hits

The last something that ment anything

Tanker...
Hva om..?

2 kommentarer

Brian

23.06.2012 kl.13:29

Hva om...? Har tenkt den samme tanken mange ganger, men det som har skjedd, har allerede skjedd, så vondt det enn kan høres ut. Når det gjelder Eline, tror jeg alle skulle ønske ting hadde vært helt annerledes - selv skulle jeg ønske jeg hadde hatt krefter til å lese bloggen hennes i det siste, og få skrevet brevet jeg ønsket å skrive, men tiden lar seg ikke skru tilbake, dessverre.

Så det jeg vil gjøre nå, er å likevel skrive dette brevet - et brev til en glemt rose - kanskje det kan bli lest av andre jenter som også flittig bruker kniven til å kutte seg, og ønsker å ta livet sitt. Eline er borte nå, men et eller annet sted i landet kommer ei jente i tenårene til å forsøke å ta overdose i natt eller en annen dag; kanskje hun ikke klarer det denne gangen, men prøver hun om og om igjen, kommer hun til å klare det til slutt; det er vondt som bare det, men slik er det bare - og spør du meg, er det på tide å gjøre noe med dette vanviddet, her, i "verdens beste land".

Eline hadde et varmt hjerte og hun brydde seg - det vet du selv - og det er ufattelig trist at hun sa farvel til en verden som trengte henne mer enn hun ante; skulle ønske hun hadde gitt livet enda en sjanse, for uansett hvordan det enn er der og da, har man bare ett liv - en eneste sjanse til å leve - og den dagen man er død, er denne sjansen borte for alltid. For alltid.

Forresten - beklager hvis jeg skriver noe galt nå, men er både sliten og lei meg etter at jeg fikk vite at hun er død; vet ikke hva hun hette til etternavn, men hvis du får vite når begravelsen blir, hadde det vært fint om du kunne skrive det her i bloggen, eller sende en e-post; vet ikke om familien vil ha en privat, stille begravelse, eller om kanskje også andre kan komme. Kan du gjøre det, hadde det vært veldig snilt av deg.

Uansett tror jeg ikke du bør ha noen skyldfølelse, for det var tydeligvis mange som brydde seg om henne, men når man leser bloggen hennes der hun i april skrev om hvordan hun ville at begravelsen hennes skulle være, virker det som om hun allerede hadde bestemt seg; en trist, blomsterkledd sjel som vandret ensom uansett hvor mange mennesker hun hadde rundt seg.

Og helt til slutt - skulle du noensinne være så deppa at du vil kutte deg selv eller vurdere å ta livet ditt, er jeg alltid her for deg; det hadde vært uendelig mye bedre om folk som har det vondt, i stedet for å lukke seg inne i sin egen tankeverden der man tar frem kniven og spiser hvite piller, kunne stole på at det også finnes mennesker som bryr seg om dem, akkurat som du brydde deg om Eline. Jeg er verdens største rotekopp og en kreativ tragedie av dimensjoner, men hjertet mitt kan man stole på, noe som både gjelder deg og andre jeg kjenner. Hvis du noengang skulle trenge meg, er jeg alltid her - OK?

Det hjelper ikke å leve i et samfunn med materielle goder når folk er så ensomme at mange hundre tar livet sitt hvert eneste år her i Norge, og tenåringer bruker kniver og barberblader til å kutte seg, og ønsker å dø. Et slikt samfunn er ikke et samfunn skapt for mennesker, og dette er det sannelig på tide å gjøre opprør mot; hva er det vi er så redde for...?

Brian

23.06.2012 kl.15:38

Unnskyld om det forrige innlegget høres litt vilt ut i et samfunn der man helst bør forholde seg til uekte masker og spille bestemte roller, men jeg måtte bare få det ut; tror forresten det også er andre som må være svært lei seg for at Eline døde - ubeskrivelig trist å tenke på hvordan storesøsteren hennes har det nå: fragileme.blogg.no/1304497806_04mai2011.html

Så det er sant nok at man lever og bestemmer over sitt eget liv, men begår man selvmord, er det andre som må sitte igjen med sorgen...

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv