hits

We were all alone hiding in the same room

Vi er alle så ulike og unike.
Alle sørger forskjellig, og alle har sine egne måter å komme gjennom den på.

Jeg har helt forskjellige sorgmønster, til forskjellige ting.

Et "tiltak" for meg, for å jobbe meg gjennom sorgen over de døde, de tapte, er å bruke en ballong. Det hørtes kanskje sprøtt ut, men for meg er det faktisk blitt noe fint, en støtte.
Det jeg gjør, er å finne en ballong i en farge som for meg passer, enten til sorgen eller den tapte. Så blåser jeg den opp. Med en god tusj skriver jeg navn, kanskje dato, ord, sitater og kanskje en siste hilsen. Noe som for meg gjør ballongen til et konkret symbol på hvem jeg sørger over.
Så kan man for eksempel slippe ballongen og se den flyte opp mot himmelen (da må man helst ha helium). Det jeg velger å gjøre er derimot og bare beholde ballongen. Jeg lar den bli liggende helt til den etterhvert er tom for luft. Hvorfor?
- Det gir meg tid. Tid til å sørge, tid til å føle på sorgen og jobbe meg gjennom den.
Det som skjer, for meg, er at etterhvert som ballongen minsker, så gir sorgen også etter. Etterhvert blir det mer og mer plass til andre ting, andre tanker og følelser. Ikke misforstå, den tapte vil være med meg alltid, men jeg kan ikke være i en sorgtilstand til evig tid. Det går ikke, enn så brutalt det er, så livet gå videre. Jeg tror det er noe alle forstår.
Når ballongen omsider er tom for luft, tar jeg den med ut. Kanskje begraver jeg den ett sted, eller slipper den et sted. Dette blir altså et, igjen ganske konkret, symbol på å gi slipp på sorgen.

Denne gangen er ballongen blå. Som himmelen, som havet, som klarhet, renhet, og tristhet.
Det er hennes ballong.
Den ligger i stolen. Jeg tenker mye på denne vakre jenta jeg aldri møtte.
Sjelen som jeg fant så mye av meg selv i. Hver gang ballongen lyser mot meg, så er det akkurat som om jeg ikke føler meg så alene lenger.
Som om hun er i nærheten.
Når det ikke er luft i den lenger, så vet jeg at hun ber meg gå videre. Da skal jeg ta ballongen ned til elven og se den flyte avgårde.
-Da vet jeg at hun er fri.


"Vi trenger alle tid til å føle på det vi føler, og det skal vi få.
Likevel må det være et punkt der vi fortsetter å leve."

 

 

 Som tidligere nevnt har jeg, etter hennes bortgang, funnet ut en del ting jeg ikke visste fra før. Blant annet at vi hadde en del felles bekjente, og ikke minst at huset hennes bare er noen få minutter unna leiligheten min. Det har seg faktisk slik at jeg går forbi der hvis jeg går til og fra jobb. Sannsynlighetene for at jeg har gått forbi henne, møtt henne på butikken eller ett eller annen sånn er faktisk ganske stor. Det er en sprø tanke.
Verden er langt fra så stor og ensom som vi noen ganger tror og føler.

 ♥

Én kommentar

Brian

24.06.2012 kl.21:47

Veldig fint skrevet, og ballongen må være en kreativ måte å takle sorg på. Ellers har jeg også skrevet noe tankevekkende om selvmord idag, og skulle du ha lyst til å lese det, har jeg laget en lenke fra navnet mitt over denne kommentaren.

Ta vare på deg selv, for du er ikke alene med følelsene dine; jeg bryr meg om deg, det gjør jeg virkelig. Riktignok kommenterer jeg mye sjeldnere enn andre fordi jeg skriver lengre innlegg og er utslitt mestparten av tiden, men trenger du trøst eller oppmuntring, er jeg her hvis du noengang skulle trenge meg.

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv