hits

I avisa.

N er det offisielt. Ddsannonsen din var der i dag. Faen. N kan jeg ikke late som lenger. Jeg kan ikkeleke naiv tenke at det er en misforstelse, eller en ond spk.

Det er over.

Det er faktisk helt over.

Jeg m rlig si at det gir meg ikke srlig hp.

Det gjr meg sint ogs. Althun fr er en liten notis, en bitteliten firkant med kalde fakta og en varm setning. Det er nesten latterlig. Kanskje ikke latterlig, men feil! - Feigt.

Du blir aldri treogtjue!
Det er en tragedie, et tap, et svikfra samfunnet - av dimensjoner.
Det at du ble tvunget inn i et hjrne,mtte finne frem det hvite flagget og overgi deg til fienden,
det betyr ikke at du ikke betydde mer enn en liten firkant.

Ulykker fr side opp og side ned, med gode ord og varme tanker om dem som ble revet fra oss.
Krigsofre og soldater blir hedret i mange dager og mer etter sin brutale bortgang.
Fysisk syke blir srget over og det blir stilt mange sprsml om ikke vi kunne gjort mer, forsket mer, behandlet mer, osv.

Som om det ikke er noe galt som har skjedd
Som omhun ikke kjempet og kriget
Som om ingen burde gjre noe

Selvmord snakker vi ikke om, vi skriver iallefall ikke om det. Med det, s sier vi faktisk at de tapte sjelene ikke er verdt noe, ikke var verdt noe.
- Det er klar beskjed, s hvorfor godtar vi det bare?

Hvordan er det sok at medmennesker skal f ha det s vondt at de ikke ser en annen utvei enn dden?
Hvordan kan du vre s kald at du bare str ser p de dende, uten engang rekke ut en hnd?
Ingen gjr noe!

Hvorfor kan vi ikke se dem, selv ikke etter at de er borte?

Er det ingen som skjnner at mangelen p kommunikasjon, penhet, aksept, forstelse, medlidenhet, og ikke minst respekt - at mangelen p alt dette er med p dytte noen av verdens vakreste over kanten?

Verden er gal. Eller kanskje det er meg. Jeg forstr meg iallefall ikke p den.

Psykisk syke;
- de skjulte
- de utsttte
- de usynlige

...

Vi ga dem alle rett til slutt.

11 kommentarer

Brian

25.06.2012 kl.20:44

Glimrende sagt; fullstendig enig i det du skriver. Etter 22. juli skulle alle vre s medmenneskelige; man hang opp blomster, viftet med roser, og nesten alle var enige i at n var Norge blitt et fantastisk sted leve i. Verdens beste land, verdens beste helsevesen - og man kunne stolt sl seg p brystet og vite at alt var s godt som det kunne bli.

Vel - ikke absolutt alle var enige i dette. For de som visste litt mer, de visste at det ikke ville bli frre mobbeofre p skolene uansett hvor mange roser man enn viftet med. Det ville ikke bli frre folk som sliter psykisk. Det ville ikke bli frre selvmord. Rosene ville visne, folk ville la livet g videre og la hverdagen g sin gang. Mens trene rant bak lukkede drer.

Regnbuens Glemte Roser. Det er det jeg har valgt kalle de glemte, de som aldri fr overskrifter i avisene eller demonstrasjonstog for deres sak, de som ingen legger merke til fordi de ikke har krefter til gjre seg bemerket. Regnbuens Glemte Roser. De vakre blomstene som vokser i regnbuens skygge, som ingen legger merke til fordi alle ser seg blinde p regnbuen.

Eline var en slik glemt rose. Jenta jeg en gang var forelsket i, denne flotte jenta som slet med anoreksi, og som det idag bare er en svart gravstein av, var en glemt rose. De utallige mobbeofrene p landets skoler, der noen forsker ta livet sitt som 10-ringer mens andre fr store problemer som varer lenge etter at skolen slutter, er glemte roser.

Det er derfor jeg har lest s mange triste blogger siden februar, det er derfor jeg har ftt opp brian,no og hatt planer om gjre s mye mer uten at kreftene har strukket til, det er derfor jeg skulle skrive et langt brev til alle dem jeg har lest bloggene til, det er derfor jeg engasjerer meg i dette helt frivillig - fordi jeg bryr meg om de glemte rosene samfunnet i Verdens Beste Land fullstendig har glemt.

Men vet du, Urobat - jeg er bare et lite menneske og jeg har ikke flere krefter enn de jeg faktisk har. Flgelig klarer jeg det ikke alene; det blir bare med forskene. Jeg blir mer enn gjerne med p et opprr mot mobbing, dmming av andre, kroppspress, slankehysteri, drlig helsevesen der man forsker lse problemer med piller i alle regnbuens farger i stedet for ta seg tid til lytte til menneskene det gjelder; jeg vil veldig gjerne gjre noe. Men s lenge jeg str helt alene, har jeg rett og slett ikke krefter til gjre srlig mye mer enn det jeg gjr n; nr jeg leser blogger, lever jeg meg inn i andres situasjon og forstr flelsene deres, og nr jeg skriver, legger jeg meg selv inn i ordene jeg skriver, og dette tar p kreftene - jeg skulle s gjerne ha gjort mer, men jeg er allerede utmattet.

S jeg blir gjerne med p et opprr mot denne urettferdigheten, jeg vil ikke at den triste jenta som kommer til forske ta livet sitt i natt, gjr det; jeg vil at folk skal kjenne til skjebnene til de glemte rosene, menneskene samfunnet vrt har glemt. Men jeg klarer ikke gjennomfre dette opprret helt p egen hnd, dessverre.

Ulrikke Lykkels

25.06.2012 kl.23:18

Hvilken avis sto det i?

Brian

25.06.2012 kl.23:49

Ulrikke: Aftenposten, men annonsen ligger ogs ute p nettet (hper det er i orden at jeg legger ved nettadressen her i bloggen):

http://tux.aftenposten.no/personalia/paperadsobi/794962.pdf

Skulle inderlig nske at man kunne skru tiden tilbake...

Brian

26.06.2012 kl.00:48

Og mens man snakker om bry seg mer, skulle jeg nske flere hadde kommentert denne bloggen; tror den flotte jenta som skriver den hadde hatt godt av vite at flere bryr seg om henne - bortsett fra meg, er det bare ei annen jente som har kommentert i lpet av dette ret. Bloggen jeg tenker p, er heavensangels.blogg.no

Jovisst er det uendelig trist nr folk dr, for Eline var unik og uerstattelig, men man oppnr dessverre ikke noe ved srge nr det fortsatt er s mange der ute som har det vondt; man m bare g videre p livets harde vei, og ikke vre redd for bry seg litt mer; det er ikke de som kommer p forsiden i avisene som trenger mest sttte, men de glemte, de minste. Akkurat som p skolen - det er ikke klassens mest populre som gleder seg mest over komplimentene vedkommende fr, men den som str i kroken, som ingen bryr seg om.

Derfor m man vge tenke annerledes, og i stedet for flge resten av flokken som stirrer seg blinde p regnbuen, heller legge merke til blomstene som vokser i skyggen av den, de vakre rosene ingen legger merke til.

Nuka Malou

26.06.2012 kl.05:31

Et av de vakreste innleggene jeg har lest p en blogg. Det er selve sannheten. Hvorfor sjules det psykiske? Det er som elefanten i rommet ingen snakker om.

Men jeg har faktisk en liten solskinnshitorie (hvis det er lov til kalle det det) nr det gjelder det temaet. En venn av meg tok livet sitt grunnet tvangslidelser. Etter hans dd opprettet familien fond til innsamling for mennesker med tvangslidelser, for videre forskning osv. Pluss at vi vennene hans lagde en bok. Vi samlet alle hver vr historie om vrt forhold til ham og samlet det til sammen til en bok for hedre han. Hans kamp og hans mot. Han var en helt.

F vekk tabuen og vis frem alle helter, ikke bare de som har kjempet ytre kamper, men ogs de som har kjempet indre.

Igjen, flott innlegg!

psykiska

27.06.2012 kl.21:17

Tenker p deg <3

Brian

28.06.2012 kl.23:15

Og idag, dagen for Elines begravelse, kommer VG med flgende overskrift i krigstyper; "Stor meningsmling: JA, VI ER S LYKKELIGE". Det sier vel alt.

Selv var jeg i begravelsen, og den gjorde et uutslettelig inntrykk; det seremonielle var slik Eline hadde nsket seg, til og med Maria Mena kom og sang, men alt dette betyr ingen verdens ting s lenge Eline aldri mer kan le eller vkne opp til en ny soloppgang - det som jeg derimot aldri kommer til glemme, er den hvite kisten pyntet med hvite roser, Regnbuens glemte roser. Her var denne flotte jenta som fortjente s uendelig mye mer enn d i en alder av 22 r fordi hun ikke passet inn i A4-samfunnet, som var s glad i dyr, som kom med s mange oppmuntringer til andre enda hun selv hadde det vanskelig, denne flotte jenta som verden virkelig trengte, og hun hadde tatt de ddelige pillene p et sted som ligger et kvarter unna der jeg bor. Uten at jeg kunne gjre noe for hindre dette.

Samtidig som VG p forsiden forkynner hvor lykkelige vi alle er.

T

29.06.2012 kl.13:02

Ulrikke Lykkels: Aftenposten..

T

29.06.2012 kl.13:07

Brian: Trust me, jeg s det... Det er virkelig drlig timing...
Godt hre det var en verdig begravelse. En kollega og venn av meg var der ogs, s jeg fler meg p en mte representert. Begravelser er s personlige...
Interessant at du ogs bor i nrheten. Fr meg til tenke at det nok ikke er s umulig at jeg har mtt p deg. Verden er ufattelig liten...

T

29.06.2012 kl.13:09

psykiska: <3 Tenker p deg ...

T

29.06.2012 kl.13:11

Nuka Malou: Tusen fantastiske takk for kommentaren. Jeg skjnner hva du mener, og jeg tror vi kan kalle det en solskinnshistorie, vi vet jo hva vi mener med det... Det er godt nr noen tar opp kampen. Kan jeg sprre hva boken het?
Hrtes ut som vi er svrt enige.

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv