hits

Implode

Jeg føler meg annerledes i dag. Det er vanskelig å forklare. Jeg har lyst å si at jeg kjenner meg tom, men det stemmer ikke helt. Det går greit, det gjør det virkelig. Likevel er det en vond følelse. Gårsdagen tok på, selv om det var en god dag. Kanskje nettopp fordi det var en god dag. I dag er det mye tanker og trang om å gjøre mye dumt. Likevel er det ikke vanskelig å stå imot. Handlingslammet? Nei, det blir ikke riktig det heller. Jeg bare ligger her. Ser ut vinduet på regnet. Jeg bare kjenner på alle disse vonde følelsene og lar alle de smertefulle tankene være i fred. Jeg har ingenting å stå opp med. De får bare utspille seg og passere. De er der uansett. Uansett hva jeg gjør og ikke gjør. Uansett hvor hardt jeg kjemper. Tankene og følelsene er like konstante. Kanskje det er tomhet jeg kjenner på. Jeg er ikke trist. Jeg er ikke glad. Jeg er ikke redd, sint, eller noe som helst. Kanskje jeg begynner å forstå, og akseptere at tomheten og alle tankene som følger ned den, at alt det faktisk er noe jeg må leve med. Kanskje er det kun når alt kjennes helt nytteløst at jeg endelig kan akseptere det. Dette er en del av meg. Kanskje til og med den største delen av meg. Den eneste måten å ikke være meg på, er å ikke være. Jeg må leve med dette. Det går opp for meg at det er det jeg må. Selv i terapien lærer jeg ikke, og jobber ikke med å fjerne tomheten og smerten jeg bærer på. Jeg lærer meg å takle det, tåle det, slik at jeg kan leve med det. Jeg jobber jo ikke med å glemme alle de vonde minne og tankene, jeg jobber med å huske dem, sammen med alt annet. Sannheten er at det vil nok alltid være vondt og vanskelig, men det vil ikke være umulig. Det kan kjennes slik. Jeg vil alltid være ødelagt, for skaden har allerede skjedd, men jeg vil likevel fortsette å være. Rart hvordan håp er det som befinner seg i bunnen av håpløsheten. Jeg kjenner meg passiv. Resignert.
 


Vi er så mye mer
Livet er så mye mer

Vi skal så mye mer
Vi har så mye mer å by på

Vi er så mye mer enn dette

4 kommentarer

Rasende

02.01.2014 kl.10:43

<3<3

minbergogdalbane

08.01.2014 kl.02:35

<3 klem

T

16.01.2014 kl.13:57

Rasende: <3<3

T

16.01.2014 kl.13:57

minbergogdalbane: Klem <3

Skriv en ny kommentar

T

T

28, Asker

Uanstendig negativ

Livet er noe jeg ikke forstår meg på. Jeg prøver bare å være meg. Jeg må bare finne ut hvem jeg er først. Noen ganger prøver jeg å ikke være mer...

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) - lider jeg av. Så er det jo også; angst (med og uten panikkanfall), tilbakevendende depresjon (i varierende grad), lakenskrekk (periodevis, heldigvis). Kronisk suicidal (over halve livet mitt).

Jeg smiler mer enn du tror, men mindre enn jeg mener.

Jeg er under behandling. Jeg prøver å komme meg tilbake til livet. Veien er tung og lang med mange avstikkere og bratte bakker. Fint med hjelp til å ikke å havne utfor stupet.

Mer av meg;

Instagram: urobat/privaturobat

Mail: urobat@live.no

Noe du lurer på? Spør.

bloglovin

Kategorier

Arkiv