hits

Feil

Alt er så feil. Kaoset i hodet mitt har nådd nye høyder. Det er ekstremt og intenst. Kan jeg ombestemme meg? Kan jeg forandre alt?

Jeg vet virkelig ikke.

 

Hodet henger knapt med. Bare surrer. Mer enn vanlig til og med, og det er faktisk ganske ille. Verden henger ikke sammen. Ingenting gir mening. Jeg skjønner ikke noe.

På vei til besteste, endelig. Klemme henne, kanskje det vil gi meg litt ro igjen. Eneste ene, hun varmer hjertet mitt <3

 

Edit: Jeg glemte å si at jeg virkelig ikke liker været. Huden min jobber imot meg. Stygt som faen. Vondt og veldig distraherende. Meg og kroppen min er ikke venner. Vi bare krangler og krangler... En krig mot seg selv, er en krig ingen vinner...

8 kommentarer

Brian

27.11.2012 kl.22:05

Selvfølgelig kan du fortsatt ombestemme deg - som jeg har skrevet tidligere er den store forskjellen på livet og døden muligheten til å velge en annen vei; livet har angrefrist, døden har det ikke. Ellers må jeg ærlig innrømme at det er vondt å se for meg kroppen din ligge i en likkiste, og ende opp med å bli kremert eller spist opp av likmark - man kan si mye om døden, men den er ikke særlig hygienisk.

Så jeg har grublet litt på hva som kanskje kunne muntre deg opp - jeg vet ikke hvordan det står til med økonomien din, men det virker som om det er en stund siden du var på ferie i utlandet. Derfor har jeg et forsiktig forslag til deg: Hva om jeg bladde opp en pengesum, og subsidierte en koselig ferietur for deg og venninnen din, slik at dere fikk den grå, norske hverdagen litt på avstand? Så kunne dere slappe av og la tankene vandre under palmegrener på en hvit strand mens vi andre måtte nøye oss med iskaldt regn og sur novembervind her i nord.

Poenget er at livet er fullt av muligheter, og det er ingenting som tilsier at man er nødt til å leve i en typisk A4-tilværelse - om du har vært suicidal i over halve livet ditt: Hva så? Du er 23, hvilket vil si at det kanskje er snakk om 11-12 år - en brøkdel av hele livet ditt, om du vil leve det til du kan klappe oldebarna dine på hodet. Og er du sikker på at du ville føle det samme hvis du flyttet sammen med en indianerstamme i Amazonas, eller reiste til den andre siden av jordkloden, og bodde der i noen år, for å så reise videre?

Så når du skriver "hva er vitsen med å utsette det?" burde du tenke på det jeg har skrevet om livet, døden og angrefristen; så lenge du lever, har du alltid muligheten og friheten til å velge om du vil ta livet ditt imorgen, eller om du vil gjøre tusen andre ting du har muligheten til å gjøre. Når man derimot dør for egen hånd, sier man frivillig farvel til denne friheten - som jeg skrev igår, er det omtrent like smart som å rive i stykker passet, og flytte til Nord-Korea; man gir fra seg alle rettigheter man har mens man fortsatt er i live. Det er dét som gjør livet så verdifullt - hadde man snakket med folk som ligger for døden, og helt mot sin vilje må si farvel, hadde man blitt overrasket hvor høyt de verdsetter livet når det går mot slutten; det skulle ikke forundre meg om mang en mangemilliardær ville være villig til å gi alt vedkommende eier og har for bare å kunne forlenge livet med en eneste dag eller en eneste time. Men man burde kanskje ha vært ombord på Titanic for å forstå dette.

For øvrig vet jeg ikke om du er kjent med hvordan folk som tar livet av seg med gass oppfører seg når det går opp for dem at de faktisk holder på å dø - jeg vet ikke nøyaktig hvor stort antall det er snakk om, men det er overraskende mange som angrer seg og bruker sine siste krefter til å prøve å nå frem til et vindu eller en dør. Derfor håper jeg at du tar deg god tid og tenker grundig over et så ufattelig viktig valg som selvmord tross alt er; så lenge du lever, har du alltid friheten til å dø. Men når du først er død, har du null valgmuligheter lenger - det finnes ingen vei tilbake til livet. Derfor har man alt å vinne på å utsette å ta livet sitt.

Synd at det i ettertid ikke er mulig å snakke med folk som har begått selvmord, og høre hva de mener om dette, men jeg skal love deg at om jeg hadde tatt livet av meg for å senere få vite hva jeg hadde gått glipp av - hva jeg kunne fått oppleve om jeg hadde levd, hadde jeg angret som bare pokker. For den saks skyld kunne jeg godt vært død idag; jeg var nære ved å dø i en bilulykke som 13-åring, eller jeg kunne tatt livet av meg den gangen jeg ønsket å gjøre det. Men hva ville jeg vinne ved å fremskynde min egen død? Ingen verdens ting - bortsett fra å påføre andre smerte, ville jeg ha gått glipp av alle mulighetene livet har gitt meg senere; for eksempel kunne jeg aldri ha skrevet dette om jeg hadde vært død nå. I beste fall ville jeg ha vært et hvileløst gjenferd som skremte vettet av tilfeldige forbipasserende i nattens mulm og mørke, fylt av evig anger over noe jeg aldri, aldri kunne gjøre godt igjen.

Det kan være vanskelig å forstå i og med at de fleste av oss tar dette som en selvfølge, men hver dag i livet vårt er en gratis gave som vi får uten å måtte betale for den. Og vil man vite hvor mye denne gaven er verdt, kan man tenke på hva menneskene om bord i Titanic måtte ha følt da de så livbåtene fjerne seg, og var klar over at deres egne liv holdt på å gå mot slutten. Mon tro om de ikke alle hadde vært villige til å gi absolutt alt bare for å kunne skru tiden en eneste dag tilbake...?

Henrikke

27.11.2012 kl.23:17

Det er aldri for sent å snu husk det <3

Tenker på deg <3

apologize

27.11.2012 kl.23:42

Det er rart, kroppene våres liker ikke dette været, du eksemen og jeg gikta :p Vi trenger stabilt vær, egentlig trenger vi andre stabile ting også, men ja <3 Jeg ser enda for meg oss to, tror vi bare stikker av på en reise en gang jeg ;) Fritt for å ha senga :D Jeg prøver å stør glede og trygghet til deg! Takk for at du kom til meg, takk for at du er du! Takk for at du er mitt alt, virkelig <3 Du er mitt eneste lys, og du vet hvordan det er å bo der jeg bor. Belive me, det er deg jeg kjemper for, oss! Fordi jeg tror, og håper - at vi fortjener noe mer enn dette! Blæ! Savner deg alt og det har ikke gått 2 timer engang... Jeg er lost uten deg! Skulle aldri latt deg dra, aldri! Vi hadde det jo egentlig ganske fint, overtrøtte og fjåsete - ja virkelig! Takk jenta mi, virkelig - takk <3 Nå skal jeg gå på timen, jeg lover på alt jeg kan love på <3 Elsker deg så ekstremt mye! <3<3 Skulle ønskt jeg kunne tatt vekk kaoset, tatt all din smerte - jeg skulle bært det hele! Jeg vil bare holde deg trygg for alltid, være med deg alltid! For en ting som er sikkert og visst, det er at du er den besteste vennene jeg noen sinne kunne få og ha <3<3<3

ltme

28.11.2012 kl.14:09

Tenker sånn på deg <3 <3

T

01.12.2012 kl.01:26

Brian: Dessverre fins det utrolig mange fantastiske mennesker som lider urettferdige skjebner. Dem som kjemper for å få en dag til, mens de er gitt opp av alle leger. De som ligger for døden. Mennesker som er gode tvers igjennom, og har masse i gi til verden. Som verdsetter livet og skulle gitt alt for å få flere dager på denne planeten.
Hadde jeg hatt muligheten, så skulle jeg gitt dem helsen min på sekundet. Jeg er utakknemlig. Jeg fortjener det ikke. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne byttet. Ofret håpløse meg, for å redde en uskyldig sjel... Ingen hadde kranglet med meg da...

T

01.12.2012 kl.01:26

Henrikke: Men hva hvis det er enveiskjørt? :/
Tenker så på deg og vennen <3

T

01.12.2012 kl.01:31

apologize: Ja...er vel det at vi allerede er såpass ustabile, at vi trenger noe vi kan regne med, et stabilt holdepunkt.. skulle virkelig ønske jeg kunne være litt mer stabil, for deg <3
Ja, egentlig så må vi det. Så lenge jeg får en dyne, å kan ha med bestibest, så er det helt greit for meg :) Da kan du ha to senger om du vil...
Jeg er så glad for jeg har kidnappet deg i helgen! Det er så godt å ha deg her vennen <3 Jeg elsker deg så høyt, og det vil aldri forandre seg. Du er alt <3 <3 <3

T

01.12.2012 kl.01:37

ltme: <3<3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv