hits

Nobody said it was easy. No one ever said it would be this hard.

Jeg har tenkt en del i dag, og det slr meg hvor utrolig mye som har skjedd den siste tiden. I dag er det akkurat fem mneder siden intoxen. Fem sm mneder. Fem lange mneder. Det fles som i gr. Det fles som en evighet siden. Virkeligheten min n og da...
Det er to forskjellige verdner.

Da: Jeg levde i krise. Jeg vknet ulykkelig hver morgen og mtte gni sort olje utav ya. Alt var uklart, synet var svekket. Det var mrkt og kaldt, bde ute og i meg. Alt var kamp, ytterpunkter og krig. Jeg hadde virkelig ikke noe hp eller tro p fremtiden. Alt jeg flte var at den ikke inneholdt meg. Jeg flte ingen tilhrighet til verden i det hele tatt. Jeg kjente meg fortapt. Tapt. Jeg var nr ved gi opp alt, eller p mange mter hadde jeg vel allerede gjort det. Glede ble noe vanskelig, et skjelsord nesten. Jeg orket ikke noe og klarte mindre og mindre. Jeg sviktet p alle omrder, og ikke minst sviktet jeg alle rundt meg, og meg selv.
Jeg var sikker p at det var slutten.

N: Jeg lever. Solen er oppe og gjr dagene lenger. Ironisk nok har jeg lengre netter. Jeg er flink med leggerutiner. Mye flinkere enn jeg har vrt p mange r. Jeg spiser jevnlig. Jeg jobber bevisst, strukturert og mlrettet. Bde i behandling og med meg selv. Jeg vkner og kryper inntill Kjrest, kysser henne og smiler. Jeg str opp og det kjennes greit, uansett om jeg fortsatt er trtt eller ikke. Jeg gleder meg til ting, daglig. Hverdagslige ting som komme hjem til Kjrest, lage middag, g en tur, beske familie, ferier. Alle de sm tingene. Jeg gjr minst en koselig ting hver eneste dag, og jeg liker det. Jeg planlegger, for flere mneder frem i tid. Noen ganger, s drmmer jeg til og med om fremtiden. Om flere r frem i tid.
- Det er helt utrolig.

Nei, ting er ikke rosenrdt n heller akkurat. Livet mitt er ikke en drm p rosa skyer av lykke. Livet mitt er ikke p stell og jeg har fortsatt enormt mye jobbe med. Jeg sliter enda, hver eneste dag. Det er enda kriser, nedturer, mrke og de uendelige tankene om dden. Men, og dette er det viktigste men'et av alle, det er bedre. Jeg hper det er hp. Det blir bedre, det var bare der jeg ville si.

4 kommentarer

Hope

31.05.2013 kl.12:04

hh n ble jeg glad!!! Er s fint at du har ftt det bedre. Det viser at det finnes hp. Hper du en dag kommer til det punktet at du blir lykkelig. Det fortjener du <3 <3 Klem <3 <3

lykkkeliten89

31.05.2013 kl.19:14

Det er s godt lese slikt. Tenk, p bare fem mneder!

Hper du fr en fin fredagskveld :)

T

02.06.2013 kl.18:56

Hope: Jaa, det finnes hp! Husk det lillegull, det finnes hp, selv om du ikke ser det... Det hper jeg virkelig at du og gjr vennen <3 Stoor klem <3<3<3

T

02.06.2013 kl.18:57

lykkkeliten89: Ja, fr nyte det s lenge det varer, og hpe det holder ;)
Tusen takk, hper du har hatt en bra helg :)

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv