hits

Nobody said it was easy. No one ever said it would be this hard.

Jeg har tenkt en del i dag, og det slår meg hvor utrolig mye som har skjedd den siste tiden. I dag er det akkurat fem måneder siden intoxen. Fem små måneder. Fem lange måneder. Det føles som i går. Det føles som en evighet siden. Virkeligheten min nå og da...
Det er to forskjellige verdner.

Da: Jeg levde i krise. Jeg våknet ulykkelig hver morgen og måtte gni sort olje utav øya. Alt var uklart, synet var svekket. Det var mørkt og kaldt, både ute og i meg. Alt var kamp, ytterpunkter og krig. Jeg hadde virkelig ikke noe håp eller tro på fremtiden. Alt jeg følte var at den ikke inneholdt meg. Jeg følte ingen tilhørighet til verden i det hele tatt. Jeg kjente meg fortapt. Tapt. Jeg var nær ved å gi opp alt, eller på mange måter hadde jeg vel allerede gjort det. Glede ble noe vanskelig, et skjelsord nesten. Jeg orket ikke noe og klarte mindre og mindre. Jeg sviktet på alle områder, og ikke minst sviktet jeg alle rundt meg, og meg selv.
Jeg var sikker på at det var slutten.

: Jeg lever. Solen er oppe og gjør dagene lenger. Ironisk nok har jeg lengre netter. Jeg er flink med leggerutiner. Mye flinkere enn jeg har vært på mange år. Jeg spiser jevnlig. Jeg jobber bevisst, strukturert og målrettet. Både i behandling og med meg selv. Jeg våkner og kryper inntill Kjærest, kysser henne og smiler. Jeg står opp og det kjennes greit, uansett om jeg fortsatt er trøtt eller ikke. Jeg gleder meg til ting, daglig. Hverdagslige ting som å komme hjem til Kjærest, lage middag, gå en tur, besøke familie, ferier. Alle de små tingene. Jeg gjør minst en koselig ting hver eneste dag, og jeg liker det. Jeg planlegger, for flere måneder frem i tid. Noen ganger, så drømmer jeg til og med om fremtiden. Om flere år frem i tid.
- Det er helt utrolig.

Nei, ting er ikke rosenrødt nå heller akkurat. Livet mitt er ikke en drøm på rosa skyer av lykke. Livet mitt er ikke på stell og jeg har fortsatt enormt mye å jobbe med. Jeg sliter enda, hver eneste dag. Det er enda kriser, nedturer, mørke og de uendelige tankene om døden. Men, og dette er det viktigste men'et av alle, det er bedre. Jeg håper det er håp. Det blir bedre, det var bare der jeg ville si.

4 kommentarer

Hope

31.05.2013 kl.12:04

Åhh nå ble jeg glad!!! Er så fint at du har fått det bedre. Det viser at det finnes håp. Håper du en dag kommer til det punktet at du blir lykkelig. Det fortjener du <3 <3 Klem <3 <3

lykkkeliten89

31.05.2013 kl.19:14

Det er så godt å lese slikt. Tenk, på bare fem måneder!

Håper du får en fin fredagskveld :)

T

02.06.2013 kl.18:56

Hope: Jaa, det finnes håp! Husk det lillegull, det finnes håp, selv om du ikke ser det... Det håper jeg virkelig at du og gjør vennen <3 Stoor klem <3<3<3

T

02.06.2013 kl.18:57

lykkkeliten89: Ja, får nyte det så lenge det varer, og håpe det holder ;)
Tusen takk, håper du har hatt en bra helg :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv