hits

Dear friend?

17.6.12, 13:00

Jeg har s lyst til snakke med deg. Sende deg en melding, ringe deg, eller bare snakke med deg p face. Du var plogget n. Jeg klarte ikke trykke p navnet ditt. Hva skjer? Jeg fler vi omtrent er tilbake til der vi var for et r siden. Skulle vi ikke prve finne tilbake igjen?
Joda, jeg vet vi har tatt noen skritt. Vi fant p ting, men det er over et halvt r siden n. Du har vrt der for meg og stttet meg hos legen. Ikke misforst, jeg er utrolig takknemlig for det, men n; ingenting. Jeg har aldri vrt der du bor, og du har aldri vrt her... Det er sprtt, faktisk.

Jeg sier ikke det er din skyld, for vi er to, og jeg vet jeg absolutt har min del i det. Det eneste jeg lurer p (og jeg hater meg selv for tenke det); har vi vokst fra hverandre? Er det egentlig bare over? Prver vi bare lure oss selv? Tanken er s vond tenke p. Vi var venner, sstre, i s mange r. Er det liksom bare over?
Og hvis ikke, hvis dette bare er en "rough patch", hvordan kommer vi oss forbi det? Hvordan gr vi videre? Jeg vet at jeg holder tilbake. Jeg stoler ikke helt p vennskapet vrt lenger, og helt rlig s er jeg ikke kommet over sviket jeg flte. Du er redd for konfrontasjoner, og jeg er elendig til konfrontere, iallefall for min egen del. Jeg svelger hardt og smiler pent. Det virker som du gjr det samme. Hvordan kan vi bli ekte venner igjen, nr vi er s overfladiske ovenfor hverandre?

Faen. Jeg er helt svimmel n. Aner ikke om jeg skal publisere dette eller ikke. Jeg vil bare strekke ut en hnd. Ettelleranna. Noe.
Jeg vil bare snakke med deg igjen. Jeg savner deg, det er vel egentlig bare det jeg vil si.

Ogs er det det store sprsmlet da: Is it worth fighting for, or should we just let go??

Jeg tenker p vennskapssmykke vi delte for noe som virker som hundre r siden. Jeg trenger finne det igjen...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv