hits

Dear friend?

17.6.12, 13:00

Jeg har så lyst til å snakke med deg. Sende deg en melding, ringe deg, eller bare snakke med deg på face. Du var pålogget nå. Jeg klarte ikke trykke på navnet ditt. Hva skjer? Jeg føler vi omtrent er tilbake til der vi var for et år siden. Skulle vi ikke prøve å finne tilbake igjen?
Joda, jeg vet vi har tatt noen skritt. Vi fant på ting, men det er over et halvt år siden nå. Du har vært der for meg og støttet meg hos legen. Ikke misforstå, jeg er utrolig takknemlig for det, men nå; ingenting. Jeg har aldri vært der du bor, og du har aldri vært her... Det er sprøtt, faktisk.

Jeg sier ikke det er din skyld, for vi er to, og jeg vet jeg absolutt har min del i det. Det eneste jeg lurer på (og jeg hater meg selv for å tenke det); har vi vokst fra hverandre? Er det egentlig bare over? Prøver vi bare å lure oss selv? Tanken er så vond å tenke på. Vi var venner, søstre, i så mange år. Er det liksom bare over?
Og hvis ikke, hvis dette bare er en "rough patch", hvordan kommer vi oss forbi det? Hvordan går vi videre? Jeg vet at jeg holder tilbake. Jeg stoler ikke helt på vennskapet vårt lenger, og helt ærlig så er jeg ikke kommet over sviket jeg følte. Du er redd for konfrontasjoner, og jeg er elendig til å konfrontere, iallefall for min egen del. Jeg svelger hardt og smiler pent. Det virker som du gjør det samme. Hvordan kan vi bli ekte venner igjen, når vi er så overfladiske ovenfor hverandre?

Faen. Jeg er helt svimmel nå. Aner ikke om jeg skal publisere dette eller ikke. Jeg vil bare strekke ut en hånd. Ettelleranna. Noe.
Jeg vil bare snakke med deg igjen. Jeg savner deg, det er vel egentlig bare det jeg vil si.

Også er det det store spørsmålet da: Is it worth fighting for, or should we just let go??

 

Jeg tenker på vennskapssmykke vi delte for noe som virker som hundre år siden. Jeg trenger å finne det igjen...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv