hits

Irritabel

Jeg er sint. Jeg er møkklei og fryktelig irritabel.
Jobb idag var egentlig ok, det var bare kjedelig. Og så kom varene kjempesent, med to treige idioter.

I dag er bare ikke min dag. Jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke på jobb i morgen. Herregud jeg er så sliten. Alle bare pusher på. Det er bare mas og klaging og syting fra alle kanter. Jeg gidder ikke høre mer! Jeg er så lei. Jeg har mer enn nok med min egen negativitet, jeg trenger ikke alle andres i tillegg. Og for så idiotiske småting. Herregud! Hvis det er de største problemene du har, så be freaking happy. Jeg henger så langt utfor allerede, jeg trenger ingen dytt, ellers takk. Kan dere ikke se det? Kan dere virkelig ikke se at jeg nesten ikke får puste? At jeg føler meg kvalt av livet, av alt, av dere. Nei, det er langt fra deres skyld, og dere gjør ingenting galt. Det er meg. Jeg vet det, og jeg mener ikke noe annet. Jeg bare kan ikke forstå at dere ikke ser det.

Jeg orker ikke. Takler ikke. Fikser ikke. Hodet mitt lager mørke planer for hvordan jeg skal komme meg gjennom morgendagen. Det er ikke bra. Det er faktisk virkelig skummelt.

Jeg blir helt gal. Eller jeg er det. Hvordan kan jeg være så usynlig? Det er virkelig alt for lett og bare skli under radaren. Jeg samler. Samler og lager skumle, mørke planer.

 

Det er rart hvordan jeg kan gå rundt på jobb i en uke i strekk, dag ut og dag inn, og føle at jeg dør. Føle at mørke tar fullstendig overhånd. At jeg bare går der, og jobber, snakker med dere, mens uroen herjer inni meg, skriker og hyler. At jeg nesten ikke får puste, at jeg egentlig langt fra orker mer. Sjelen min gråter. Nervene mine er i høyspenn. Angsten sprenger inni meg. Hvorfor tror du jeg skvetter bare noen ser på meg?

Det føles helt sprøtt at jeg bare er der, og dør rett foran øynene deres, og ingen ser meg.

Nei, det gir meg ikke håp det heller...

 

Det gir ikke mening for meg. Jeg er et konstant kaos av eksplosjoner med følelser, jeg bærer alt i meg og kjenner det så tydelig i kroppen. Er det slik at det er usynlig, eller er det slik at du ikke vil se?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv