hits

Bare meg, alene.

Den siste tiden har vært preget av mye. Mange småting og noen store ting. Vanskelige ting. Ikke alle tingene er vonde, men de er vanskelige, og da blir det litt vondt. Hodet mitt har fungert dårlig, og psyken har vært langt fra optimal. Det å være helt avkuttet fra verden har også gjort alt ekstra hardt. 

Søndag var spesielt svart. Den var sånn type svart som jeg ikke helt vet om jeg kommer meg ut av. Jeg sa ikke et ord hele dagen. Jeg hadde jo ingen jeg kunne få kontakt med. Jeg snakket ikke en gang med meg selv. Jeg hvisket litt, det var alt. Jeg hvisket skrik. Jeg var redd jeg var helt alene i hele verden, at alle var borte. Jeg klarte ikke å komme meg opp av senga en ganske lang periode. Fra omtrent halv ett til rett over åtte. Jeg hadde tenkt å stå opp i halv ett-tiden, det var sånn jeg merket at jeg ikke kunne komme meg ut av senga. Jeg måtte så innmari tisse. I litt over syv timer var det slik. Som om senga var en magnet som holdt meg fast. Jeg kunne bevege meg litt der, men klarte ikke rive meg løs. Stuck. Jeg satt fast i mørket og min egen ensomhet.

Natt til mandag ble ikke bra. Jeg hadde en angst og uro som ikke ville roe seg. Jeg visste jeg måtte sove, men panikken var skyhøy. Jeg fant ut at det nok var en god idè å ta en av pillene mine. Bare at jeg tok fler. Så måtte jeg kaste pilleboksen fra meg. Jeg ville jo ikke ta flere. Egentlig, så ville jeg bare snakke med noen. Jeg ville gå ut og dukke opp på døra til noen. Jeg vet jeg kunne gjort det, men så kom jeg meg ikke opp av sengen. Også fant jeg plutselig veldig mange unnskyldninger for ikke å gjøre det. Nei, søndagen funket dårlig.

Mandag bar preg av det. Jeg våknet etter 3-4 timers søvn og  var forferdelig kvalm. Man skal visst ikke ta noe særlig av de pillene. Det var ikke farlig, og det var heller ikke intensjonen, bare så det er sagt. Jeg ville bare få litt fred fra uroen. Jeg kastet opp. Noen timer senere var jeg fortsatt litt kvalm, men tenkte at litt mat måtte være lurt. Det var det ikke. Jeg spiste noen skjeer med yoghurt og en kjeks hele dagen. Selv sent på kvelden, lenge etter jobb, var tanken på mat nok til at kvalmen igjen boblet i halsen. Det var en rar dag. Jeg følte meg veldig rar. Stemmen min hørtes ikke ut som min stemme, ikke i hele går. Det var ikke bare i hodet mitt, det var flere som sa det. Det er noe i meg som ikke er meg. Jeg ser ikke helt ut som jeg gjorde før helgen heller. Jeg vet ikke hva som er annerledes, men noe er forandret. Etter jobb mandagen, på kvelden, var dagen lettet litt, for jeg var ikke lenger alene. Jeg sov godt. Jeg sov ikke alene.

Jeg kjenner at det svarte fra søndagen fortsatt er i meg. Det er ikke så altomsluttende som det var, men det er der. Jeg har vært altfor lenge uten besteste også, det kjenner jeg, veldig! Heldigvis skal jeg snart se henne igjen. Så fort som mulig faktisk.

Jeg tåler ikke å være alene, men jeg takler ikke nærhet. Det er faktisk ikke så lett å få kortene til å gå opp.

Én kommentar

apologize

03.10.2012 kl.11:09

Det er når jeg leser dette jeg blir tom for ord, og tom for virkeligheten </3 Og kjenner på hvor urettferdig livet og hverdagen kan være mot deg, og jeg hater det! Hater at jeg ikke har kunnet vært der for deg, at jeg har vært så utrolig langt borte. På en måte er jeg glad at jeg da ikke visste, for da hadde jeg komt hjem igjen med engang.. Da hadde jeg jo måttet dra fra deg enda engang, det hadde jo ikke gjort noe nytte :/

Jeg er glad du kastet pillene ifra deg, men liker svært lite hvordan mørket i deg hadde kontrollen og tok over. Det gjør meg redd, redd for deg og redd for å plutselig en dag miste deg. Før hjelpen endelig når frem, for den SKAL nå frem! Du er så vakker og verdifull, og du fortjener så mye mer enn dette her! Du fortjener det beste, fordi du er den besteste <3 Jeg er her for deg, alltid <3

Skulle ønskt jeg kunne bare være, sitte stille og passe på deg - gi deg det du trengte/trenger. Men jeg er bare meg, jeg kan nok ikke gi det du trenger - men jeg kan være, når du vil jeg skal være! <3 Det vil jeg aldri slutte med! :*

Og ja, bestestene har vært altfor lenge fra hverandre, burde ikke vært lov - hvorfor er det ikke nedskrevne regler på at så lang tid fra hverandre er straffbart og ulovelig? Det finnes jo så mangen regler og lover i dette landet, kanskje den også finnes om vi leter?! Men nå er vi plutselig ikke så langt fra hverandre igjen, heldigvis. Selv om det enda er problemer som gjør til at vi ikke bare kan hive armene rundt hverandre.. MEN det skal skje snart, veldig snart! Det lover jeg deg <3

Elske deg <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv