hits

Apatisk

Jeg føler ingenting. Jeg er totalt likgyldig. Jeg har ikke levert eksamen og jeg er definisjonen på careface. Er det dumt? Jeg trekker løst på skuldrene. Jeg er helt blank og tom.

7 kommentarer

jegvelgerlivet

31.05.2012 kl.17:15

*Stooor klem*<3

Brian

31.05.2012 kl.19:56

Synd med eksamen, men det må vel finnes en løsning et eller annet sted; forhåpentligvis kan du ta opplegget om igjen senere...? Forstår ellers godt at du er sliten - sant å si har jeg vært litt bekymret for deg i det siste. Poenget er at man kan tvinge mennesker til å tilpasse seg A4-skjemaer liksom jenter kan være "flinke piker", men er det egentlig så sunt for kropp og sjel; er ikke hele tilværelsen i bunn og grunn bygget opp av kaos, er ikke vi selv også det?

Jeg vet at et stabilt liv der man våkner opp presis klokken 7.30 og der alt har sin plass kan virke trygt og forlokkende, men vi er alle forskjellige - for noen kan dette fungere rimelig greit, mens for andre, hvis fysiske og mentale klokke tikker i en annen rytme, vil det være omtrent som å presse et egg til å bli firkantet. Så jeg ønsker deg lykke til videre på alle måter, men samtidig skjønner du kanskje hvorfor jeg blir bekymret når du blir deppa - i mine øyne virker det nesten som om det utkjempes en indre kamp i sjelen din; en del av deg ønsker å være en "flink pike" og bevise at du har kontrollen, mens en annen del av deg antagelig ikke hadde hatt noe imot å sitte naken på en øde øy og lytte til bruset fra bølgene som rullet innover den hvite sandstranden.

Problemet med sivilisasjonen er at den har både fordeler og ulemper; blant fordelene kan nevnes ting som toalettpapir eller såpe, men ulempene vises klart i alle bloggene skrevet av jenter som sliter med depresjon, selvskading eller prøver å ta livet sitt; samfunnet rundt oss er ikke tilpasset menneskets opprinnelige, individuelle natur, men mennesket som et anonymt ledd i samfunnsmaskineriet; gjør ditt, gjør datt, stå opp da, gå dit, ikke gjør det - og dette mønsteret passer dessverre ikke for alle mennesker, noe som resulterer i forskjellige reaksjoner; noe blir deprimerte, andre tar frem barberbladet og kutter, eller ruser seg i et forsøk på å flykte fra skyggen sin.

Tenk deg at du hadde blitt født 15.000 år tidligere et annet sted på jorden - du ville ha vært det samme mennesket som du er nå, men samfunnet rundt deg hadde vært helt annerledes; den personen du ville vært da, kan muligens gi deg svaret på hvem du egentlig er. Flott at du vil bli lærer, og hvis du en dag blir i stand til å avspeile personligheten din i undervisningen, kommer elevene til å elske deg; det finnes dårlige lærere som bare lærer bort det som er pensum, og det finnes gode lærere som gir skoletimene liv og sjel. Men før du kommer så langt, hadde det kanskje ikke vært så dumt å ta et skritt tilbake og se opp mot stjernene når natten senker seg; ikke vær redd for å være deg selv og se speilbildet ditt i himmelhvelvingens storhet når du selv er laget av stjernestøv.

Opp med hodet, for det skal litt til før universet går under; jorden har enda ikke blitt invandert av små, grønne smurfer fra Pluto som hyler på Justin Bieber. :)

T

31.05.2012 kl.22:42

jegvelgerlivet: <3 En veldig stor klem tilbake, kjære deg. Vit at du er i tankene mine ...

T

31.05.2012 kl.22:51

Brian: Først så må jeg si at det var godt med en kommentar fra deg igjen, alltid like interessant å lese! :)
Så vil jeg si unnskyld, ikke meningen å bekymre noen, og det trenger du ikke være for meg heller. Jeg klarer meg alltid, på et vis.

Det med eksamen tar jeg litt som et tegn. Ja, det er mulig det bare er depresjonens lenker som holder alle følelsene mine inne, men det kan jo også tenkes at det faktisk er så enkelt at jeg egentlig ikke bryr meg så mye. Jeg mener, det må jo være en grunn for at jeg ikke leverer, når jeg absolutt kunne gjort det. Det hele peker mot det faktum at jeg faktisk ikke er(/var) klar for å tilbake til studiene enda.

Jeg er ikke helt der at jeg vil sitte naken på en øde øy, men gjerne i en lett sommerkjole i en varm bris i Italia, eller noe lignende. Gjerne med en stråhatt og sykkel tilgjengelig. Kanskje jeg endelig da kunne klart å fullføre noen av skriveprosjektene mine, som jo er en del av den ultimate drømmen. Jeg tror også det ville hjulpet meg på den tunge veien for å bli frisk...

Du har helt rett i dine beskrivelser om meg, og det skremmer meg noen ganger hvor godt du "kjenner" meg. Kanskje jeg utleverer litt vel mye av meg her? Vel, det får så være.

Universet er jeg ikke spesielt bekymret for, det begynner å få en del år og tragedier "på baken" ;)

Så lurer jeg på, hvordan går det med deg om dagen?

Domino

01.06.2012 kl.00:16

Kjenner meg igjen jeg. Gidder ikke å kommentere langt, tror du vet hvor du har meg ;-) Keep it simpel!

-Domino

T

01.06.2012 kl.02:10

Domino: Simpel holder helt fint mister :)

Brian

01.06.2012 kl.23:31

Å finne et passende sted der man kan utvikle sin kunstneriske identitet i en lett sommerkjole i en varm bris er kanskje ikke så lett idag; i sommerværet som var i Oslo i forrige uke kunne det la seg ordne, men har inntrykk av at det sørlige Europa ikke er det det en gang var. På samme vis som Oslo ikke er like trygt idag som for 30-40 år siden da fulle lasaroner og hasjrøykerne i Slottsparken utgjorde brorparten av kriminaliteten her i byen, har jeg inntrykk av at land som Italia er blitt innhentet av globaliseringens kjas og mas - iallfall i nord; i sør er nok hverdagen roligere, men der har man til gjengjeld korrupsjonen og mafiaen.

Uten å ha vært der selv, har jeg fått et bedre inntrykk av Frankrike - bevares, ikke storbyene, men ute på landsbygda har tiden antagelig gått litt langsommere enn andre steder. Berlin har jeg også hørt mye positivt om - utifra det man hører, er stemningen i byen blitt så avslappet at til og med Fuck For Forest-gjengen trives der, så det tar nok noen år før tyskerne glemmer muren og jernteppet og begynner å hyle om forbud slik man gjør både i Nord-Korea, U.S.A. og her hjemme. Det er bare å se på helse- og miljøfreakene som stadig kommer med nye, fantasifulle forslag til forbud både her og der; det er vel bare et tidsspørsmål før man foreslår å internere røykere og andre avvikere bak piggtråd på Bjørnøya. ;)

Selv er jeg en fri sjel som ikke hadde hatt noe imot å filosofere uten en tråd på en øde øy mer eller mindre i pakt med naturen, langt fra pipende mobiltelefoner og folk som må sjekke Facebook-statusen sin tre ganger i timen, men som tidligere nevnt har sivilisasjonen både fordeler og ulemper, og savnet av ting som toalettpapir og såpe hadde nok blitt stort hvis jeg en vakker dag skulle krasjlande i en fredfylt, mennesketom lagune i Karibien. Før de innfødde overfaller meg med plastsuvenirer, kinesiske mobiltelefoner og fanbilder av Justin Bieber.

Ellers har det de siste seks årene vært en liten konkurranse på dracula.no som du muligens har lagt merke til om du har klikket deg inn på siden, og ettersom jeg snart skal publisere løsningen på gåten, lurte jeg på om du kanskje har lyst til å prøve å finne et svar på opplegget; har laget en lenke fra navnet mitt over denne teksten. Ellers kan man også skrive anonymt på Smile of Dracula med regnbue eller smil som brukernavn - passordet er det samme som brukernavnet. Forumet er omtrent like aktivt som tre søvnige skilpadder, men det man skriver der, kommer antagelig også til å bli lest av folk om 300 år, så hvis du skulle ha lyst til å legge igjen en hilsen til etterkommerne dine fra år 2312, er du velkommen til å skrive noen ord.

Ønsker deg ellers en fin helg, og opp med hodet; du er ei flott jente uansett om du klarer å levere eksamen eller ei; livet handler tross alt om mer enn eksamensmas. Se opp mot stjernene - hvem tror du bryr seg om en banal eksamen der...? :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv