hits

Alt brast

"Slik har jeg ikke sett deg smile p lenge!" sa en kollega og god venn av meg i dag. For tiden er det s mye helvete i meg, og det blir bare mer. I dag var det altfor altfor mye. S av overlevelsesgrunner har kroppen og hodet mitt stengt alt helt bort. Slik at jeg kunne komme meg p jobb i dag. Slik at jeg kunne komme meg gjennom dagen. Hvis du tror det er en lett sak, s tar du grundig feil. Det tar mer krefter enn en sliten kropp har, og det tar de helt riktige omstendighetene. Jeg har jobbet i dag med ei god venninne. Vi har vrt flinke og effektive og skravlet og tyset. Det har gjort at jeg ikke har trengt hre p hodet mitt. Jeg har ikke hatt muligheten til g meg bort i tankene mine. Det har vrt godt og hyst ndvendig.

S mot slutten av dagen fr jeg hre at noen har gtt sladret til butikksjefen om at vi ikke kan jobbe sammen. At hvis vi har s lite gjre at vi kan g snakke, s burde vi heller hjelpe noen andre. Boblen jeg hadde beskyttet meg i sprakk. Virkelig?! Hadde avdelingne sett dritt ut, greit. Hadde vi ikke gjort noe i hele dag, greit. Hadde vi blitt spurt om vi kunne hjelpe noen, greit. Hadde det gitt noen mening, helt greit! Jeg kan da virkelig innrmme nr jeg har snakket og surret for mye. Akkurat i dag, var det ndvendig?! Alt s topp ut, vi hadde snakket mens vi jobbet, ingen trengte hjelp og vi hadde egentlig jobbet drithardt. Jeg ble s sint. Hva er vitsen med prve, nr det bare er dritt f? Heldigvis hadde avdelingslederen stttet oss og sagt at vi hadde da jobbet p i hele dag, men det skulle da bare mangle.

Etter det gikk lufta helt ut. Alt brast og knuste inni meg. S fort den gode stemningen var borte, s kom kaoset i hodet tilbake. For fullt. Det skriker s hyt. Jeg klarte nesten ikke puste, snakke eller hre. Mtte ringe besteste, trengte hre stemmen hennes. Jeg klarte nesten ikke snakke, mtte bare legge p til slutt, for jeg slet s med hre. Mtte bare komme meg hjem.

Alt er virkelig bare dritt i hele meg. Det med jobben var bare en filleting, men den tok vekk overlevelsesmekanismen min. Siste dag p jobb i morgen (offisielt fr juleferie, men ja, vi fr n se), s jeg driter i. Jeg kommer til snakke og tulle masse mens jeg jobber i morgen ogs. Jeg bryr meg virkelig ikke. Jeg vet jeg gjorde en god jobb i dag, jeg kan virkelig st for det.

Ironisk nok, er det eneste som holder meg gende, tanken p at jeg ikke skal vre her s mye lenger. Jeg har ftt solstrle-smilet mitt tilbake igjen, og oppfrer meg som jeg er superhappy fordi jeg har tenkt til dra. Jeg driter i, for jeg skal ikke tilbake igjen. Jeg er blid, hyggelig og grei, fordi det er slik jeg vil bli husket. Ikke som det mrke monsteret jeg har inni meg. holde p masken n, vre Flink pike, det er virkelig ikke lett. Det tar s mye mer krefter enn jeg engetlig har. Kroppen min gr p tomgang. I minus. Jeg dr. Jeg vet ikke om jeg trenger gjre det selv engang. For jeg dr virkelig.

Helt rlig: Jeg skal prve ombestemme meg i jula, men jeg har virkelig ingen intensjoner om vre her p nyret.

4 kommentarer

Hope

19.12.2012 kl.18:28

Jeg tror dere gjorde en strlende jobb <3

Du skal ikke bli borte :( kjre eg du skal leve <3 vakre deg bli her <3 <3 vi trenger deg <3 <3

T

19.12.2012 kl.18:42

Hope: takk vennen! Vi gjorde virkelig det... Fikk til og med hre at avdelinga s kjempebra ut av kveldsvakten ;)
Virkelig, m jeg?
Gode deg, pass p deg selv <3

Sandra

19.12.2012 kl.20:09

S synd at en person kan delegge s mye.. Men prv lytt til sjefen din, han sa du hadde gjort en bra jobb, og det er hans mening som er viktigst!

T

20.12.2012 kl.01:13

Sandra: Jada, og venninnen min og meg skal jobbe sammen i morgen og. Vi har funnet ut at vi ikke skal gjre noe som helst annerledes, for vi gjr faktisk jobben vr, og det er lov til ha det hyggelig ;)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv