hits

Hva vil det si å være smertefri?

Overskriften har kanskje ikke så mye med resten av innlegget å gjøre, men det ble overskriften likevel.

Kurs i dag. Tidlig opp på lite søvn. Minimareritt som gjorde fysisk vondt. Teit. Det går fint. Musikk på toget. Røyk og småprat. Kaffe. Delta på kurset, følge med å være aktiv. Fint. Psykologen min som ser på meg med rynkede bryn. Ofte. Tankestrømmer: Har jeg gjort noe galt? Var det feil å si? Tenkte jeg galt? Fulgte jeg ikke med? osv... Dømmer meg selv rett ned. Noen ganger blir jeg rett og slett paranoid. Spesielt når hun ser på meg slik; strengt, bekymret. Kan hun lese tankene mine?

Tankene mine er skeptiske i dag, og oppgitte. Foten er vond. Det er så godt! Skadetrangen og selvmordstankene har så langt i dag vært lavere enn på lenge. Kun fordi foten er vond. Hvorfor må det alltid være sånn? Hvorfor må jeg ha vondt for å ha det greit? Hvorfor kan ikke greit bare være greit?

Foten blir hovedsaklig bare bedre og bedre for hver dag. Den gror og er nesten bra igjen. Det skremmer livsskiten utav meg. Jeg er redd for hva slags effekt det vil ha på skadetrangen og selvmordstankene. Jeg kjenner jo allerede hvilken vei det går...

jeg har holdt meg skadefri hele tiden nå når foten har vært ødelagt. Jeg ville være ferdig nå! Vil jeg det fortsatt?

6 kommentarer

mywayback

31.10.2013 kl.17:50

♥ tenke på deg gull♡ er her for deg!

T

31.10.2013 kl.18:40

mywayback: Tusen takk nydelige <3

isuppose

31.10.2013 kl.20:29

Huff, ikke greit å ha det sånn.. Håper du fortsatt holder deg skadefri, selvom jeg vet det kan være vanskelig. Stay strong!!

T

31.10.2013 kl.20:34

isuppose: Tusentusen takk! <3

Tinydivine

01.11.2013 kl.11:39

<3

T

06.11.2013 kl.08:56

Tinydivine: <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv