hits

Håper det beste, men forbereder meg på det verste.

I går var slitsom. Jobb var egentlig ok. Humøret mitt var crazy. Det var et hav av følelser, og de slo meg hardt, vær for seg, i bølger. Jeg var glad, sint, trist, hyper, irritert, fjollete, trøtt, superhappy og suicidal. Det forandret seg så fort. Jeg rakk ikke snu meg, fikk ikke pustet mellom slagene. Det er fint med de positive følelsene, men uansett hva jeg føler, så er det slitsomt når det er så ekstremt intenst. Det knakk meg. Omtrent midt på dagen var jeg utkjørt. Hele kroppen min føltes som den skulle sprenge. Alle følelsene boblet over. På slutten av pausen min, snek jeg meg unna. Helt alene sprakk jeg. To nye røde streker på min hvite kropp. Flott. Jeg følte meg gal. Å gjøre sånn på jobb er bare ikke riktig. Men, du kan ikke si det ikke hjelper...

Nå er jeg i mye bedre humør. Jeg har vært med besteste i dag, og minihenne. De rotter seg sammen mot meg, og er slemme. Så krangler vi litt. Det er så fint. De passer på meg. De er mest gode og snille. Det å bare gå rundt over alt med besteste, eller bare sitte i trappa (som vi seriøst helt sikkert snart må betale leie for å sitte i), det er faktisk det som gir meg styrke. Jeg holder meg oppe for henne, og hun ser etter at jeg blir stående. Hun støtter meg vær gang jeg faller. Alle skulle vært så heldig å ha ei som henne..!

 

Jeg er så opp og ned om dagen at selv jeg har vanskeligheter for å henge med. Det er alltid fint når det er oppe, men det er kjipt når jeg er nede, og jeg har hatt slike perioder før. Utallige ganger før. Det er alltid opp og ned, opp og ned, kanskje til og med opp, opp og ned. Før det blir ned og ned, ned og lenger ned... Krasj. 

Jeg forbereder meg på smellen, jeg prøver å unngå den. Jeg advarer meg selv, og dere. Jeg tar forhåndsregler slik at jeg skal være trygg. For jeg vet, at hvis jeg ikke gjør det nå, så har jeg ikke muligheten senere. Når jeg bare faller og faller så ber jeg ingen ta meg i mot, jeg finner inget sikkerhetsnett. Jeg forsvinner i den mørke, kalde, skarpe avgrunnen.

Jeg vil helst unngå det denne gangen. Jeg har ikke lyst å ned dit igjen. Ikke mer. Nok nå. Så ja, jeg prøver. Jeg kjemper hardt. Jeg er føre var.

Og tro meg, det er krig.
En indre krig.
Det er vanskelig å kjempe mot seg selv.
"Hjelp meg!"
- Neida, det går fint med meg. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv