hits

Sommertanker

Dette innlegget har ligget i utkast lenge n. Endelig begynner jeg fle at det var ferdig:


Jeg prver tenke tilbake til sommeren i fjor. Det gikk opp for meg at jeg husket svrt lite. Kanskje jeg jobbet mye? Eller kanskje jeg var mye i Kr.sand? Aner ikke. Var det i det hele tatt sommer i fjor?

Etterhvert som tankene fly og dagene gikk, kom jeg p noe, men hadde fortsatt mange hull. Jeg gikk i arkivet p bloggen min. Leste meg opp om meg selv. Fra ifjor. Da husket jeg mye, og viktigst av alt, hvorfor det fles som om sommeren ikke var der. Det skjedde utrolig mye:

Jeg droppet ut av skolen og startet s smtt p prosjektet "jobbesegihjel". Jeg hadde angstanfall i hytt og pine, druknet i depresjonen. Selvskadingen ble en strre og strre del av minoverlevelsesstrategi.S dde Eline. Alt ble kastet p hodet. Jeg srget. Ga opp. Jeg mtte Kjrest. Igjen ble alt skudd opp ned. Jeg strevde med balansere p den nesten usynlige linjen mellom hp og hplshet. Jeg startet p medisiner, sluttet. Igjen og igjen. Pluss, mye, mye mer.

I r er sommeren en helt annen. Jeg har det mye bedre n. Jeg lever, p et vis, med konsekvensene av ifjor. P godt og vondt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har alltid likt sommer. I r er den komplisert og nesten skremmende. Jeg har bursdag om sommeren. Jeg elsker egentlig ha bursdag, men i fjor var det en tff dag. Blir det lettere i r?
Sommeren i r er s full av nye utfordringer og situasjoner. Bde positive og negative ting. Alt er vanskelig. Forandring og nye ting er vanskelig. Vanskelig takle, forberede seg p. Jeg prver s godt jeg kan. Til n har det godt veldig fint. Til n ja, men snart er det hjem til familien min i Kr.sand. Med arr. Det er helt absurd. Jeg har tenkt p og snakket om det, masse. Bde med meg selv, Kjrest, gode venner og Mrs. Behandler. Jeg kommer ikke frem til noe endelig. Jeg fr ta det som det kommer. Det m bare g som det gr. Jeg pakker lange shortser og t-skjorter uansett. For sikkerhetsskyld.

Jeg er redd, jeg m innrmme det. S langt gr alt helt greit. Iallefall greit nok. Resten av sommeren gr ogs sikkert fint. Men s er det hst, og vinter. Mrke. Jeg gruer meg. Jeg fler meg ikke klar for alt. Kan jeg ikke bare f lov til g i dvale? Det hadde vrt s mye bedre. Kose seg, jobbe og leve om vren og sommeren, og s g i dvale til hsten og vinteren. Spart opp energi. Kanskje hadde jeg taklet livet, om jeg bare hadde sluppet leve hele ret.

I gr var jeg ute i Oslo i sommervarmen hele dagen. Var ikke hjemme igjen fr nrmere halv ett p natta. Det var en veldig lang dag, men utrolig fin. Meg og Kjrest dro inn for treffe ei venninne av henne, spiste lunsj i solsteika, kikket litt i butikker. S dro venninnen hjem. Kjrest og jeg spiste is og ventet p at bestesnuppa vr skulle komme. Vi tre ble sittende skravle. Med kaffe, brus, cider og l. Det var utrolig herlig! Det gikk opp for meg, at jeg elsker sommer i r likevel. Jeg satt i singlet og kort skjrt, var varm i solnedgangen, hadde godt selskap og drakk en kald l. Jeg fikk litt tilbake troa, og det var veldig deilig kjenne p.

Tilbake til poenget. Jeg blir helt satt ut av tenke p hvor mye som har skjedd p ett eneste lite r. Det er helt utrolig. Jeg husker jeg flte det som om noen hadde kastet hele livet mitt opp i luften, som brikker i et puslespill. Rart hvordan de har landet. Jeg ville nok aldri gjettet det. Helt rlig, jeg ville nok ikke trodd p at jeg var her. Jeg skulle jo dd. Likevel er jeg her. Det er dager jeg nesten ikke tror det. Har jeg virkelig kommet meg s langt?

4 kommentarer

Psykiisk

20.07.2013 kl.17:56

Kjenner meg igjen i mye av dette... <3

minbergogdalbane

21.07.2013 kl.12:09

Jeg ogs.. Tenker p deg <3 klem

T

23.07.2013 kl.17:00

Psykiisk: <3<3<3

T

23.07.2013 kl.17:00

minbergogdalbane: Klem <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstr meg p. Jeg prver bare vre meg. Jeg m bare finne ut hvem jeg er frst. Noen ganger prver jeg ikke vre mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. S er det jo ogs; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prver komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til ikke havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer p? Spr.

bloglovin

Kategorier

Arkiv