hits

Minus

Jeg er seriøst sår i øynene. De verker etter å ha grått noe som føltes endeløst. Nå føler jeg meg bare tom.

Jeg sovnet etterhvert, fikk i alle fall fire timer med søvn, det er ikke så ille. Da jeg våknet prøvde jeg å overbevise meg selv om at alt bare var en grusom drøm, men smerten som lå i kroppen gjorde det rimelig umulig. Det første jeg gjorde var å logge inn her, jeg hadde fått svar på en kommentar og hjertet mitt hoppet. Selvfølgelig var det deg. - Det var ikke det. Virkeligheten ble brutalt slengt i trynet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gjøre av meg eller egentlig noen ting.

Jeg tok visst feil, det var enda noen tårer igjen...

3 kommentarer

psykiska

22.06.2012 kl.11:42

<3

T

22.06.2012 kl.13:21

psykiska: <3

Brian

22.06.2012 kl.19:29

Ikke gråt, min venn, ikke gråt... For tro meg, jeg forstår hvordan du føler det nå - har følt den samme sorgen, bare sterkere, den gangen i desember 2008 da tårene bare rant og rant og rant.

Også jeg var knust da jeg fikk høre at Eline var død; det er ikke til å tro at enda ei ung jente har tatt livet sitt; de siste månedene har jeg hele tiden planlagt å skrive et vakkert, langt brev til alle jeg har lest bloggen til, og skrive noe... som kanskje kunne få dem til å tenke etter, og begynne på nytt. Jeg hadde tenkt å foreslå mandag som en ekstra fridag da man kunne ta seg fri fra dømming - av andre eller seg selv - jeg har tenkt på hvordan man kunne endre de negative holdningene til kroppen, jeg hadde planlagt å skrive så mye fint, men dette "ansvaret" for å gjøre verden utenfor inngangsdøren vår litt varmere har ligget som en tung, mørk skygge over livet mitt siden februar, og jeg føler at uansett hvilke oppmuntringer jeg enn skriver, vil jeg aldri strekke til; om jeg skriver til deg, finnes det alltid jenter der ute som tenker på selvmord, forsøker å ta overdose og skader seg selv, og det er en fryktelig ting å vite - det tar knekken på kreftene ettersom dette har gått sterkt innover meg.

Eline skulle jeg også ha i tankene når jeg skrev brevet, men jeg er visst for sent ute også denne gangen. Siden du har virket en smule deppa i det siste ville jeg også overraske deg med en liten oppmuntring på e-post, og sende deg tre årganger av tegneserien Wumo pluss en egenkomponert satire som forhåpentligvis kunne få deg til å trekke på smilebåndet, men nå har du sikkert andre ting å tenke på.

Så nå føler jeg meg helt tom innvendig; uansett hva jeg enn skriver, vil det være for sent til at Eline kan lese det, og selv om jeg skrev verdens vakreste brev til henne og andre som sliter, tror jeg egentlig ikke det ville ha hjulpet likevel. Er det da noen mening i å skrive noe som helst? Men hvis det ikke er noen mening i å ha et varmt hjerte, hva er da meningen med livet?

Det som er så frustrerende midt oppi dette, er at ingen medier kommer til å bry seg det grann om Eline - aviser som til vanlig blåser opp bagateller til overskrifter med krigstyper, kommer til å gi fullstendig blaffen, og det hele vil bli avskrevet som en "personlig tragedie" som forbigås i stillhet. Uten at noen i Helse-Norge prøver å ta ansvaret, eller gjøre noe; for tiden er man opptatt med Breiviks helsetilstand, og mediene har det siste året plaget leserne med daglige oppdateringer om det som skjedde 22. juli ifjor. Men hva med de glemte skjebnene ingen legger merke til, hva med alle menneskene ingen bryr seg om...?

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv