hits

Keeping busy

Jeg har bedre dager. Opptatte dager. Jeg jobber hver dag, drar på shopping, snakker i telefonen, treffer folk. Jeg orker ikke stillhet, orker ikke stoppe. Jeg sliter meg ut, og det er faktisk min måte å overleve på akkurat nå. Når jeg er hjemme, eller alene, så ser jeg serier, filmer og hører på musikk mens jeg gjør alt mulig annet. Jeg rømmer inn i andres verdner, slik at jeg slipper mitt eget hode. Det er godt å rømme. Virkeligheten er ikke trygg. Når jeg stopper opp, så føler jeg meg ikke trygg. Så jeg står på, sier "ja takk gjerne" til flere vakter, tilbyr meg å jobbe ekstra og passer på å virkelig stå på når jeg er på jobb. Det er godt å ikke ha tid til å tenke. Jeg kjenner at det gjør meg lettere.

On a sidenote; "I don't know" - means; "I don't wanna tell you"

 


Kommentar:
Jeg ser bort på ballongen, og kan se for meg sånn omtrentlig hvordan hun ville kommentert. Hun ville sett tvers igjennom innlegget, og skrevet noe sånt som: "Godt å høre at du har det litt bedre, men pass på å ikke slit deg helt ut. Pass på deg selv vennen <3"


Jeg har egentlig veldig lyst å gå tur, men da får tankene mine plass, for god plass er jeg redd. Jeg orker ikke gråte mer. Det er så forjævlig. Det gjør alt for vondt. Det sliter meg ut. Jobb, stress, kjas og mas er ingenting i forhold til det å gråte. Når jeg kjenner tankene begynne å snike seg innpå, så gjør jeg meg klar til å sove. De skal ikke få sjansen. Jeg legger meg godt til rette under dyna, og setter på en serie eller en film. Gjerne noe jeg har sett omtrent 100 ganger før. På den måten kan jeg drømme meg inn i andres oppdiktede virkelighet.

Det er vanskelig å skrive på bloggen nå, jeg kjenner for mye på følelsene mine. Jeg skal svare på kommentarene, men i morgen. Det er så sårt nå. Også merker jeg at tårene begynner å presse bak øynene. Jeg takler det bare ikke, så vi får snakkes.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv