hits

Sommertanker

Dette innlegget har ligget i utkast lenge nå. Endelig begynner jeg å føle at det var ferdig:


Jeg prøver å tenke tilbake til sommeren i fjor. Det gikk opp for meg at jeg husket svært lite. Kanskje jeg jobbet mye? Eller kanskje jeg var mye i Kr.sand? Aner ikke. Var det i det hele tatt sommer i fjor?

Etterhvert som tankene fløy og dagene gikk, kom jeg på noe, men hadde fortsatt mange hull. Jeg gikk i arkivet på bloggen min. Leste meg opp om meg selv. Fra ifjor. Da husket jeg mye, og viktigst av alt, hvorfor det føles som om sommeren ikke var der. Det skjedde utrolig mye:

Jeg droppet ut av skolen og startet så smått på prosjektet "jobbesegihjel". Jeg hadde angstanfall i hytt og pine, druknet i depresjonen. Selvskadingen ble en større og større del av min overlevelsesstrategi. Så døde Eline. Alt ble kastet på hodet. Jeg sørget. Ga opp. Jeg møtte Kjærest. Igjen ble alt skudd opp ned. Jeg strevde med å balansere på den nesten usynlige linjen mellom håp og håpløshet. Jeg startet på medisiner, sluttet. Igjen og igjen. Pluss, mye, mye mer.

I år er sommeren en helt annen. Jeg har det mye bedre nå. Jeg lever, på et vis, med konsekvensene av ifjor. På godt og vondt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har alltid likt sommer. I år er den komplisert og nesten skremmende. Jeg har bursdag om sommeren. Jeg elsker egentlig å ha bursdag, men i fjor var det en tøff dag. Blir det lettere i år?
Sommeren i år er så full av nye utfordringer og situasjoner. Både positive og negative ting. Alt er vanskelig. Forandring og nye ting er vanskelig. Vanskelig å takle, forberede seg på. Jeg prøver så godt jeg kan. Til nå har det godt veldig fint. Til nå ja, men snart er det hjem til familien min i Kr.sand. Med arr. Det er helt absurd. Jeg har tenkt på og snakket om det, masse. Både med meg selv, Kjærest, gode venner og Mrs. Behandler. Jeg kommer ikke frem til noe endelig. Jeg får ta det som det kommer. Det må bare gå som det går. Jeg pakker lange shortser og t-skjorter uansett. For sikkerhetsskyld.

Jeg er redd, jeg må innrømme det. Så langt går alt helt greit. Iallefall greit nok. Resten av sommeren går også sikkert fint. Men så er det høst, og vinter. Mørke. Jeg gruer meg. Jeg føler meg ikke klar for alt. Kan jeg ikke bare få lov til å gå i dvale? Det hadde vært så mye bedre. Kose seg, jobbe og leve om våren og sommeren, og så gå i dvale til høsten og vinteren. Spart opp energi. Kanskje hadde jeg taklet livet, om jeg bare hadde sluppet å leve hele året.

I går var jeg ute i Oslo i sommervarmen hele dagen. Var ikke hjemme igjen før nærmere halv ett på natta. Det var en veldig lang dag, men utrolig fin. Meg og Kjærest dro inn for å treffe ei venninne av henne, spiste lunsj i solsteika, kikket litt i butikker. Så dro venninnen hjem. Kjærest og jeg spiste is og ventet på at bestesnuppa vår skulle komme. Vi tre ble sittende å skravle. Med kaffe, brus, cider og øl. Det var utrolig herlig! Det gikk opp for meg, at jeg elsker sommer i år likevel. Jeg satt i singlet og kort skjørt, var varm i solnedgangen, hadde godt selskap og drakk en kald øl. Jeg fikk litt tilbake troa, og det var veldig deilig å kjenne på.

 

Tilbake til poenget. Jeg blir helt satt ut av å tenke på hvor mye som har skjedd på ett eneste lite år. Det er helt utrolig. Jeg husker jeg følte det som om noen hadde kastet hele livet mitt opp i luften, som brikker i et puslespill. Rart hvordan de har landet. Jeg ville nok aldri gjettet det. Helt ærlig, jeg ville nok ikke trodd på at jeg var her. Jeg skulle jo død. Likevel er jeg her. Det er dager jeg nesten ikke tror det. Har jeg virkelig kommet meg så langt? 

4 kommentarer

Psykiisk

20.07.2013 kl.17:56

Kjenner meg igjen i mye av dette... <3

minbergogdalbane

21.07.2013 kl.12:09

Jeg også.. Tenker på deg <3 klem

T

23.07.2013 kl.17:00

Psykiisk: <3<3<3

T

23.07.2013 kl.17:00

minbergogdalbane: Klem <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv