hits

Det blir ikke bedre...

Det blir bare værre og værre. Det er nærmest uutholdelig å være våken. Det gjør så vondt at jeg blir helt gal. Jeg klarer ikke tenke på noe annet. Smerten sluker alt. Mørket har tatt helt over. Jeg har bestemt meg. Må bare komme forbi pappas bursdag og høytiden, så er det over. Unnskyld, men det er ikke noe å gjøre noe med. Min tid er snart forbi. Alle vet det egentlig blir en lettelse. Den siste tiden nå handler om å smile pent og dytte folk lengst mulig unna.

Besteste...jeg er trygg enn så lenge, mer kan jeg ikke love. Du vet jeg ikke vil dra fra deg, men jeg kan ikke bli heller... Jeg er for alltid i ditt hjerte, jeg elsker deg. Never forget <3

16 kommentarer

apologize

26.11.2012 kl.11:17

Jeg står her og ser deg bare forsvinne, og hjertet mitt klarer virkelig ikke akseptere det! Men hva skal jeg gjøre? Alt jeg sier blafrer uansett bare av deg, det er som dråper på vannavstøtende plagg.. Det bare preller av.. Vil bare holde handen din for evig og alltid, i hjerte mitt vil du alltid være - men det er ikke nok. For at livet skal gå videre, så trenger jeg deg! Jeg er så egoistisk, men jeg trenger deg virkelig! Merker hvor dypt jeg synker, skal jeg klare meg uten deg? Hvordan i huleste mener du at det skal gå? Virkelig?!! :'(

Hvor høyt jeg elsker deg, og hvor mye du betyr for meg, kan ikke beskrives i ord eller handlinger! Du kommer nok aldri til å forstå det, og det er ikke så enkelt å forstå noe som ikke kan forklares. For det kan ikke forklares... Savner deg sånn, klarer ikke puste uten deg! Og jeg vet hvor vondt og uutholdelig det vil være å miste deg, vi er jo sveiset sammen! Sjelvenner, limt sammen.. Slik skulle det jo være for alltid! Vi lovde jo hverandre det... Vi skulle jo kjempe sammen, vi skulle jo det! <3 Men uten deg, så klarer jeg faktisk ikke mer... Det er sannheten, the real truth! Elsker deg så ubeskrivelig mye jenta mi! <3

Skulle ønskt alt var annerledes, du fortjener virkelig ikke ha det som nå, virkelig ikke! Men å gi opp fortjener du heller ikke! Vil bare hjelpe deg, vil bare stoppe tiden så du kunne rekke å forstå - men jeg er bare meg. Og det eneste jeg kan gi deg er klemmene mine, handen min, en armkrok, omsorg, støtte, trygghet, vennskap, kløneri, fjolleri ++ Men jeg er bare meg, jeg er ingen mirakel, jeg er ikke noe... Og jeg sitter her, helt fortapt... For det er ingenting jeg kan gjøre for deg... Forstår du hvor enormt mye jeg trenger deg?? Nei jeg tror ikke det... For da, da hadde du ikke dratt i fra meg!! Aldri glem, jeg elsker deg - du er livet mitt, oksygenet mitt, hverdagen min, mitt halve hjerte (uten deg blir jeg aldri hel igjen) - du er mitt alt, virkelig :* Hadde jeg bare kunne gjort noe, virkelig... Igjen svikter jeg, igjen forsvinner noen ut av fingrene mine, og jeg får ikke gjort den dritt :'(

Kez

26.11.2012 kl.12:21

Håper at du kan bli bedre, klare så se lyset igjen <3 Forstår deg godt at det er vanskelig å forsette å leve når alt bare er mørkt <3

Du er alt for verdifull til å bare gå tapt, du betyr noe for mange<3

Tenker på deg og er her om du trenger meg<3

Hope

26.11.2012 kl.15:40

Din tid er ikke forbi! Den har så vidt begynt! Du skal være her på jorden lengre enn dette <3 Vi trenger deg <3 Nydelig er du <3

T

26.11.2012 kl.17:06

apologize: Nei, nei, nei... Det var jo ikke sånn det skulle bli. Det var ikke sånn det skulle være... Du kan ikke dra, ikke på grunn av meg, ikke i det hele tatt... Faen. Alt blir bare feil jo. Savner deg så! Jeg elsker deg så inderlig. Hadde du (eller jeg) vært mann, hadde jeg giftet meg med deg for lenge siden. Jenta mi, min kjære, mitt alt <3<3<3

T

26.11.2012 kl.17:07

Kez: Kjære deg, du er virkelig god, vet du det? <3 Tenker på deg og, det betyr så mye å vite at du er der <3

T

26.11.2012 kl.17:09

Hope: Helt ærlig tror jeg ikke jeg skulle være her i mer enn 16 år... Nå er det bare overtid...dessverre...
Jeg prøver enda, litt til, jeg lover...
Pass på deg selv kjære <3

Brian

26.11.2012 kl.19:13

Unnskyld at jeg spør - og håper jeg ikke er like taktløs som åtte russiske skilpadder, men jeg lurte på om jeg kunne stille deg et enkelt spørsmål: Hva vet man egentlig om døden? Poenget er at er man et intelligent menneske, er det også en fordel å kunne tenke dypere, og da må man først spørre seg selv: Hvis jeg begår selvmord - hva går jeg egentlig til, reelt sett?

Som kjent vet vi ikke mye om døden, bortsett fra to vesentlige ting - for det første er det en vitenskapelig kjensgjerning at døden ikke har noen angrefrist; er man først død etter å ha gjort det slutt, er det for sent å ombestemme seg. Og for det andre vet vi at ingen som har dødd, noensinne har kommet tilbake fra det hinsidige og fortalt oss hvordan det er å være død. Kort og godt kan man glemme alle lyserøde illusjoner om blomsterkledde engler og visjoner om "evig fred" - dette er bare ønsketenkning, ikke beviselige fakta.

Det vi sitter igjen med, er altså at døden er noe ukjent. Man kan smake på ordet "ukjent" og tenke seg hva det vil si i praksis. Tenk deg at du befinner deg i et nattsvart rom uten dører eller vinduer, et rom av uante proporsjoner. Ergo finnes det ingen utveier. I den andre enden av rommet finnes det et vesen man ikke vet hva er, bortsett fra at det ikke er menneskelig. Vesenet begynner sakte å bevege seg mot deg med tunge, slepende skritt. Står du stille og venter på det, eller vil du heller flykte? Døden er et rom uten dører eller vinduer, et rom man ikke kan flykte fra. Livet er et rom fullt av både dører og vinduer.

Problemet med døden er at den som sagt er ukjent, og uansett hvor mye "mørke" du føler deg omgitt av nå, har du fortsatt et valg - du kan skrive blogg, kontakte en venn, høre musikk, se en god film eller gjøre tusen andre ting for å forsøke å gjøre situasjonen en smule lysere. Og går det ikke idag, kan man prøve på nytt imorgen. Eller i overmorgen. Når man derimot dør ved å begå selvmord, gir man ikke bare frivillig denne valgmuligheten fra seg, men man gir også avkall på angrefristen man har mens man lever - når man først er død, er det ikke lenger noen vei tilbake.

Sett fra en nøytral synsvinkel er det å ta livet av seg omtrent like smart som å rive i stykker det norske passet sitt og krysse grensen til Nord-Korea i håp om at man vil finne en bedre tilværelse der. Bevares - det kan teoretisk sett hende at den store leder Kim Jong-un blir fra seg av henrykkelse og gjør deg til øverste keiser av Pyongyang i et blomsterkledd palass. Men sjansen er betydelig større for at at man havner bak piggtråd i en av konsentrasjonsleirene, mistenkt for å være spion. Det er dessverre risikoen ved å brenne alle broer og frivillig begi seg ut i det ukjente; man vet ikke hva som venter, man vet rett og slett ikke. Glem alle illusjoner. Fakta er at man ikke vet.

Følgelig er det å begå selvmord objektivt sett noe av det dummeste man kan finne på; så lenge man lever, vil man alltid ha muligheten til å gjøre det slutt. Men ikke omvendt - døden har ingen angrefrist i motsetning til livet; der ligger den enorme forskjellen. Hvis man plasserer seg selv i det nattsvarte rommet med det ukjente vesenet foran seg, kan man kanskje få et innblikk i hvor ufattelig mye man risikerer ved å frivillig krysse grensen til dødens - det ukjentes - dimensjon; så lenge man lever, vet man i det minste hva man har, og med mindre man er eneboer i Gobiørkenen, er man heller ikke alene. Når man dør etter å ha tatt livet av seg, kaster man dette fra seg uten å noensinne kunne angre. Bare tanken får meg til å grøsse.

Derfor ber jeg deg om å tenke over dette før du gjør ditt livs mest skjebnesvangre valg. Hvis du begår selvmord og tror at du vil finne "fred", bør du kanskje spørre deg selv om dette er noe du er 100% sikker på, eller en av livets lyserøde illusjoner; hva om døden er noe helt annet enn det du tror den er? Noe du ikke engang er i stand til å forestille deg i dine villeste fantasier? Beklager hvis dette høres alvorlig ut, men fakta er at dersom du tar livet av deg nå, sier du for alltid farvel til det kjente; du sier farvel til alle som har skrevet og støttet deg her i bloggen, du sier for alltid farvel til alle du har kjent som har brydd seg om deg - til fordel for hva? Noe helt, helt ukjent. Du gir slipp på alle valgmuligheter du har nå mens du fortsatt lever; når du er død, finnes det ikke lenger noen vei tilbake til livet, og du vil være prisgitt dødens iskalde skygge. Er det virkelig verdt det...?

Så vær så snill - tenk grundig over dette, for døden er ikke et leketøy man kan kaste fra seg når man blir lei av å leke med det; døden har ingen angrefrist. Det er nettopp dette som er så skremmende ved å dø for egen hånd - uansett hvor mye man enn måtte angre senere, finnes det ikke lenger noen vei tilbake.

Brian

26.11.2012 kl.19:56

De siste ordene i den forrige kommentaren min, er forresten noe alle som overveier selvmord burde tenke nøye over:

"Det er nettopp dette som er så skremmende ved å dø for egen hånd - uansett hvor mye man enn måtte angre senere, finnes det ikke lenger noen vei tilbake."

apologize

26.11.2012 kl.20:30

Ooooh no, da tror jeg det er like greit at ingen av oss er mann :O For jeg skal aldri gifte meg... Men tanken var søt da <3 Du er alltid så god... Til og med midt i mørke så lyser du... Hadde bare innsiden din gitt deg litt lys også, slik at du kunne se klart igjen! <3 " Det vakje sånn det sku vær, det vakje sånn det sku bli. Hu drømte som lita om ei møkje bedre tid, hu drømte om det goda ho aldri fekk, alt sko bli bra bare hu kom seg vekk. Det blei aldri slik, en blir såra av for mange svik "!

Jeg elsker deg så mye, virkelig - mitt alt, mitt eneste, min kjære, jenta mi <3 Ja en kommer til ett punkt der alt blir feil, men sånn går det visst. Desverre... Savner deg så too, vil bare hoppe rundt deg og klemme deg! Bare formen er lite morsom... Hater det... Og sånn foresten, jeg kan jo ikke dra før etter Fredag! *Dumme meg*... Skal jo se på det du vet, og vettu - VI VIL HA DEG MED <3333

T

26.11.2012 kl.22:16

Brian: Jeg har tenkt gjennom det en million ganger og fler. Jeg er ikke redd for døden, det har jeg aldri vært. Livet skremmer meg. Nei, ingen vet hva som skjer etter at vi dør, og nei, det er ingen angrefrist. Det er det på så pent lite her i verden. Har man gjort noe, så har man gjort det. Du får ikke forandret fortiden. Jeg har gjort mye rart iløpet av mine år her, mange ting jeg sikkert ikke skulle gjort, men det er særdeles få ting jeg angrer på. Det jeg angrer mest på er at jeg ikke tok nok piller, slik at jeg faktisk døde når jeg var 16. Kunne jeg gått tilbake i tid og forandret en eneste ting i livet mitt, så er det det. Jeg har vært alvorlig suicidal i over halvparten av livet mitt. Døden har alltid vært noe som opptok meg.
Jeg blir ikke støtt, og jeg skjønner at du syns jeg burde tenke igjennom det. Men jeg har det. Virkelig. Jeg har tenkt på konsekvensene det vil få, for alle rundt meg...og det beklager jeg. Virkelig. Jeg vet jeg vil gi dem en smerte, og det tynger meg. Jeg vet det vil gjøre meg egoistisk og slem. Jeg vet det er dårlig gjort. Jeg vet alt det der. Jeg har tenkt igjennom alt, altfor mange ganger. Dessverre...
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skulle ønske det ikke måtte bli sånn...

:)

26.11.2012 kl.23:27

Depresjoner skjer ofte av en grunn.. Vet du grunnen til at det begynte den gangen det skjedde for mange år siden? Har du vært ærlig med behandlere og psykologer? Hjelpen finnes.. man må bare være ærlig.. og litt tålmodig.. og rett og slett tømme seg for alt som kan være grunner til depresjonen.. Så kan man få hjelp ganske så mange steder.. oslo har et akkutmottak (psykisk) som du også kan ringe til.. De kan hjelpe deg 24/7 :) Ikke velg den veien... det blir så ufattelig ulevelig for alle de rundt deg som er igjen.. og du tenker kanskje.. neida.. det vil gå over.. jeg kjenner folk hvor barnet døde for ti år siden.. og livet er fremdeles usedvanlig tøfft for de.. Kan du ærlig.. med hånden godt plassert på hjertet.. si at du har prøvd alle mulighter og hjelp som finnes? =)

Brian

27.11.2012 kl.00:00

Jeg skjønner hvor vanskelig du har det, men på samme måte som Eline kunne ha snudd seg, gått hjem denne junidagen og tatt kontakt med deg, på samme måte er det også mulig for deg å velge en annen vei - herlighet, du må da forstå at personligheten din er litt utenom det vanlige, og bare du får avspeilet den i kunstens verden, kan du komme langt - denne historien behøver på ingen måte å ende slik.

For øvrig respekterer ditt valg som det frie mennesket du er, men vær så snill; gi deg selv en sjanse til å realisere deg selv - når så mange som er mindre kreative enn deg, klarer det, så hvorfor ikke også du?

Har du for eksempel tenkt over at hele bloggen din kunne utgis som e-bok? Eller at det finnes utallige andre muligheter bare man tenker litt etter? Tro meg - alle ekte kunstnere har sine problemer, noen sliter med psyken, andre sliter med rusmisbruk, men forskjellen på for eksempel van Gogh og deg er at han malte bildene sine før han tok livet sitt; den dagen du blir 30, har gitt ut fem bøker, hatt to fotoutstillinger pluss litt til - om du da finner ut at livet ikke lenger har noen mening, vil jeg forstå deg; da har du i det minste forsøkt.

Tenk deg at John Lennon tar livet sitt før han blir med i The Beatles, at van Gogh skyter seg før han har fått malt et eneste bilde, eller at Beethoven ender livet i en løkke under et tre før han fyller 20, så skjønner du kanskje hva verden ville ha gått glipp av. På samme måte er det med deg - det er altfor mange unge som tar livet av seg allerede, og hvis du for eksempel laget et kunstverk som tar utgangspunkt i det du følte etter at Eline gikk bort, kunne du bidra til at den dystre statistikken gikk litt ned i stedet for å gå opp ved at også du blir borte.

Denne historien behøver ikke å ende slik, kjære deg; gi deg selv enda en sjanse - synes du ikke at du fortjener det...?

T

27.11.2012 kl.16:33

:): jeg er faktisk ikke i en depresjon, tro det eller ei, men jeg er ikke klinisk deprimert. Jeg går til psykolog, som jeg har vært helt ærlig med. Vi driver med utredning nå. Jeg har vært på psyk legevakten i Oslo, har nr til akuttteam og masse. Ressursene er der. Jeg er ikke. Jeg vil ikke gjøre noe vondt for familien og vennene mine, jeg vil aldri at de skal kjenne den typen smerte...men hva er vitsen med å utsette det? Jeg har vært alvorlig suicidal i over halve livet mitt. Livet mitt, de ytre omstendighetene skulle tilsi at jeg hadde det helt fint. Jeg er ødelagt. Teip og lim holder ikke lenger... Dessverre.

T

27.11.2012 kl.16:34

Brian: Såklart syns jeg ikke at jeg fortjener det. Jeg har fått altfor mye. Jeg skulle byttet plass med Eline på sekundet, om det lot seg gjøre. Hun fortjente livet. Et godt liv.

pine

27.11.2012 kl.16:50

Verden er ikke hel uten deg!

T

01.12.2012 kl.01:19

pine: Har dessverre en følelse på at det først er da verden kan bli hel...

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv