hits

The last something that ment anything

Tanker...
Hva om..?

2 kommentarer

Brian

23.06.2012 kl.13:29

Hva om...? Har tenkt den samme tanken mange ganger, men det som har skjedd, har allerede skjedd, s vondt det enn kan hres ut. Nr det gjelder Eline, tror jeg alle skulle nske ting hadde vrt helt annerledes - selv skulle jeg nske jeg hadde hatt krefter til lese bloggen hennes i det siste, og f skrevet brevet jeg nsket skrive, men tiden lar seg ikke skru tilbake, dessverre.

S det jeg vil gjre n, er likevel skrive dette brevet - et brev til en glemt rose - kanskje det kan bli lest av andre jenter som ogs flittig bruker kniven til kutte seg, og nsker ta livet sitt. Eline er borte n, men et eller annet sted i landet kommer ei jente i tenrene til forske ta overdose i natt eller en annen dag; kanskje hun ikke klarer det denne gangen, men prver hun om og om igjen, kommer hun til klare det til slutt; det er vondt som bare det, men slik er det bare - og spr du meg, er det p tide gjre noe med dette vanviddet, her, i "verdens beste land".

Eline hadde et varmt hjerte og hun brydde seg - det vet du selv - og det er ufattelig trist at hun sa farvel til en verden som trengte henne mer enn hun ante; skulle nske hun hadde gitt livet enda en sjanse, for uansett hvordan det enn er der og da, har man bare ett liv - en eneste sjanse til leve - og den dagen man er dd, er denne sjansen borte for alltid. For alltid.

Forresten - beklager hvis jeg skriver noe galt n, men er bde sliten og lei meg etter at jeg fikk vite at hun er dd; vet ikke hva hun hette til etternavn, men hvis du fr vite nr begravelsen blir, hadde det vrt fint om du kunne skrive det her i bloggen, eller sende en e-post; vet ikke om familien vil ha en privat, stille begravelse, eller om kanskje ogs andre kan komme. Kan du gjre det, hadde det vrt veldig snilt av deg.

Uansett tror jeg ikke du br ha noen skyldflelse, for det var tydeligvis mange som brydde seg om henne, men nr man leser bloggen hennes der hun i april skrev om hvordan hun ville at begravelsen hennes skulle vre, virker det som om hun allerede hadde bestemt seg; en trist, blomsterkledd sjel som vandret ensom uansett hvor mange mennesker hun hadde rundt seg.

Og helt til slutt - skulle du noensinne vre s deppa at du vil kutte deg selv eller vurdere ta livet ditt, er jeg alltid her for deg; det hadde vrt uendelig mye bedre om folk som har det vondt, i stedet for lukke seg inne i sin egen tankeverden der man tar frem kniven og spiser hvite piller, kunne stole p at det ogs finnes mennesker som bryr seg om dem, akkurat som du brydde deg om Eline. Jeg er verdens strste rotekopp og en kreativ tragedie av dimensjoner, men hjertet mitt kan man stole p, noe som bde gjelder deg og andre jeg kjenner. Hvis du noengang skulle trenge meg, er jeg alltid her - OK?

Det hjelper ikke leve i et samfunn med materielle goder nr folk er s ensomme at mange hundre tar livet sitt hvert eneste r her i Norge, og tenringer bruker kniver og barberblader til kutte seg, og nsker d. Et slikt samfunn er ikke et samfunn skapt for mennesker, og dette er det sannelig p tide gjre opprr mot; hva er det vi er s redde for...?

Brian

23.06.2012 kl.15:38

Unnskyld om det forrige innlegget hres litt vilt ut i et samfunn der man helst br forholde seg til uekte masker og spille bestemte roller, men jeg mtte bare f det ut; tror forresten det ogs er andre som m vre svrt lei seg for at Eline dde - ubeskrivelig trist tenke p hvordan storessteren hennes har det n: fragileme.blogg.no/1304497806_04mai2011.html

S det er sant nok at man lever og bestemmer over sitt eget liv, men begr man selvmord, er det andre som m sitte igjen med sorgen...

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv