hits

How to save a life

"Man skal ikke trenge å vise sin verdi ved å klare ting. Det er nok at du er du<3"

lig takk.

Dette var en del av en kommentar jeg fikk i går. Fra nydelige fragileme.
Jeg har det ikke bra om dagen. Jeg føler meg særdeles verdiløs, fordi jeg får ikke til noenting. Jeg føler at jeg svikter alle som er glad i meg. Jeg klarer ingenting, jeg fullfører ingenting, og værst av alt; jeg klarer ikke å være glad. Jeg vet det bekymrer dem, og jeg vet de vil mitt beste. Det siste jeg vil i verden er å gjøre mine nærmeste vondt. Jeg er redd jeg ikke er verdig deres, eller noens, kjærlighet og omtanke.
Den kommentaren, den gjorde så godt. Jeg satt å gråt da jeg leste den, og leste den igjen og igjen.
Den reddet meg igår, og jeg ville bare si det.

 

 

On another note (pling!): Våknet i natt. 04:49. Panikken var skyhøy. Angsten skrek i hver eneste nerve. Jeg aner ikke hvorfor. Kan ikke huske å ha drømt noe som skulle tilsi at det var så fælt. Jeg spratt opp fra sofaen (ja for jeg sovnet her i natt igjen), virret rundt før jeg så på klokka og innså at jeg ikke var i fare.
Det har skjedd før, heldigvis ikke så ofte, men det hender. Det er en grusom opplevelse. Heldigvis var jeg trøtt og sovnet igjen. Jeg er stresset om dagen, sånn, hvis det ikke er tydelig liksom. Også er jeg rådvill. Det føles som om alt er "up in the air". Det er livskrise og alt er usikkert. Hvorfor er det slik hver sommer?
Usikkerheten lager klumper i halsen min, uroligheter i magen, hodepine og setter nervene i høyspenn. Au.


 Eksamensinnlevering imorgen. Jeg har en del finpuss og greier igjen. Klarer ikke begynne. Takler ikke være på face, tror nesten jeg må slette hele klassen derifra. Det er bare fult av statuser og bilder av ferdige oppgaver. Aaangst. Også er det noen som snakker til meg, noen av de flotte menneskene som faktisk går i klassen min. De har merket at jeg er borte, og de lurer på hvordan det går. Jeg klarer ikke svare dem, det er så vanskelig å skulle fortelle disse nydelige som ser meg, at det ikke går bra. At jeg ikke er en del av gleden deres. At jeg er i min verden med mørke, vondt, angst og depresjon, mens de er et annet sted der det er siste innspurt før sommerferie, sol, varme og fellesskap. Det er dette fellesskapet jeg så inderlig skulle vært en del av, men jeg er bare så utenfor. Det er ikke deres skyld, de prøver, de inkluderer meg og bygger broer. Jeg er bare for sliten til å krysse dem. Jeg er ikke frisk nok.

Men, og dette er et svært viktig men, jeg har håp om at jeg en dag kanskje kan være det.
Dere gir meg håp...

Én kommentar

fragileme

01.06.2012 kl.21:27

Nydelige du<3

Jeg er gla for at jeg kunne være med å gjøre dagen din litt bedre! Og jeg mente virkelig det jeg sa!

Du fortjener bare å ha det bra vennen<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv