hits

14.12.2013

Jeg sitter på bussen og ser ut av vinduet. En time forsent til jobb. Ops. Det skjer, jeg trengte visst veldig å sove en time ekstra. Det er uansett stor fremgang, med tanke på ifjor på denne tiden. Snøen faller sakte mot bakken. Tunge, store flak. Jeg tenker mye på i fjor. I går tok jeg banen forbi der jeg tilbrakte nyttårsaften og inngangen til dette året. På sykehuset. Snøen treffer den våte asfalten og forsvinner. Jeg ønsker at den skulle bli. Det kjennes underlig å tenke på hvor annerledes alt er i år. Nesten mystisk. Har jeg virkelig kommet så langt, jeg som absolutt hadde gitt opp? Det er godt å kjenne på roen fra den hvite, kjølige snøen. Jeg skulle død, det var ikke noe å diskutere. Enda er jeg her. Det er hvite lokk på alle husene jeg kjører forbi. Jeg er en god del friskere nå. Men, jeg føler meg ikke så mye bedre. De nakne, sorte trærne lyses opp av alle krystallene som har samlet seg sammen. Tett i tett. Det er en sår tanke. Snøen har lagt seg beskyttende over alt, der utenfor vinduet...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv