hits

The big A

I dag har vært en ... vel, jeg vet ikke. Det har vært en dag, en mandag. Jeg våknet rimelig tidlig, så fant jeg ut at jeg igrunnen ikke hadde noe jeg skulle stå opp for, så jeg sov litt til. Ellers gjorde jeg ikke så mye før jobb, så en film, tok litt oppvask, ikke noe spesielt. Jeg har en rar følelse i meg om dagen. Ikke en "dans oppå bordet - utadæsjælopplevelse (på gølvet)"-greie, men jeg føler som om jeg ikke er helt tilstede. Ikke i min egen kropp og sinn, ikke i verden. Som om verden er et annet sted. Vanskelig å beskrive. Som om jeg svever.

Uansett, så skulle jeg på jobb. Fra sekundet jeg satte meg ned på banen så kom angsten. Ikke snikende, men som en voldsom bølge som skylte over meg. Jeg kjempet hardt mot den opp bakken til jobb. Tror aldri jeg har gått så sakte og blitt så andpusten på den strekningen før...
Jeg følte meg så liten, så ubrukelig, så stygg og uverdig. Jeg begynte å tenke at ingen på jobb liker meg, at de helst ikke vil ha meg der i det hele tatt.
- Altså veldig mange paranoide og selvdestruktive tanker. Jeg knyttet nevene, pustet så sakte og dypt som mulig...

Dette med pust sliter jeg med. Jeg glemmer å puste ut, så det ender alltid med at jeg holder pusten istedenfor. Noe som, hvis du lurte, ikke akkurat hjelper mot hyperventilering. Jeg var nære på å snu flere ganger. Det er ikke likt meg. Det hender jeg har angst på vei til og på jobb, men det er ikke ofte. Som jeg har nevnt flere ganger før, så er jobb som regel min redning, jeg trives godt der. Rasjonelle meg fikk snakket litt fornuft til angsten, eller jeg vet ikke. Jeg kom meg på jobb iallefall, og etter et par timer med litt opp og ned og frem og tilbake, så ga angsten seg. Seier! Jeg skulle ikke stenge i dag (som jeg vanligvis gjør), men sitte i kassa. Det var på en måte bra, for det er godt å ikke ha alt ansvaret for butikken når man kriger mot angsten, men samtidig så skal jeg love deg at å sitte i kassa mens man kjemper,heller ikke er særlig lett. Spesielt ikke når angsten er basert på mindreverdighet.
Bortsett fra at jeg spacet litt ut et par ganger, så tror jeg ikke du kunne merket forskjell på meg. Masken og zombie-kassa-modus er altfor tillært. - And the Oscar goes to...

Da angsten ga seg var jeg rastløs. Noe jeg ofte blir etter angsten har gitt seg, eller jeg har gitt meg. En annen ting er at jeg fikk en veldig søt smak i munnen, som om jeg har spist en skje med rent sukker eller noe. Når jeg tenker over det, så er det faktisk flere ganger jeg kan huske den smaken fra etter en angsperiode.
Er det noen flere som har kjent den ekstremt søte smaken, etter angst?
Noen som vet hva det kan komme av?


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv