hits

Sprettball

Er det ikke rart hvordan det kan gå fra null til hundre, fra bunn til topp, på nesten ingen tid i det hele tatt?

Jeg føler meg egentlig noenganger ganske så lik en sprettball. Jeg er vel omtrent like stabil også tenker jeg. Som om noen en gang holdt meg høyt og kastet meg så hardt som mulig mot bakken. Jeg spratt opp igjen, høyt og flott, men det ble nok et hardt smell i bakken. Igjen spratt jeg opp, ikke like høyt og flott denne gangen, men fortsatt på vei mot himmelen. Igjen fallt jeg, og igjen spratt jeg opp. Rart hvordan fallhøyden ble mindre og mindre, mens krasjet ble vondere og vondere. Som sprettballer må, stopper de til slutt. Jeg kjente at jeg gikk mot min ende, og at det nesten ikke var sprett igjen. 
Kanskje var det akkurat det som skjedde denne dramatiske inngangen i det nye året. Kanskje stoppet jeg å sprette - da jeg tok pillene - kanskje plukket noen meg opp og kastet meg hardt i bakken - da jeg fløt inn og ut av bevissthet - kanskje var det derfor jeg plutselig fikk ny sprett - nytt håp - og spratt til himmels igjen - da kjærligheten reddet meg - Kanskje er jeg en sprettball, på sett og vis...


Jenta mi har vært her. Vakre kjæresten min. Å være med henne er det beste som finnes.
Hun gjør meg lykkelig. Det føles sprøtt, rart, spennende og absolutt helt fantastisk herlig å kunne si det:
Du gjør meg lykkelig. 
Og det er ingen lett bragd, iallefall ikke etter den turbulente starten dette året fikk...


- Kjærest,

My reason to hope
My reason to be brave
Den finaste eg veit 
Du og jeg er alltid vi

Jeg elsker deg! 
♥ 

 

Just keep smiling og avslutt lesingen her...


 

Jah, den lykkerusen varte jo lenge.
Mamma ringte. Det var fem minutter det og så hadde jeg lagt på fordi jeg rett og slett ikke orket å høre mer om hvordan mitt såkalte selvmordsforsøk handlet om henne. Jeg vet at hun ikke mener noe vondt med det, men det er faen ikke godt likevel. Da hun kjørte meg hjem på tirsdag så lagde vi en avtale. Etter mye om og men, fordi hun så gjerne ville snakke med min psykolog, og DPS og akutteam og alle som hadde noe med meg å gjøre. Jeg var lite interessert. Disse folka har taushetsplikt for en grunn. Hun tilbød seg å være med (prøvde å vri seg med) på DPS-timen jeg hadde i går.
"Mamma, det er en time. Det er min time. Jeg vil ha den for meg selv."
Hun skjønte det, sa hun, men klarte også å lire av seg at:
"Hva om jeg og trenger noen å snakke med, tror du dette er lett for meg?"
Kanskje det bare er meg som har gått oppi det i over 23 år, men hun gjør meg virkelig gal.

Uansett, avtalen var at jeg skulle få timen min i fred, og at hun skulle få lov å ringe ned til DPS å snakke med psykologen min og spør han om de tingene hun lurte på (som hun selv mente var praktiske, men som faktisk går inn i psykologens vurderinger av meg). Hvem tror du ikke kom ut da jeg satt på venterommet rett før timen min? Jo det var da min kjære mor, som hadde vært å snakket med psykologen min. Så min lille, enslige, korte time (som skulle være plaster på det ganske åpne såret etter mitt såkalte selvmordsforsøk), ble da å handle mest om henne. Heldigvis var legen enig i at det var bak mål av henne, at dette faktisk skulle være min tid. 

"Jeg holdt på å miste dattera mi!"
For det første, det gjorde du ikke. For det andre, virkelig, ditt forsvar til at jeg sier at du får alt til å handle om deg, begynner med hvordan dette handlet om deg... Nei takk. "Takk til deg, hade bra," sa jeg og la på. Tårene randt og frustrasjonen kokte over. Sendte melding og sa som sant er at;
"jeg tror det er best at vi ikke snakker nå, for jeg vil kun si ting jeg kan komme til å angre på."

Hun er nett som søsteren min.
De lever i en verden der alt snurrer rundt dem.
Det er ganske slitsomt å leve rundt.

 

Som små barn...

5 kommentarer

Perle.

03.01.2013 kl.16:17

Håper det går bedre med deg kjære deg, har vært urolig for både deg og kjæresten din! Godt dere har hverandre <3 Sender deg masse kjærlighet <3

Hope

03.01.2013 kl.16:43

Nydelige deg <3 Jeg er så glad i deg <3

Skjønner det er vanskelig iforhold til moren din osv :/ jeg håper det ordner seg.

Stå på <3 Du er en fantastisk person.

emmy.

03.01.2013 kl.17:33

uff, det er slitsomt å leve i en slik sprettballtilstand. jeg er utrolig glad for at noen kastet deg igjen, så du kunne fly opp og ikke forsvinne helt.. uff, jeg ble så urolig av å se hva du hadde skrevet, og er glad det ikke ser så fryktelig ille ut nå - sånn sett bort ifra det med moren din.

sånne mødre kan være innmari plagsomme, uff altså. de vil vel sikkert bare det beste for barna sine, men når alt snurrer rundt dem selv og de ikke selv forstår at de ikke gjør noe godt på den måten, er ikke alltid like greit. håper det ordner seg litt. og du er utrolig heldig som har sånn en god kjæreste! og som hope sier: stå på! du er sterk.

forresten, tusen takk for kommentarene dine, de varmer :)

T

04.01.2013 kl.02:26

emmy.: Ja, jeg er sliten nå, det kan jeg innrømme.. :/ Ikke meningen og urolige deg...men ja, det gikk jo fint...
Det med mamma er bare som det er, det går egentlig ikke så inn på meg lenger, det er mest irriterende der og da, også er det med på å slite meg ut, ellers så får hun bare styre på, hun bor heldigvis i en annen by enn meg så :P
Kjærest er fantastisk! Ja, jeg er virkelig heldig...
Åwwe! Så godt å høre, tenker jo på deg vet du...

T

04.01.2013 kl.02:28

Hope: Herlige, vakre du da... Jeg er virkelig glad i deg og! <3
Uff ja, tror nok d bare er som d er...men men...
Takk vennen, det er så absolutt du og <3<3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv