hits

Nightmare

Jeg hadde som tidligere nevnt mareritt i natt. Det var helt for jævlig. Jeg våknet mange ganger, men jeg klarte ikke våkne nok til å komme meg ut av det. Jeg har grått, skreket, "tossed and turned" og vært iskald i hele natt. Nå klarer jeg ikke få det ut av hodet. Det var så ekkelt. Så forferdelig brutalt og grusomt.

Jeg er hjemme med familien min. Så fikk jeg en melding der det står at jeg må svare, hvis ikke kommer en av oss til å død. Jeg skjønner ingenting, nummeret er blokkert. Jeg begynner først å le litt halvnervøst. Er dette en spøk? Så ser jeg bort på søsteren min som har en rød prikk på seg. En slik en som du ser på film, når noen sikter på deg. Det gikk brått opp for meg at dette var ingen sjanse å ta, så jeg svarte. Alle hylte og la seg ned på gulvet, slik at vi var trygge. Det gikk ikke lenge før jeg fikk en ny melding, om at jeg måtte sende en mms med bilde av rommet jeg var i, hvis ikke kom noen jeg kjente til å død. Jeg svarte ikke med det første. Tenkte at dette gidder jeg faen meg ikke å være med på. Familien min og meg hadde flyttet oss til et sted i huset vi var trygge. Ikke mange minuttene senere fikk jeg en mms med bilde av tre dører. Det var dørene til rommene av tre av vennene mine. Teksten under lød "Dette er en lek, men ingen spøk". Jeg hylte. Pappa så meldingen og vi bestemte at vi måtte ringe politiet. Vi rakk ikke gjøre noen ting før det tikket inn en ny melding. "Vi sparer vennene dine til litt senere. Vi får se hvor langt du lar meg gå. Nå sitter jeg i bilen min. Hvis ikke du svarer meg innen fem minutter så kjører jeg på en du kjenner." Jeg hadde bare sinne inni meg. "Hvem er det du tror du er? Hva faen er det du vil? Hold deg til helvete unna alle jeg kjenner." Det var kanskje ikke den mest taktiske meldingen å sende. Jeg fikk raskt svar: "Her er det meg som stiller spørsmål og krav. Du har å gjøre som jeg sier. Minuttene tikker. Jeg kan allerede se henne. Straks er hun påkjørt om du ikke sender den mms'n." Jeg kastet mobilen hardt i veggen. Ikke faen. Jeg var ikke med på denne leken. Jeg ringte politiet "112, er det ikke?" Jeg tastet feil to ganger før jeg endelig fikk ringt. Jeg lånte pappas mobil, jeg ante ikke om denne psykoen fulgte med på min mobil, og jeg var lei av at han skulle ha overtaket. En hyggelig mann svarte med en gang, jeg fikk forklart han saken, og han sa at dette selvfølgelig var prioritert, de skulle sjekke opp hvem som sendte disse meldingene med en gang. Vi satt og ventet mens han prøvde. Det var tydeligvis ikke lett, for han måtte få hjelp av en annen. Vi satt i stillhet og ventet. Plutselig fikk jeg en ny melding, fra ei venninne av meg. "Herregud! Hanne har akkurat blitt påkjørt! Hun er død!" Hanne var ei jeg hadde gått i paralellklasse med for mange år siden, hun hadde visstnok vært ute og møtt på venninnen min, de hadde snakket sammen og så hadde en bil kommet i en vill fart opp på fortauet og kjørt henne rett ned. Straks fikk jeg en ny melding. Det var fra det blokkerte nummeret igjen. "Nå har jeg akkurat kjørt over henne. Det var så deilig å kjenne beina hennes knuse under bilen min. Venninnen din bør passe seg, hun er neste." Jeg måtte kaste opp. Jeg tror jeg gjorde det og. Jeg skrek inn i telefonen til politiet. Jeg leste opp meldingene. Det var tydelig at de ikke helt visste hvordan de skulle takle situasjonen, men de ropte ut en mange ting til hverandre. Jeg fikk beskjed om at de hadde sendt ut patruljer som skulle passe på venninnen min, familien min og meg. Alle var satt på saken og jobbet på spreng for å finne ut av dette her. Litt etterpå sa han at de hadde funnet nummeret, det var 1900 nummeropplysningen. Det kunne være hvem som helst som jobbet der. De skulle fortsette å undersøke saken, men det var ikke noe mer de kunne gjøre der og da. De skulle ringe meg opp igjen hvis de fant ut av noe.

Jeg måtte bare svare denne syke jævelen fra nummeropplysningen. Politiet fant ikke ut av stort, men vi var iallefall trygge så lenge de fortsatte å passe på, og så lenge jeg fortsatte å svare på meldingene fra det blokkerte nummeret. Han måtte ligge lavt nå, siden politiet var etter han. Han sa det til meg. Han sa at så lenge jeg gjorde det jeg fikk beskjed om, så var det greit, men hvis jeg ignorerte han igjen så kom jeg til angre, for da ga han faen i politiet. Dette fortsatte kjempelenge, med grusomme meldinger med detaljer om alle han hadde drept tidligere, og detaljerte beskrivelser av hvordan han skulle drepe de jeg var glad i hvis jeg ikke gjorde som han sa. Jeg var konstant livredd og turte ikke gjøre noe annet enn det han ba om. Om nettene våknet han meg og ringte til meg. Jeg fikk ikke lov å legge på, så jeg måtte bare høre på hvordan han skulle torturere vennene mine. Han lo hver gang jeg hikstet, skrek eller gråt.

 

Iløpet av dette marerittet våknet jeg som sagt mange ganger, men jeg kom meg ikke ut av søvnen godt nok til å stå opp, jeg bare falt tilbake i søvn igjen, til det samme grusomme marerittet. Dette er absolutt noe av det værste jeg har drømt i mitt liv. I dag klarer jeg ikke ta telefonen eller svare på meldinger. Jeg får panikk hver gang den lager lyd, jeg sjekker hvem det er, men klarer ikke få meg til å ta den. Jeg er fortsatt kvalm og anspent. Selv om jeg vet at det bare var en drøm, om enn grusom, så sitter den fortsatt i meg. Hva i helvete har fått meg til å drømme sånn?! Jeg vet jo det ikke har skjedd, men jeg kan likevel enda høre stemmen og latteren hans i hodet mitt. Hva faen skjer??!

5 kommentarer

Brian

05.06.2012 kl.02:35

Spør du meg, burde du virkelig tenke på å realisere følelsene dine i en eller annen form for kunst, for det virker som om underbevisstheten din lever sitt eget liv i nattetimene; må ærlig innrømme at jeg er imponert over at du er i stand til å huske en drøm så detaljert flere timer etter at du våknet. Og når du skriver at du våknet flere ganger, høres det nesten utrolig ut at du fortsatte å drømme den samme drømmen - med mindre du da ikke drømte at du våknet; ifølge National Geographic vil et vanlig menneske ha i gjennomsnitt 104.390 drømmer, noe som tilsvarer flere drømmer i løpet av en natt, og våkner man for alvor, er drømmen over, noe som er vemodig når man har hatt en deilig drøm, da man vet at man aldri vil drømme den igjen.

Forresten - hvis dialogene du skriver, er ordrett gjengitt av det du husker av drømmen, har du en evne mange forfattere og manusskribenter ville ha ofret mye for å ha; dette her kunne ha dannet grunnlaget for en skrekknovelle eller vært en del av en grøsserfilm. Dessuten må du også huske på at flere viktige oppfinnelser er blitt til som følge av drømmer - blant annet symaskinen.

Så i stedet for å la deg skremme av en slik drøm, vil det kanskje ikke være så dumt å se det hele fra en praktisk synsvinkel, og bruke drømmene konstruktivt; skriv dem ned, og du har ferdige idéer du kan bruke senere om du skulle begynner å skrive eller eventuelt jobbe med film. En annen ting som også kan være til nytte, er å lære seg å ta kontrollen over drømmene, og lære å påvirke dem; tross alt er en drøm bare noe som finner sted i ens eget sinn.

Og du burde iallfall begynne å realisere deg selv og underbevisstheten din i kunst; for det første tror jeg dette ville ha ført til at drømmelivet ble mindre intensivt siden du fikk sluppet underbevisstheten "fri" i dagslyset, og for det andre tror jeg du kunne ha hatt mye å tilføre kunsten med et så rikt følelsesliv; ekte kunst handler jo om å avspeile følelsene i kunstverket og gi det "sjel" - desto flere følelser maleren klarer å legge i maleriet, desto bedre blir det; det er det som sørger for at van Goghs verk er mer kjente enn fru Olsens malerier av blomstervasen, katten hennes og undulaten.

Så skriv, mal, dans, komponer musikk, eller gjør hva du har lyst til, men ikke vær redd for å fargelegge det du skaper med følelsene dine, og får du det virkelig til, vil du være på god vei til å bli en stor kunstner. Jeg forstår at en slik drøm kan virke skremmende, men med mindre dette er noe som er inspirert av en film du har sett, har du en kreativ evne de færreste av oss har, og det er fullt mulig å bruke den på et positivt vis; som sagt er det imponerende at du er i stand til å huske alle detaljene lenge etter at du våknet. Husker du forresten omtrent når du begynte å ha så intensive drømmer? Barn drømmer mye, men når man blir eldre, mister folk flest denne evnen.

Nuka Malou

05.06.2012 kl.04:16

Mareritt er så grusomt, spesielt sånne som setter seg "fast"

T

05.06.2012 kl.23:59

Nuka Malou: Mhm... Er heldigvis ikke så ofte de er så ille..!

T

06.06.2012 kl.00:52

Brian: Akkurat det med forfattergreiene er sårt tema. Jeg elsker å skrive. Jeg skriver masse. Problemet er bare at jeg har hatt en skrivesperre i en del år nå. Jeg klarer å skrive korte tekster, dikt og begynnelser, men aldri fortsettelsen... Så sånn er det. Er også mye derfor jeg begynte å blogge. Her kan jeg skrive akkurat hvor langt eller kort jeg vil, om det jeg vil, og hvordan jeg vil. Så å skrive gjør jeg jo, masse :)

Drømmen min er vel ett sammensurium av inntrykk, følelser, mennesker. Er det ikke slik drømmer er? Det er langt fra noen "rekonstruksjon" av en spesifik film eller noe sånn, men det er nok inspirert av mye forskjellig tenker jeg. I forhold til hva drømmen symboliserer, så tenker jeg det gjenspeiler mitt følelsesliv, men det er et helt annet tema.

Jeg tror jeg har hatt evnen til å drømme slik i alle år. Jeg kan huske drømmer jeg hadde fra da jeg var svært liten, jeg kan enda se dem for meg i hodet mitt. Jeg husker ofte det jeg har drømt, og ofte detaljert. Det er langt fra alltid de gir like sterke inntrykk som denne, men dette var også en særdeles brutal drøm, og det er ikke "min greie".
Hmm, litt trøtt nå å mister litt tråden i tankene mine merker jeg, så beklager litt rotete svar. Håper det ikke ble for uklart.

challengesinlife

08.06.2012 kl.12:12

Det er ikke noe artig å ha mareritt.. sliter med dette hver dag itillegg til mye annet, så er ikke lett. Håper ting blir bedre for deg!!

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv