hits

Svik

Jippi jeg har ikke sovet. Alt for mange ting i hodet. Så, just nå, når jeg satt i dusjen, så ble jeg overveldet av følelser og tankekjør. Tankene skrek som store avisoverskrifter. Jeg prøvde å kjenne etter på følelsene mine. Hva var det som stormet i kroppen? Sinne? Frustrasjon? Sorg? Plutselig gikk det opp for meg - jeg føler meg sviktet.

Sviktet av mange som stod/står meg nær. Sviktet av mange av de som skulle hjelpe. Foreldrene mine som aldri så, venner som ga meg opp, de som visste men aldri sa eller gjorde noe, systemet som aldri gadd å bry seg. Jeg føler det var så mange som sviktet.

Jeg sier ikke jeg er perfekt. Jeg sier ikke at jeg aldri sviktet noen. Jeg sier ikke en gang at alle jeg føler meg sveket av, faktisk sviktet meg. Alt jeg sier er at jeg føler meg sviktet. Det gjør vondt. Jeg har ikke tenkt å rettferdiggjøre følelsene mine, jeg føler dem, det holder (!). Jeg skal ikke bortforklare alle de jeg føler sviktet meg, jeg skal ikke undergrave meg selv og følelsene mine.

Jeg føler meg sviktet.
Det var så få som gadd å se,
ingen som tok seg bryet med å gjøre noe.

Var jeg ikke verdt det? 

9 kommentarer

Brian

24.10.2012 kl.09:28

Jeg forstår hvordan du føler det; man kan få mange rare tanker etter en søvnløs natt, men hvis du tenker godt etter, finnes det andre mennesker som har langt større grunn til å føle seg sveket: Jenter som har blitt voldtatt i kriger og konflikter (mye av det i enkelte områder i Afrika), folk som har fått kuttet av armer eller ben av samme grunn, folk som har mistet slektninger og kjære - rekken av grunner til å føle seg sveket eller hate kan være lang for mennesker som har fått hele livet sitt snudd opp-ned som følge av andres handlinger.

Men hjelper det? Som egenterapi i et kort tidsrom - ja. Det er sunt å få ut frustrasjon og innestengte følelser. Men i det lange løp? Nei.

Kanskje har du sett dem - bitre, gamle mennesker som fortsatt husker ting som skjedde for mange år siden mens verden rundt dem går videre; man husket veteranene fra 2 . verdenskrig i 1945, man husket dem i 1950, men ungdommen ville legge krigen bak seg da Elvis kom, og i 1965 da Beatles og Stones for lengst hadde kommet på banen, var 2. verdenskrig omtrent like moteriktig som Justin Bieber vil være om 20 år. Poenget er at livet går videre, og folk vil glemme og la seg underholde; "She Loves You" slo bedre an i platebutikkene enn gamlingene som gnålte om krigen, og det er derfor aviser som Dagbladet er blitt til rene parodier med sine oppslag om pupper og fargen på Mette-Marits nyeste kjole enn fakta om hvor mange mennesker som døde av sult i går.

Mennesker som dveler ved fortiden, går en ensom fremtid i møte; man så det tydelig etter 22. juli - den første måneden var dette den store nyheten, men etter hvert som året gikk og avisene fylte forsidene med siste nytt om Breivik dag etter dag, uke etter uke, måned etter månde, begynte mange å bli temmelig lei av hele opplegget; det ligger i menneskets natur å la livet gå videre.

Det som allerede har skjedd, har simpelthen skjedd; man kan ikke endre dette. Fremtiden, derimot, den kan vi forme. Tårene rant da jeg stod foran Elines hvite kiste etter begravelsen hennes, men selv om jeg synes det er umåtelig trist at Eline ikke er lenger blant oss, dveler jeg ikke ved dette, men fokuserer heller på at ikke flere går samme vei og tar livet sitt; verden trenger mer omtanke og medmenneskelighet; litt mer tid til følelser og stillhet, ikke påtrengende reklame og pipende mobiltelefoner.

Så 11 minutter over klokken 11 om kvelden stod jeg under stjernene både mandag kveld og igår, og selv om jeg ikke fikk øye på en eneste av dem siden det var overskyet begge dagene, visste jeg likevel at de var der, at alt kjaset og maset i samfunnet vårt bare er et støvfnugg i evigheten; skal skrive om dette i bloggen jeg er i ferd med å lage, og fortelle hva jeg tenker i løpet av disse tre minuttene fylt av stillhet. Og jeg stiller også opp idag kveld, så hvis du vil, er også du fortsatt velkommen til å dele stillheten med meg i disse tre små minuttene.

Ta godt vare på deg selv; selv om jeg ikke skriver så mye i bloggen din som jeg gjorde før siden jeg er så sliten, bryr jeg meg om deg; det er derfor jeg skriver dette og håper at du ikke begynner å jage meg med en hevet øks eller motorsag. Likte du forresten humoren i Wumo-tegneserien jeg sendte deg...?

Veitjongen

24.10.2012 kl.09:30

Det er lov å føle svik.

Du er verdt det, ikke glem det! Klem <3

apologize

24.10.2012 kl.11:17

Jeg sier som Veitjongen, vennen - det er lov å føle svik. Og svik er en ekte følelse, ett ekte begrep. Men at det er godt å kjenne på det, nei. Vi alle kjenner jo på svik titt og ofte - desverre har noen fått utdelt å bli sviktet mer enn andre, og kjenner sterkere på det :/ Svik og avvisning, er noen av de følelse bildene jeg ikke liker.

Men, jeg vil aldri svikte - for du er verdt mer enn alle stjernene i universet <3 Og en dag, en dag så kan vi ligge i sånn kul disse, se på stjernene og smile på ekte for engangs skyld <3 Jeg vil alltid være her, mitt alt <3

Hope

24.10.2012 kl.13:52

Det er grusom følelse å føle seg forlatt :/ husk at jeg er her!jeg skal aldri svikte deg!

Brian

25.10.2012 kl.00:13

Jeg holdt det jeg lovet - og stod ute på balkongen 11 minutter over klokken 11 i kveld med en overskyet nattehimmel over meg og lyttet til stillhetens lydløse melodi; når jeg snart presenterer hele prosjektet i bloggen min, kommer du antagelig til å forstå at dette handler om mer enn å glane på (de gjemte) stjernene i tre minutter.

Hadde man dratt til universets grenser og skuet ut over uendelighetens horisont, før man tok turen tilbake til denne vesle planeten og så alle menneskene som stresser vilt; noen for å bli rikest, andre for å se penest mulig ut, og atter andre for å være så slanke eller Perfekte som overhodet mulig, for ikke å snakke om alle som stresser med å finne Lykken og krangler om avbetalingene på de tre bilene i garasjen - da hadde man kanskje forstått verdien av å helt rolig stå foran stjernene og la tankene flyte i stillhetens poesi. Før i tiden fulgte jeg med på valutakursene og ville bli børsmegler, jeg snakket varmt om U.S.A. og hadde store visjoner, men det var før jeg snudde meg og så at livet også handlet om andre ting enn å bli Først og Best; før jeg så graven til jenta jeg hadde gått på skole med og vært forelsket i - og resten av historien kjenner du; nå er jeg den jeg er; et lite menneske som prøver å spre trøst og oppmuntring, og forhindre flere selvmord.

Man kan lære mer av å stå foran stjernene i tre minutter enn å bruke hele livet til å stresse mot en kulisse av innbilt perfeksjon; det er ikke i reklameplaketene man finner løsningen på livets gåter.

freakdeeluxe

25.10.2012 kl.01:04

Det er ikke noe god følelse å føle seg sviket :/ Be strong, sweety<3

T

28.10.2012 kl.03:05

Veitjongen: Du og vennen, gode deg <3

T

28.10.2012 kl.03:07

Hope: Takk vennen... Alltid her for deg og <3

T

28.10.2012 kl.03:07

freakdeeluxe: Takk <3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv