker at det hadde vært fint å sette seg ut i sola, bade litt, gå i parken, kanskje grille litt. Men, jeg gjør det ikke. Da må jeg jo ut, å være sosial. Derfor virker solen "mot sin hensikt", den sniker seg inn gjennom gardinsprekkene og minner meg på hvor lite jeg klarer.
Jeg får meg bare ikke til å gjøre noe.

Jeg ser meg selv i speilet. Det er ikke meg som ser tilbake. Jeg ser eldre og yngre ut på en gang - sliten og sårbar, full av erfaring men likevel naiv. Øynene mine er så blå. Melankolien er så inderlig til stede.

Følelsene inni meg er som et gapende sort hull. Jeg gråter lydløse tårer igjen og igjen.

Jeg klarer ikke dette alene. Likevel er det vanskelig å be om hjelp. Enda værre er det å faktisk ta imot hjelp. Uoverkommelig, muligens. Så jeg svøper meg inn i dyna og ensomhetens trygghet, stirrer tomt fremfor meg og venter på at noen skal se meg.

2 kommentarer

Den_flinke_jenta

28.05.2012 kl.19:27

Skjønner det så altfor godt. Det er desverre en vanskelig og tøff tid. Samt å se at "alle andre" er så sosiale nå hjelper jo ikke stort.. MEN husk at du er ikke alene!

Stå på jenta <3

Svar: Så hyggelig sagt av deg! Tusen takk :)

Ja, det er vanskelig og tøft å snakke om det sånn i detaljer. En ting er å innrømme at jeg har bulimi, men en annen ting er å gå i detaljer om hva som "skjer" når jeg holder på... Og når jeg har hatt det såpass lenge uten å våge å snakke om det gjør det jo heller ikke stort enklere..

Men nå er jeg i alle fall kommet et STORT skritt videre på veien!!

Klem <3

T

29.05.2012 kl.01:04

Den_flinke_jenta: Nei, heldigvis er jeg ikke så alene som jeg føler meg. Det er godt å bli minnet på det <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv