hits

Hjelpen er ikke her, og den er heller langt fra nær

En oppdatering hva legen og pillene gjelder.

Først: Jeg har sluttet på pillene. Sånn helt på egenhånd så har jeg ikke tatt en eneste siden tirsdag. Jeg gidder ikke. Jeg har ikke tenkt å snakke med legen om det heller. De funker ikke, de hjelper meg null. Så ja, jeg jeg ferdig.

Så, det siste jeg skrev om legen, var at hun ikke hadde ringt mandag etter sist legetime, slik hun hadde sagt hun skulle. Hun ringte på onsdag, men da måtte hun avslutte veldig fort, helt plutselig. Hun lovte å ringe opp dagen etter, "torsdag ettermiddag", som hun sa. Torsdag kom, fortsatte og gikk. På kvelden hadde jeg møte på jobb, og etter det så jeg at legen hadde ringt. Kvart over ni på kvelden. Fredag jobbet jeg dag, og da var min telefon rukket å blitt sperret, så jeg kunne ikke ringe ut. Jeg så hun hadde ringt en gang. Det var også et ukjent mobilnummer som hadde ringt. En gang. Senere hadde jeg også fått en melding fra det ukjente mobilnummeret:
"Hei Urobat, jeg er en privat praktiserende psykolog,og har ført et brev fra din fastlege om en forespørsel om behandling. Vennligst kontakt meg om du ønsker det,da jeg har mye å gjøre. MvH Psykologen."

Da jeg leste meldingen skjønte jeg hvor lite legen min har fulgt med.  Jeg ble rett og slett forbanna. Eneste grunnen til at jeg dro til nye legen var jo for å slippe å bruke masse tid og penger jeg ikke har på en eller annen privatpraktiserende tulling. Jeg vil ikke ha en ny sånn en. Aller minst en som ikke har tid til å ringe mer enn en eneste gang, og som ikke klarer å skrive en skikkelig sms. Ellers takk, you can keep your precious time, Mr. Privat Assface.
Ja, jeg er fortsatt sint. Siden det har jeg ikke hørt noe. Ikke fra noen av dem. Det er det jeg har sagt hele tiden: Det er ingen som hører.

Sist helg, altså lørdagen etter, så skrev jeg et brev til legen. Det ble langt. Tre maskinskrevne sider. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal sende det eller ikke. Det føles så håpløst uansett. Det ville vært min siste mulighet isåfall.

 

"Systemet": Bortkasta tid og penger. Waste.

3 kommentarer

Brian

08.10.2012 kl.15:43

Skulle jeg gi deg et godt råd, ville jeg si: "Ikke bry deg, for det er rett og slett bortkastede krefter. Ikke stol på det fantastiske norske helsevesenet, ikke stol på legen, ikke stol på pillene - stol på deg selv." Poenget er at dersom man ikke har en tykk lommebok og er prisgitt det offentlige når man virkelig blir syk, ligger man tynt an; med mindre man er usedvanlig heldig, risikerer man å slite seg helt ut - ikke på grunn av sykdommen, men som følge av stresset behandlingen fører med seg. Har man ikke krefter til å løpe fra kontor til kontor, inngå stadig nye avtaler og oppklare utallige misforståelser, er det best å ikke bli syk i Norge.

Vi lever jo i verdens beste land, iallfall ifølge mediene som aldri blir leie av å komme med nye undersøkelser som forteller oss hvor lykkelige vi burde være. Tilsvarende opplegg finnes lenger øst. der den store leder Kim drar fra det ene til det andre overfylte supermarkedet i Nord-Korea. og ser på ting ;)

T

09.10.2012 kl.00:36

Brian: Problemet er jo at jeg ikke kan stole på meg selv lenger...dessverre... men men, d får bare gå som det går. Prøver mitt beste, det er vel alt en kan gjøre... :)

Knut Holt

29.10.2012 kl.22:18

Jeg sender av og til strøsøk i Google for å se hva som kommer opp. Denne gangen søkte jeg på "Stoler ikke på legen".

Det er nok sånn at vi først og fremst må ta ansvar for egen helse. I de fleste tilfellene er cdette tilstrekkelig. Der dette ikke rekker frem, er en prisgitt et samfunn som ikke fungerer. Jeg ser ingen annen løsning på det enn at folk som står hverandre nær må begynne å hjelpe hverandre mer og skvise alle disse offisielle men falske hjelperne ut på sidelinja.

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv