hits

Over 1 mnd...

Jeg var så naiv og trodde det skulle være bedre, så fort det ikke var 19. lenger. Så godtroende kan man altså være...

Planen min i går om å få sove funket dårlig. Datoen skrek i hodet mitt, og ville ikke gi meg fred. Jeg sovnet i 6-tiden. Våknet halv elleve. Needless to say, så har dette vært en lang og vond dag. Mesteparten av dagen har jeg igrunnen ikke gjort noen ting. Jeg har følt meg tom. Jeg har virkelig ikke orket og tenke, og så har jeg ikke snakket stort. Jeg er ikke veldig til selskap for stakkars roomie som er på besøk. Men, jeg tror og håper hun forstår. Akkurat idag, så ville det seg bare ikke. Hver gang jeg har sett datoen i dag, så har det svimlet for meg. Jeg ble spurt "om det ikke var den nittende idag?", og det føltes som et kraftig spark i magen.

På kvelden dro jeg, søstrene mine, pappa og dama hans ut til dyreparken - vi skulle på Sabeltann! Jeg er oppvokst her, og med Kaptein Sabeltann. Vi drar der hvert år det lar seg gjøre, og synger med på alle sangene, vinker til kapteinen og oppfører oss som små barn. Jeg så virkelig frem til å få en pause fra tomheten. Heldigvis fikk jeg det også. Jeg skal ikke si hun ikke var i tankene mine, men jeg klarte og kose meg, le og føle meg, jeg vet ikke, føle noe, iallefall. Unge som jeg er, kom jeg hjem med ny ring som lyste (jippi!) og et pannebånd med hodeskaller.

Nesten med en gang jeg sank ned i bilsete og vi startet å kjøre hjemover var tomheten tilbake. Jeg kjempet tappert mot gråtkramper og tårer. Jeg orket ikke bryte sammen i bilen, det føltes bare feil. Jeg ble sittende å stirre ut av vinduet, helt borte i min egen verden, eller ingetsted.

Jeg er lettet over at denne dagen er over. Det er ikke det at sorgen og tomheten er borte, langt i fra, men jeg slipper å ha hele datoen som en konstant alarm og påminnelse om at hun ikke er her lenger. Det er ikke lenger en merkedag for at hun er borte. Jeg tenker mer enn nok på det som skjedde, på henne, jeg trenger ikke dager som skriker om det i tillegg, ellers takk.

Nå burde jeg vel sove. Jeg håper jeg drømmer noe fint, som kanskje kan sette noen spor i tomheten inni meg.
Gjerne om kjekke pirater, røvertokt, gull og glitter... Sov godt da *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv