hits

Allergi og ifjorsommer

Jeg tror jeg er allergisk mot å ha det bra. Eksemen min er helvete. Blir bare værre. Jeg er ikke vant med å ha det fint. Det er så uvant. Ukjent. Skummelt. Det kan jo ikke vare. Jeg venter hele tiden på at det skal skje noe fælt. Det er helt idiotisk å leve sånn. Litt av et liv, liksom. Jeg suger på å leve normalt.
Såpass har jeg forstått.

Det er vondt. Hver gang jeg er på vei hjem er jeg helt sikker, jeg kommer til å finne Kjærest. Død. Iallefall dødende. Det er en helt for jævelig følelse.
Sist uke var det helt på tryne. Igår var det blitt litt bedre. Snakket med hun "reserve"-behandleren om det på tirsdag. Tror det hjalp litt. Hun forstod at det var veldig vondt., påpekte at jeg hadde klart å holde ut gjennom angsten, og var enig i at det nok kom til å gå litt over av seg selv. Teorien min er at det bare er fortrengt angst fra i fjor sommer som innhenter meg. Fikk støtte fra behandleren i det.
Det er kanskje ikke så rart.

 

Akkurat i fjor på denne tiden satt jeg stuck på ei hytte på en liten øy. Jeg var dypt deprimert og i sorg. Kjærest, som bare var venninne da, var tvangsinnlagt og jeg fikk daglig frustrerte meldinger om at de hadde forhindret henne fra å ta selvmord, igjen. En av dem er fast innprentet i hjernen min:

 

"Faen. Nå har de tatt genseren min.
Den jeg hadde tenkt å kvele meg med ikveld.
Jeg hater dette stedet!
Kan de ikke bare la meg død?"

 

Det er kanskje ikke helt ordrett, men budskapet er klart. Det sitter i kroppen min enda. Jeg kjenner det nå. Jeg var konstant livredd for at hun var død. Det var ikke en god tid, og jeg hadde ingen å snakke om det med. Har heller aldri gjort det i etterkant, før såvidt nå, med hun reserve-behandleren. Jeg har nevnt det for Kjærest. Hun vet det. Men jeg tror ikke vi hadde hatt særlig godt av å snakke så mye om det. Det var en fryktelig tid for oss begge. Tror det er noe vi bare må jobbe med i terapien. Kanskje sammen, en gang.

 

Når jeg ikke får deg ut av tankene
Når jeg hele tiden lurer på hva du foretar deg
Når det kribler i magen hver gang du logger på facebook
Når smilet ditt virker som limt fast på øyelokkene mine
Når jeg må trekke pusten dypt før jeg sjekker hvem som ringer
Når hjertet mitt hopper hver gang det tikker inn en melding

- Når jeg venter et dødsbudskap jeg ber om at aldri skal komme...

Please..?

Dette diktet skrev jeg for omtrent akkurat et år siden. Jeg kjenner det enda på kroppen. Redselen. I år er det både lettere og vondere å takle på samme tid. Lettere fordi faren ikke er like reell som i fjor. Kjærest har det mye bedre, jeg tror på henne når hun sier hun er trygg. Vondere fordi det hadde ikke vært en ny venninne jeg hadde mistet, det hadde vært kjæresten min, samboeren min, fremtiden min, som hadde blitt borte. Jeg kan takle redselen, men jeg hadde aldri taklet det hvis hun faktisk hadde forlatt meg på den måten.


6 kommentarer

Psykiisk

18.07.2013 kl.20:49

Tenker på deg <3

T

18.07.2013 kl.21:32

Psykiisk: Takk vennen, tenker på deg og <3

freakdeeluxe

18.07.2013 kl.22:54

Så utrolig trist å lese. Skjønner godt at det var enn vannskelig tid, og at det fortsatt er tungt og skummelt. Håper du kan slippe å være redd for det en dag, at du kan slippe angsten :/ klem fra meg<3

minbergogdalbane

19.07.2013 kl.00:30

Huff :( tenker masse på deg <3

T

20.07.2013 kl.14:47

freakdeeluxe: Tusen takk vennen <3 Klem tilbake <3

T

20.07.2013 kl.14:47

minbergogdalbane: <3<3<3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv