hits

Mild panikk

To timer til legetime. Holder på å tisse på meg av nervøsitet. Jeg aner ikke helt hvorfor, men jeg er på en måte livredd for behandling. Hva om de ser rett igjennom meg? Hva hvis ingen tror meg? Hva hvis de bestemmer at jeg kan klare meg alene? Og skumlest av alt; hva hvis de mener jeg må ha hjelp? Det er så mange potensielle ting som jeg ikke har noe kontroll over. Jeg blir helt dårlig av det.

Jeg har ikke hjertet i halsen, men langt nede i magen. Panikken sitter så dypt og ryster meg ved kjernen. Her jeg ligger flatt på sofaen, kan jeg se hver gang hjertet mitt slår, for magen min og brystet mitt hopper skikkelig høyt. Hele meg dirrer.

Er det ikke rart? Jeg skal til legen, og jeg føler jeg må prestere noe. Jeg klarer bare ikke finne ut av om jeg skal vise legen den blide jenta (som jeg har vist frem i årevis), eller den mørke, skjøre jenta (hun som desperat ønsker å bli sett). Det har lett for å bli en ujevn blanding. En litt overfølsom jente, som er flink til å understreke at det går jo egentlig fint. Fint og flott, vet dere... Dette er en jente ingen tror på eller bryr seg om, og det er kanskje ikke så rart, for hun eksisterer igrunnen ikke. Ikke i meg.

Jeg er livredd, livredd for alt. For det går jo ikke bra. Det går egentlig ikke i det hele tatt. Jeg har en innrømmelse, en mørk hemmelighet som det bare er en annen som vet noe om. Noe sier meg at jeg burde dele det med legen. En annen del av meg vil holde det skjult. Jeg vil skrike det ut, fordi jeg vet det er alvotlig, men så er jeg så redd for da det vil bety, så jeg vil også bare holde masken og smile.

Conflicted much?

Hva skal jeg gjøre?

2 kommentarer

apologize

31.07.2012 kl.14:19

Kjære vennen min<3

Jeg pleier å si til meg selv at når en gruer seg så er det noe som faktisk kommer til å gå bra - en fornyelse som vil stoppe ubehaget i magen, hjerte som slår i hele en. Og den milde panikken som setter seg over alt, den en ikke kan forklare!

Og jeg mener at det er viktig å være ærlig, for den hemmeligheten betyr veldig mye for bedring - er du ikke enig med meg i det? For jeg ser jo, at uansett hvor mørkt og jævlig det er, så har du ikke gitt opp - ikke enda, det bor så mye i deg. Så mye som du ikke ser, den omsorgen du har for din søster, den er mega stor og gull verdt <3 Bare du kunne vist den samme omsorgen, styrken og kampkjempen for deg selv - for bedring, for frihet og trygghet!

Men jeg vil du skal vite, jeg er her - på lyse, gråe og sorte dager - hver eneste dag, i evigheten <3 Som en klegg, som ikke stikker og heller ikke påfører smerte - men som aldri vil slippe taket i deg. Før rettferdigheten har slått til, at du får en mulighet til bedring. Ett ønske om å ønske det bedre, og bli sett for den du er - for du er nydelig! <3

Mangen lykke ønsker sendes deg for legevisitten - er her <3 Og husk, jeg er bare ett tastetrykk unna - everyday :*

T

01.08.2012 kl.14:23

apologize: Klegg <3 Love u!

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv