hits

I avisa.

Nå er det offisielt. Dødsannonsen din var der i dag. Faen. Nå kan jeg ikke late som lenger. Jeg kan ikke leke naiv å tenke at det er en misforståelse, eller en ond spøk.

Det er over.

Det er faktisk helt over.

Jeg må ærlig si at det gir meg ikke særlig håp.

 

Det gjør meg sint også. Alt hun får er en liten notis, en bitteliten firkant med kalde fakta og en varm setning. Det er nesten latterlig. Kanskje ikke latterlig, men feil!   - Feigt.

Du blir aldri treogtjue!
Det er en tragedie, et tap, et svik fra samfunnet - av dimensjoner.
Det at du ble tvunget inn i et hjørne, måtte finne frem det hvite flagget og overgi deg til fienden,
det betyr ikke at du ikke betydde mer enn en liten firkant.

Ulykker får side opp og side ned, med gode ord og varme tanker om dem som ble revet fra oss.
Krigsofre og soldater blir hedret i mange dager og mer etter sin brutale bortgang.
Fysisk syke blir sørget over og det blir stilt mange spørsmål om ikke vi kunne gjort mer, forsket mer, behandlet mer, osv.

Som om det ikke er noe galt som har skjedd
Som om hun ikke kjempet og kriget
Som om ingen burde gjøre noe

Selvmord snakker vi ikke om, vi skriver iallefall ikke om det. Med det, så sier vi faktisk at de tapte sjelene ikke er verdt noe, ikke var verdt noe.
- Det er klar beskjed, så hvorfor godtar vi det bare?

Hvordan er det så ok at medmennesker skal få ha det så vondt at de ikke ser en annen utvei enn døden?
Hvordan kan du være så kald at du bare står å ser på de døende, uten engang å rekke ut en hånd?
Ingen gjør noe!

Hvorfor kan vi ikke se dem, selv ikke etter at de er borte?

Er det ingen som skjønner at mangelen på kommunikasjon, åpenhet, aksept, forståelse, medlidenhet, og ikke minst respekt - at mangelen på alt dette er med på å dytte noen av verdens vakreste over kanten?

 

Verden er gal. Eller kanskje det er meg. Jeg forstår meg iallefall ikke på den.

Psykisk syke;
- de skjulte
- de utstøtte
- de usynlige

...

Vi ga dem alle rett til slutt.

11 kommentarer

Brian

25.06.2012 kl.20:44

Glimrende sagt; fullstendig enig i det du skriver. Etter 22. juli skulle alle være så medmenneskelige; man hang opp blomster, viftet med roser, og nesten alle var enige i at nå var Norge blitt et fantastisk sted å leve i. Verdens beste land, verdens beste helsevesen - og man kunne stolt slå seg på brystet og vite at alt var så godt som det kunne bli.

Vel - ikke absolutt alle var enige i dette. For de som visste litt mer, de visste at det ikke ville bli færre mobbeofre på skolene uansett hvor mange roser man enn viftet med. Det ville ikke bli færre folk som sliter psykisk. Det ville ikke bli færre selvmord. Rosene ville visne, folk ville la livet gå videre og la hverdagen gå sin gang. Mens tårene rant bak lukkede dører.

Regnbuens Glemte Roser. Det er det jeg har valgt å kalle de glemte, de som aldri får overskrifter i avisene eller demonstrasjonstog for deres sak, de som ingen legger merke til fordi de ikke har krefter til å gjøre seg bemerket. Regnbuens Glemte Roser. De vakre blomstene som vokser i regnbuens skygge, som ingen legger merke til fordi alle ser seg blinde på regnbuen.

Eline var en slik glemt rose. Jenta jeg en gang var forelsket i, denne flotte jenta som slet med anoreksi, og som det idag bare er en svart gravstein av, var en glemt rose. De utallige mobbeofrene på landets skoler, der noen forsøker å ta livet sitt som 10-åringer mens andre får store problemer som varer lenge etter at skolen slutter, er glemte roser.

Det er derfor jeg har lest så mange triste blogger siden februar, det er derfor jeg har fått opp brian,no og hatt planer om å gjøre så mye mer uten at kreftene har strukket til, det er derfor jeg skulle skrive et langt brev til alle dem jeg har lest bloggene til, det er derfor jeg engasjerer meg i dette helt frivillig - fordi jeg bryr meg om de glemte rosene samfunnet i Verdens Beste Land fullstendig har glemt.

Men vet du, Urobat - jeg er bare et lite menneske og jeg har ikke flere krefter enn de jeg faktisk har. Følgelig klarer jeg det ikke alene; det blir bare med forsøkene. Jeg blir mer enn gjerne med på et opprør mot mobbing, dømming av andre, kroppspress, slankehysteri, dårlig helsevesen der man forsøker å løse problemer med piller i alle regnbuens farger i stedet for å ta seg tid til å lytte til menneskene det gjelder; jeg vil veldig gjerne gjøre noe. Men så lenge jeg står helt alene, har jeg rett og slett ikke krefter til å gjøre særlig mye mer enn det jeg gjør nå; når jeg leser blogger, lever jeg meg inn i andres situasjon og forstår følelsene deres, og når jeg skriver, legger jeg meg selv inn i ordene jeg skriver, og dette tar på kreftene - jeg skulle så gjerne ha gjort mer, men jeg er allerede utmattet.

Så jeg blir gjerne med på et opprør mot denne urettferdigheten, jeg vil ikke at den triste jenta som kommer til å forsøke å ta livet sitt i natt, gjør det; jeg vil at folk skal kjenne til skjebnene til de glemte rosene, menneskene samfunnet vårt har glemt. Men jeg klarer ikke å gjennomføre dette opprøret helt på egen hånd, dessverre.

Ulrikke Lykkeløs

25.06.2012 kl.23:18

Hvilken avis sto det i?

Brian

25.06.2012 kl.23:49

Ulrikke: Aftenposten, men annonsen ligger også ute på nettet (håper det er i orden at jeg legger ved nettadressen her i bloggen):

http://tux.aftenposten.no/personalia/paperadsobi/794962.pdf

Skulle inderlig ønske at man kunne skru tiden tilbake...

Brian

26.06.2012 kl.00:48

Og mens man snakker om å bry seg mer, skulle jeg ønske flere hadde kommentert denne bloggen; tror den flotte jenta som skriver den hadde hatt godt av å vite at flere bryr seg om henne - bortsett fra meg, er det bare ei annen jente som har kommentert i løpet av dette året. Bloggen jeg tenker på, er heavensangels.blogg.no

Jovisst er det uendelig trist når folk dør, for Eline var unik og uerstattelig, men man oppnår dessverre ikke noe ved å sørge når det fortsatt er så mange der ute som har det vondt; man må bare gå videre på livets harde vei, og ikke være redd for å bry seg litt mer; det er ikke de som kommer på forsiden i avisene som trenger mest støtte, men de glemte, de minste. Akkurat som på skolen - det er ikke klassens mest populære som gleder seg mest over komplimentene vedkommende får, men den som står i kroken, som ingen bryr seg om.

Derfor må man våge å tenke annerledes, og i stedet for å følge resten av flokken som stirrer seg blinde på regnbuen, heller legge merke til blomstene som vokser i skyggen av den, de vakre rosene ingen legger merke til.

Nuka Malou

26.06.2012 kl.05:31

Et av de vakreste innleggene jeg har lest på en blogg. Det er selve sannheten. Hvorfor sjules det psykiske? Det er som elefanten i rommet ingen snakker om.

Men jeg har faktisk en liten solskinnshitorie (hvis det er lov til å kalle det det) når det gjelder det temaet. En venn av meg tok livet sitt grunnet tvangslidelser. Etter hans død opprettet familien fond til innsamling for mennesker med tvangslidelser, for videre forskning osv. Pluss at vi vennene hans lagde en bok. Vi samlet alle hver vår historie om vårt forhold til ham og samlet det til sammen til en bok for å hedre han. Hans kamp og hans mot. Han var en helt.

Få vekk tabuen og vis frem alle helter, ikke bare de som har kjempet ytre kamper, men også de som har kjempet indre.

Igjen, flott innlegg!

psykiska

27.06.2012 kl.21:17

Tenker på deg <3

Brian

28.06.2012 kl.23:15

Og idag, dagen for Elines begravelse, kommer VG med følgende overskrift i krigstyper; "Stor meningsmåling: JA, VI ER SÅ LYKKELIGE". Det sier vel alt.

Selv var jeg i begravelsen, og den gjorde et uutslettelig inntrykk; det seremonielle var slik Eline hadde ønsket seg, til og med Maria Mena kom og sang, men alt dette betyr ingen verdens ting så lenge Eline aldri mer kan le eller våkne opp til en ny soloppgang - det som jeg derimot aldri kommer til å glemme, er den hvite kisten pyntet med hvite roser, Regnbuens glemte roser. Her var denne flotte jenta som fortjente så uendelig mye mer enn å dø i en alder av 22 år fordi hun ikke passet inn i A4-samfunnet, som var så glad i dyr, som kom med så mange oppmuntringer til andre enda hun selv hadde det vanskelig, denne flotte jenta som verden virkelig trengte, og hun hadde tatt de dødelige pillene på et sted som ligger et kvarter unna der jeg bor. Uten at jeg kunne gjøre noe for å hindre dette.

Samtidig som VG på forsiden forkynner hvor lykkelige vi alle er.

T

29.06.2012 kl.13:02

Ulrikke Lykkeløs: Aftenposten..

T

29.06.2012 kl.13:07

Brian: Trust me, jeg så det... Det er virkelig dårlig timing...
Godt å høre det var en verdig begravelse. En kollega og venn av meg var der også, så jeg føler meg på en måte representert. Begravelser er så personlige...
Interessant at du også bor i nærheten. Får meg til å tenke at det nok ikke er så umulig at jeg har møtt på deg. Verden er ufattelig liten...

T

29.06.2012 kl.13:09

psykiska: <3 Tenker på deg å...

T

29.06.2012 kl.13:11

Nuka Malou: Tusen fantastiske takk for kommentaren. Jeg skjønner hva du mener, og jeg tror vi kan kalle det en solskinnshistorie, vi vet jo hva vi mener med det... Det er godt når noen tar opp kampen. Kan jeg spørre hva boken het?
Hørtes ut som vi er svært enige.

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv