hits

Alt brast

"Slik har jeg ikke sett deg smile på lenge!" sa en kollega og god venn av meg i dag. For tiden er det så mye helvete i meg, og det blir bare mer. I dag var det altfor altfor mye. Så av overlevelsesgrunner har kroppen og hodet mitt stengt alt helt bort. Slik at jeg kunne komme meg på jobb i dag. Slik at jeg kunne komme meg gjennom dagen. Hvis du tror det er en lett sak, så tar du grundig feil. Det tar mer krefter enn en sliten kropp har, og det tar de helt riktige omstendighetene. Jeg har jobbet i dag med ei god venninne. Vi har vært flinke og effektive og skravlet og tøyset. Det har gjort at jeg ikke har trengt å høre på hodet mitt. Jeg har ikke hatt muligheten til å gå meg bort i tankene mine. Det har vært godt og høyst nødvendig. 

Så mot slutten av dagen får jeg høre at noen har gått å sladret til butikksjefen om at vi ikke kan jobbe sammen. At hvis vi har så lite å gjøre at vi kan gå å snakke, så burde vi heller hjelpe noen andre. Boblen jeg hadde beskyttet meg i sprakk. Virkelig?! Hadde avdelingne sett dritt ut, greit. Hadde vi ikke gjort noe i hele dag, greit. Hadde vi blitt spurt om vi kunne hjelpe noen, greit. Hadde det gitt noen mening, helt greit! Jeg kan da virkelig innrømme når jeg har snakket og surret for mye. Akkurat i dag, var det nødvendig?! Alt så topp ut, vi hadde snakket mens vi jobbet, ingen trengte hjelp og vi hadde egentlig jobbet drithardt. Jeg ble så sint. Hva er vitsen med å prøve, når det bare er dritt å få? Heldigvis hadde avdelingslederen støttet oss og sagt at vi hadde da jobbet på i hele dag, men det skulle da bare mangle. 

Etter det gikk lufta helt ut. Alt brast og knuste inni meg. Så fort den gode stemningen var borte, så kom kaoset i hodet tilbake. For fullt. Det skriker så høyt. Jeg klarte nesten ikke puste, snakke eller høre. Måtte ringe besteste, trengte å høre stemmen hennes. Jeg klarte nesten ikke snakke, måtte bare legge på til slutt, for jeg slet så med å høre. Måtte bare komme meg hjem. 

Alt er virkelig bare dritt i hele meg. Det med jobben var bare en filleting, men den tok vekk overlevelsesmekanismen min. Siste dag på jobb i morgen (offisielt før juleferie, men ja, vi får nå se), så jeg driter i. Jeg kommer til å snakke og tulle masse mens jeg jobber i morgen også. Jeg bryr meg virkelig ikke. Jeg vet jeg gjorde en god jobb i dag, jeg kan virkelig stå for det. 

 

Ironisk nok, er det eneste som holder meg gående, tanken på at jeg ikke skal være her så mye lenger. Jeg har fått solstråle-smilet mitt tilbake igjen, og oppfører meg som jeg er superhappy fordi jeg har tenkt til å dra. Jeg driter i, for jeg skal ikke tilbake igjen. Jeg er blid, hyggelig og grei, fordi det er slik jeg vil bli husket. Ikke som det mørke monsteret jeg har inni meg. Å holde på masken nå, være Flink pike, det er virkelig ikke lett. Det tar så mye mer krefter enn jeg engetlig har. Kroppen min går på tomgang. I minus. Jeg dør. Jeg vet ikke om jeg trenger å gjøre det selv engang. For jeg dør virkelig.

Helt ærlig: Jeg skal prøve å ombestemme meg i jula, men jeg har virkelig ingen intensjoner om å være her på nyåret.  

4 kommentarer

Hope

19.12.2012 kl.18:28

Jeg tror dere gjorde en strålende jobb <3

Du skal ikke bli borte :( kjære eg du skal leve <3 vakre deg bli her <3 <3 vi trenger deg <3 <3

T

19.12.2012 kl.18:42

Hope: Å takk vennen! Vi gjorde virkelig det... Fikk til og med høre at avdelinga så kjempebra ut av kveldsvakten ;)
Virkelig, må jeg?
Gode deg, pass på deg selv <3

Sandra

19.12.2012 kl.20:09

Så synd at en person kan ødelegge så mye.. Men prøv å lytt til sjefen din, han sa du hadde gjort en bra jobb, og det er hans mening som er viktigst!

T

20.12.2012 kl.01:13

Sandra: Jada, og venninnen min og meg skal jobbe sammen i morgen og. Vi har funnet ut at vi ikke skal gjøre noe som helst annerledes, for vi gjør faktisk jobben vår, og det er lov til å ha det hyggelig ;)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv